Hopp til hovedinnholdet

Søk i

altansatteprosjekterpublikasjonertematjenesterkalendernyheter

Publikasjoner

NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.

NIBIO POP → NIBIO Rapport → NIBIO Bok → Våre poenggivende vitenskapelige publikasjoner →

1998

Forfattere

Bjørn Molteberg Frank Enger

Sammendrag

Verdiprøving av fôrvekster er en forvaltningsoppgave som Planteforsk Apelsvoll forskingssenter gjennomfører på oppdrag fra og etter retningslinjer gitt av Statens landbrukstilsyn (Landbrukstilsynet). Hovedmålet med verdiprøvingen i fôrvekster er å framskaffe forsøksresultater som skal danne grunnlaget for godkjenning av nye sorter for opptak på norsk sortsliste. Verdiprøvingen i fôrvekster er en kontinuerlig, ikke tidsavgrenset prøving, der de samme oppgavene gjentas fra år til år. Flerårige arter legges ut to ganger med tre registrerings- og høsteår etter hvert utlegg. Ettårige arter prøves i tre år. Artene blir som hovedregel prøvd i fem distrikter, Østlandet, Fjellbygdene, Vestlandet, Midt-Norge og Nord-Norge. Utlegging av forsøk, feltnotater i vekstsesongen og høsting av forsøkene gjennomføres i stor grad på Planteforsks resultatenheter, men det legges også en del felt i forsøksringer på Sør-Østlandet. All datainnlesing og resultatberegning foregår ved Apelsvoll forskingssenter. Siden dette er en kontinuerlig prøving, vil nye sorter komme med i prøving hvert år, og sorter som er ferdig prøvd, vil gå ut av prøvingen. Dette gjør at alle forsøksfelt har med sorter som har kommet med i prøvingen til ulik tid. I denne utredningen er kun sorter som er ferdig testet tatt med. I 1997 er sorter innen artene hundegras, rødkløver, flerårig (engelsk) raigras, italiensk raigras og westervoldsk raigras ferdig testet. I hundegras og rødkløver ble feltene anlagt i 1992 og 1994, i flerårig raigras 1993 og 1994, italiensk raigras 1993-97 og Westervoldsk raigras 1994-97.

Forfattere

E Ekeberg

Sammendrag

Denne rapporten legger frem resultatene fra et forsøk med integrert dyrking av korn i 5 år på Det Kongelige Selskap for Norges Vel"s forsøksgård Hellerud, Skjetten. Det ble dyrket "Tyra" bygg i alle år. Feltet ble anlagt på glyfosatbehandlet timoteifrøeng høsten 1991. Jorda var siltig lettleire (20-25 % leir) og noe tørkesvak. Det var to gjentak og tre dyrkingssystemer: a) høstpløying, 10 kg nitrogen pr. dekar og aktivt plantevern, b) vårpløying, 8 kg nitrogen pr. dekar og redusert plantevern og c) upløyd, 8 kg nitrogen pr. dekar og redusert plantevern. Gjødsla ble gitt som fullgjødsel. Det pløyde areal hadde tradisjonell vårjordarbeiding, mens det upløyde ble sådd med direktesåmaskin. Første året ble det størst avling ved direktesåing på grunn av best spireforhold og best vekststart ved dette dyrkingssystemet. På arealet uten pløying ble det etter hvert mye kveke og knerevehale. Ved et uhell ble denne ikke godt nok bekjempet. Dette resulterte i svært dårlige avlinger på dette leddet i tredje og fjerde forsøksår, men kjemisk bekjempelse ga noe bedre forhold de siste forsøksårene. Høstpløying med 10 kg nitrogen pr. dekar og aktivt plantevern ga størst avlingstall i 1993 og 1995 uten at differansene var signifikante, mens vårpløying, 8 kg nitrogen pr. dekar og redusert plantevern ga størst avlingstall i 1994 og 1996 (ikke signifikant). I middel for alle 6 årene ble det 2 % større avling ved forsøksleddet vårpløying, 8 kg nitrogen pr. dekar og redusert plantevern enn ved forsøksleddet høstpløying, 10 kg nitrogen pr. dekar og aktivt plantevern. I middel for 4 år (1992, -93, -96 og -97) ble avlinga på upløyd jord 97 % i forhold til tradisjonell jordarbeiding. Kornkvaliteten, målt som tusenkornvekt og hektolitervekt, ble i middel for fire år lik for alle tre dyrkingssystemer. Det var imidlertid store årsforskjeller. På upløyd jord var kornkvaliteten best i 1992 og 1996 og dårligst i 1993 og 1995. Kornets proteininnhold var lavest ved upløyd i alle år med størst forskjell i 1992 og 1996. I middel var det 13,2 % ved høstpløying, 12,9 % ved vårpløying og 12,0 % ved upløyd. Jordreaksjonen i matjordlaget, målt fjerde forsøksår, var lavest uten pløying. Dette forsøksleddet hadde mest vann i sjiktet 0-20 cm våren 1992 og våren 1993.

Forfattere

E Ekeberg

Sammendrag

Interessen for å utnytte næringsstoffene i slam og praktisere en fullverdig resirkulering er stigende. Det lyktes å få tak i et lite parti (50 og 70 kg) slam fra Tyskland og England som var avvannet etter lett nedbryting av det organiske materialet. Slammet var tørket ved høg temperatur og var dermed hygienisert. Det ble anlagt et forsøk med 1,8 m2 store forsøksruter og et forsøk i veksthus med 15 liters kar. Forsøket med småruter lå på steinrik morenelettleire mens det i karforsøket ble brukt torv som vekstmedium. Det ble brukt mengder tilsvarende 1, 2 og 3 t slamtørrstoff pr. dekar på smårutene og 1 og 2 t pr. dekar i karforsøket. I begge forsøk ble det brukt 10 kg N i fullgjødsel som referanse samt et ugjødslet ledd. I småruteforsøket ble det tatt med et forsøksledd med kalking i tillegg til den ene slamtypen. Hensikten var å vurdere fosforets tilgjengelighet med og uten kalk når kalken blir gitt separat og om små kalkmengder kunne virke positivt på denne egenskapen. Etter spredning av slam, kalk og kunstgjødsel (det siste bare på referanserutene) ble arealet frest grunt og tilsådd med like deler Pernilla bygg og Westerwoldsk Andy raigras. Våren 1996 og 1997 ble det spredd kunstgjødsel på referanserutene, frest og sådd de samme vekster på de samme ruter som i 1995. Begge slamtypene var rike på organisk materiale og dermed nitrogen. Med 2 t slamtørrstoff fulgte 1200 og 1500 kg organisk materiale, det stoffet som slambrukere ønsker å påføre jorda si, og 70 og 80 kg nitrogen, det stoffet som gir øket avling. I tillegg fulgte det med 20 og 30 kg fosfor. Det ble like stor avling av 1 t slamtørrstoff pr. dekar som av 10 kg N pr. dekar i kunstgjødsel første året både i småruteforsøket og i veksthusforsøket for begge vekstslag og god ettervirkning andre og tredje året. Både avling og analyser av nitrat i planter og jord viste at den ene slamtypen friga mere nitrogen til plantene første året enn den andre. Andre og tredje året var de likeverdige. Jordreaksjonen og tilgjengeligheten av fosforet ble positivt påvirket av tilført kalk. Ved bruk av største mengde slam ble det målt tap av mineralisert nitrogen om vinteren der det var dyrket bygg men ikke der det var dyrket raigras

Forfattere

E Ekeberg

Sammendrag

Utråtnet slam fra Sarpsborg Renseanlegg (SR) og avvannet, 2 måneder gammelt slam fra Hedemarken Interkommunale Avløpssamband (HIAS) ble brukt i markforsøk på Kise i årene 1992 til 1994. Forsøksfeltet lå på gammel kulturjord, lettleire med 13 % leir og en god del stein. Jorda hadde tilfredsstillende pH og tilfredsstillende innhold av mold og plantenæringsstoffer, men var noe tørkesvak. Slammet ble spredd for hånd og frest inn i jorda første våren. I ettervirknings-årene ble jorda frest om våren etter at gjødsla var spredd på leddet som fikk kunstgjødsel hvert år (referanseleddet). Det ble dyrket bygg og raigras i alle år. I 1992, hvor juni var meget tørr, ble feltet vannet etter behov. Dette ga gode vekstvilkår og reddet forsøket fra å bli mindre verdifullt dette året. Analyser av slammet viste stor forskjell mellom slamtypene i innhold av nitrogen. HIAS-slammet som var lagret et par vårmåneder før spredning hadde omtrent doble mengder av både totalnitrogen og mineralisert nitrogen i tørrstoffet i forhold til slammet som var utråtnet. Da slammet ble porsjonert ut på tørrstoffbasis fikk derfor forsøksrutene med HIAS-slam doble mengder med nitrogen i forhold til slammet fra Sarpsborg. Dette ga seg utslag i alle målte størrelser i alle 3 årene. Forsøket viste at raigras utnyttet nitrogenet i slammet mye bedre enn korn. Årsaken er at kornet slutter å ta opp næring i modningsfasen i juli/august mens raigraset tar opp næringsstoffer helt til frosten setter inn. I forsøket ble det brukt 1, 3 og 5 t slamtørrstoff pr. dekar. For HIAS-slam var 3 t slamtørrstoff pr. dekar for sterk gjødsling første året til korn, mens raigraset tålte denne mengden. I ettervirkningsårene var det ingen problemer med for sterk vekst - heller ikke etter 5 t slamtørrstoff pr.dekar. Største mengde HIAS-slam ga stort innhold av nitrat i plantene og stort innhold i jorda etter høsting av kornet. Etter korn ble det målt 25,1 kg mineralisert nitrogen i sjiktet 0-60 cm høsten 1992 og 8,2 kg neste vår. Mye tyder på at differansen er forsvunnet med sigevannet i vinterhalvåret. De tilsvarende målte mengder etter raigras var henholdsvis 7,3 kg og 8,2 kg - altså ingen avrenning til undergrunnen der det ble dyrket raigras. Korn og jord ble analysert for kadmium, kvikksølv og bly. Det var ikke målbare verdier av kvikksølv og bly i kornet mens det var tendens til noe større verdier av kadmium ved største mengde HIAS-slam. I jorda var det målbare verdier av alle tre stoffer, og her ga det utråtna slammet fra Sarpsborg målbare verdier av kvikksølv.

Forfattere

E Ekeberg

Sammendrag

Ti 750 liter store plastkasser, med avløp i bunnen, ble fylt med siltig lettleire fra Nannestad, fem av kassene hadde bare undergrunnsjord mens fem kasser hadde matjord fra samme lokalitet i øvre 20 cm. Øvre jordlag ble iblandet slam fra Vestfjorden Avløpssamband (VEAS) i mengder tilsvarende 0, 1, 3, 5 og 63 t tørrstoff pr. dekar, med to gjentak. Vekstene var Gunilla bygg og Westerwoldsk Caramba raigras første året og Pernilla bygg de tre siste årene. Det kom 1930 l vann pr. kasse som nedbør i forsøksperioden. I tillegg ble det vannet med 230 l vann pr. kasse i tørkeperioder. Avrenninga ble målt til 420-480 l for de ulike kasser. Avrenningsvannet inneholdt henholdsvis 0,4 kg, 1,6 kg, 5,9 kg og 123 kg mer nitrogen pr. dekar enn referansekassene, tilsvarende 2,3 %, 2,8 %, 6,2 % og 10,3 % av det som var tilført kassene med slam. Det var mindre fosfor i avrenningsvannet med henholdsvis 0,08 kg, 0,30 kg, 0,43 kg og 0,31 kg mer enn referansekassene tilsvarende 0,9 %, 1,1 %, 0,9 % og 0,005 % av det som var tilført med slam. De 3 første årene var det stor virkning av slammet på avling og stoffinnhold i avlinga. Siste året var det fortsatt stor virkning av største slammengde. I middel for de tre siste årene var slamvirkningen 406 kg tørrstoff pr. dekar i middel for 1, 3 og 5 t slamtørrstoff pr. dekar på undergrunnsjord og 334 kg på matjord. Avlinga hadde tatt opp henholdsvis 15,6 kg, 21,7 kg, 35,7 kg og 64,1 kg mer nitrogen pr. dekar for de fire slammengder enn referansekassene, tilsvarende henholdsvis 82 %, 38 %, 38 % og 5,4 % av tilført nitrogen med slammet. Meropptaket ,av fosfor var henholdsvis 2,6 kg, 3,8 kg, 4,1 kg og 9,7 kg pr. dekar, tilsvarende 29 %, 14 %, 9 % og 1,7 % av det som var tilført med slammet. P-AL-tallene i øvre sjikt økte med økende slammengder. Analyser for kadmium i 1991 viste at største slammengde, 63 tonn tørrstoff pr. dekar, ga akkumulasjon i jorda og et lite meropptak i halmen. De andre slammengdene hadde liten eller ingen virkning på de målte størrelser

Forfattere

Arne Sæbø Endre Skaar

Sammendrag

Planteforsk Særheim forskingssenter startet i 1995 prosjektet "Studier av lebeltenes virkning på klima og planter". Målet var å undersøke virkningen av leskjermen på klima, og på avling og kvalitet for noen viktige jord- og hagebrukskulturer. Prosjektet, som ble finansiert av Planteforsk (ca. 75 % ) og Statens landbruksbank (ca. 25 %), ble gjennomført i henhold til prosjektplanen. Vindreduksjonen var omtrent 50 % i le inntil 20 ganger lehøyden (20 H) når vinden blåste vinkelrett på skjermen. Under slike forhold var luft- og jordtemperaturen høyest nær leskjermens leside. Bladtemperaturen var betydelig høyere (1 - 5,7° C) i le enn i vind, med størst utslag for leskjermen ved stor innstråling og sterk vind. Utslaget av le på avlingene varierte mye i de forslkellige forsøka. I noen forsøk økte avlingen med 30 % i le og produktkvaliteten var bedre sammenlignet med vindeksponerte ruter. Nær leskjermen kunne blomkål og jordbær høstes betydelig tidligere enn i større avstand fra leskjermen. I andre forsøk ble det funnet små eller ingen forskjeller i avling og produktkvalitet. De positive virkningene av le i områder der vind eller kaldluftstrømmer er framtredende, er ofte store. Dersom avlingen øker med bare 6 % som følge av et bedre lokalklima, kompenserer dette for avlingstapet ved at et 5 meter bredt belte av dyrkingsjord må avsettes til leplantingen (plasskravet til et tre-rekkers lebelte). I gjennomsnitt kan en som følge av le regne med minst 10 % avlingsøkning i et allsidig omløp. For enkelte kulturer, særlig de med store krav til klimaet, kan en regne med en betydelig større avlingsøkning ved bruk av lebelter.

Forfattere

Tor Lunnan

Sammendrag

Forsøksserien "Engbelgvekstar, artar og blandingar", med 22 felt over heile landet, viser at raudkløver framleis gir sikrast tilslag og avling av engbelgvekstane. Etter avling og bestand kan vi i store trekk rangere engbelgvekstane slik: Raudkløver - kvitkløver - alsikekløver - luserne - strekbelg (galega) - tiriltunge. Gras/raudkløver gav i middel 48 kg tørrstoff pr. dekar meir enn den nest beste blandinga som var gras/kvitkløver. Raudkløver heldt bestanden godt oppe i tre engår, men avlingane gjekk i middel ned frå 1082 kg tørrstoff pr. dekar i første engår til 773 kg i tredje engår. Etableringa av kløver var jamnare og sikrare enn av dei andre belgvekstane. I Finnmark var det berre raudkløver som greidde seg bra, mens det frå Trøndelag og sørover også var innslag av kvitkløver, alsike, luserne og strekbelg. Tiriltunge etablerte seg dårleg og gjekk fort ut. Ei frøblanding med gras og alle tre kløverartane gav lågare avling enn det ein skulle vente ut frå dei enkle blandingane. Innblanding av 200 g kløverfrø pr. dekar i blandingar med luserne, strekbelg og tiriltunge gav større avling, men også dårlegare bestand av desse artane. Luserne og strekbelg vart også prøvde i reinbestand, her var det mykje ugras på dei fleste felta og låg avling i starten av engperioden.

Forfattere

Arne Sæbø

Sammendrag

Temaene for seminaret omfatter metodevalg i forskjellige områder innen kulturlandskap og grøntanlegg, med eksempler fra danske prosjektet i kulturlandskap og urbane grøntanlegg og fra tidligere og løpende forskningsprosjekter i inn og utland. Registreringsmetodene er viktige for å kunne beskrive status og utvikling i landskap og grøntanlegg på en god måte. Metodikk for å påvise behovet for skjøtsel er også sentralt. For både kulturlandskap og grøntanlegg er det viktig å kunne hente informasjon fra arealer som ikke primært er tilrettelagt for forskning. Tema for oppfølging av seminaret bør være innsamling av data og statistiske modeller for analyser av forsøks- og registreringsdata fra kulturlandskap og grøntanlegg.

Forfattere

S Bø

Sammendrag

Etter invitasjon til grasforedlarar i inn- og utland vart i 1990-93 i alt 74 grassortar til grøntanlegg prøvde på eitt plen- og eitt grasbakkefelt i Ås, Klepp, Heggenes, Stjørdal og Tromsø. Av 58 påmeldte sortar vart Limousine, Miracle, Nimbus og Saskia engrapp, Herald, Klett og Pernille vanleg raudsvingel, Napoli fjæresvingel, Olivia, Rainbow og Enjoy plenraudsvingel, Eureka og Pintor stivsvingel, og Opinion fleirårig raigras godkjente til oppføring i Offisiell sortsliste. Dvs. etter ei samla vurdering funne meir dyrkingsverdige enn tidlegare godkjente sortar. Ingen kvein- eller sauesvingelsort vart godkjent. Penncross krypvein er i tilegg tilrådd dyrka. Heilhetsinntrykket av sortane på plenfelta var mest avgjerande for godkjenninga. Elles vart spiretid, dato for vekststart, aksskyting, og vekstslutt, markdekning, skot-tetthet, bladbreidd, farge, aksmengd, høgdetilvekst, tørrstoffproduksjon og sjukdom registrert. Resultata for prøvestadene, åra og av sortane er førte opp i tabellar for plen og grasbakke for kvar art. I eigne tabellar er dessutan etablering og vekststart av artane på forsøksstadene samanlikna. Dårleg etablering av somme stiv- og sauesvingelsortar gjer det aktuelt å bruke større såmengder enn på desse felta. Resultata frå plen og grasbakke er ikkje alltid like, og sortane høver ikkje like godt til formåla. Sortsvalet for godt resultat er mindre viktig på grasbakke enn til plen. Korleis artane høver til ymse bruk, og resultata elles, er kommentert og diskutert.

Forfattere

Steinar Dragland Torun Helene Aslaksen

Sammendrag

Ved Apelsvoll forskingsenter avdeling Kise, Nes på Hedmark ble det i 1993 og 1994 utført forsøk med jorddekke, plantetthet og høstetidspunkt i matrem. Siste året ble det også foretatt prøve-dyrking på 42 steder i Norge. Grasdekke på jorda reduserte avlinga med 40-60% sammenlignet med tørrvekt av blad/blomst fra matrem på jord med mørkt plastdekke. Året etter ga jord uten noe dekke like stor avling som det ble oppnådd med plastdekke. En økning fra 6,7 til 10 planter per m2, førte ikke til tydelige endringer i noen av resultatene. Bladtørrvekta økte ved utsatt høsting fra begynnende blomstring til seint i blomstringsperioden. Samtidig økte innholdet av partenolid i bladtørr-stoffet fra 0.39% til 0.51%. Høsting seint i blomstringsperioden førte til dårlig over-vintring ved dyrking uten jorddekke, men sein høsting ga best overvintring ved dyrking på mørk plast. Prøvedyrking på felt i 42 kommuner viste at en i de fleste distriktene helt nord til Troms, oppnådde avlinger på enkeltfelt som tilsvarte minst 340 kg tørrvekt av blad og blomst per dekar. Størst gjennom-snittsavling ble oppnådd på Sørlandet med 352 kg per dekar, og minst på Nord-Østlandet med gjennomsnitt på 184 kg per dekar. Innholdet av partenolid varierte sterkt innenfor distriktene, men enkelt-prøver fra alle distriktene hadde minst 0,7% partenolid i tørrstoff fra blad/blomst. Høgst gjennomsnitt ble oppnådd på feltene på Sørlandet, med 0,8% partenolid.