Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2000
Forfattere
Oddvar SkreSammendrag
Prosjektet har hatt som formål å oppsøka og registrera plantefelt og innslag av gran (Picea abies) og sitka (Picea sitchensis) i åtte verneområde for barskog i Hordaland, og vurdera faren for spreiing med grunnlag i vegetasjon og forynging i og rundt plantefelta. Registreringa har bygd på kartmateriale og takseringar tilsendt frå Skogeigarlaget Vest, som også har gjort ei vurdering av kostnadene ved å hogga og eventuelt ta ut planteskogen der det er nødvendig for å unngå spreiing. Alderen på plantefelta varierte frå 20 til 70 år, og dei fleste hadde enno ikkje nådd kongleproduserande alder. Her var vegetasjonsanalysen til god hjelp. Også forynginga av andre treslag som furu, bjørk, or m.fl. og dekningsgraden av treskiktet vart brukt som indikasjon på spreiing. Den beste forynginga av gran vart funnen rundt plantefelta i indre strok av fylket, i ytre strok var det svært dårleg spreiing, slik tidlegare registreringar har vist. For sitka, derimot, vart det funnen god forynging der plantene var komen opp i kongleproduserande alder, slik som i verneområdet ved Kvernavatnet. Det same gjeld edelgranforynginga på Storsøy. Ut frå tidlegare registreringar vart faren for sitkaspreiing i desse områda vurdert som høg, og i eit par tilfelle vart det tilrådd å hogga sitkafelt som låg like utanfor grensa til verneområde, som ved Sagvatnet og Skogafjellet.
1999
Forfattere
Stein MagnesenSammendrag
Denne rapporten behandler resultater fra to proveniensforsøk med sitkagran som Norsk institutt for skogforskning i 1977 anla i henholdsvis ytre og midtre strøk av Møre og Romsdal. Det ene feltet ligger 20 meter over havet på Brandalstranda i Hareid kommune og det andre 350 meter over havet på Kjølen i Stranda kommune. Forsøksmaterialet omfatter ni provenienser fra den nordligste delen av sitka-granas utbredelsesområde, anskaffet gjennom internasjonalt samarbeid (IUFRO). En proveniens er sannsynligvis kvitgran eller hybriden lutzgran. Alle proveniensene var med i feltet på Brandalstranda, mens det på Kjølen var åtte provenienser. Overleving etter 17 år var i gjennomsnitt 78% og 80% på henholdsvis Kjølen og Brandalstranda. Det var således ingen forskjell i overleving mellom de to lokalitetene. Den antatte kvitgran-proveniensen skilte seg ut ved dårligst overleving på begge felt. Når sitkagran-proveniensene grupperes etter klimatiske kriterier, var overlevingen signifikant høyest for provenienser fra områder med det kjøligste klimaet. I feltet på Kjølen ble skader etter feiing av hjort registrert i 1996, ved totalalder 22 år. En variansanalyse viste sikre proveniensforskjeller, men dette skyldtes ene og alene at kvitgran-proveniensen hadde langt flere skadde trær enn sitkagran-proveniensene. For de sistnevnte var skadeprosentene lave og det var ingen sikre proveniens-forskjeller. I feltet på Brandalstranda er det ikke blitt observert skader. For alle provenienser var middelhøydene langt større på Brandalstranda enn på Kjølen, noe som kan forklares med ulike vekstforhold på feltene. På begge felt har provenienser fra området rundt Cordova vist best vekst. Proveniensenes rekkefølge med hensyn til høydevekst var, med ett unntak, identisk på feltene. Den antatte kvit-grana har gjennom hele forsøksperioden vist svak vekst på begge felt, og hadde på Brandalstranda signifikant mindre middelhøyde enn alle de øvrige. Provenienser med størst middelhøyde hadde stort sett også flest levende planter, men et signifikant samband mellom overleving og høydevekst kunne bare påvises i feltet på Brandalstranda. Det var ingen sammenheng mellom hjorteskader og høydevekst. Sitkagran fra den nordligste delen av treslagets utbredelsesområde har mindre vekst, men større herdighet enn sørligere provenienser, og bør derfor bare brukes på lokaliteter der kravet til herdighet er stort. På Vestlandet bør de nordligste sitkagran-proveniensene brukes høyest oppe og under de mest utsatte forhold. I Trøndelag-fylkene, Nordland og Troms bør alltid de nordligste proveniensene benyttes ved planting av sitkagran. Resultatene fra de nærværende forsøk indikerer at sitkagran fra Cordova-området kan være et gunstig valg både med hensyn til herdighet og vekst.
Sammendrag
Prosjektet har hatt som formål å kartlegge i hvilken grad utenlandske treslag samt gran sprer seg i områder med treslagsskifte eller i skogreisningsstrøk. Størst spredningsintensitet målt som antall planter per dekar, ble funnet for treslagene nobeledelgran, hemlokk, europeisk lerk, sitkagran, sibirsk edelgran. Lengste spredningsavstand fra morbestand ble funnet for sibirsk edelgran med 100 meter, for lerk og sitka var lengste spredningsavstand 80 meter. Spredningsintensitet for sitkagran i Nord-Norge var langt lavere enn det som ble funnet i Hordaland og Vest-Agder/Rogaland. For vanlig gran i Hordaland var det en tendens til mindre spredning i ytre strøk enn i indre strøk. Generelt var spredning av vanlig gran langt svakere enn for sitkagran, lengste spredningsavstand som ble funnet for vanlig gran var 75 meter. I ytre strøk i Nordland ble det registrert lite foryngelse av vanlig gran. Registreringer av kontortafuru viser at treslaget har liten spredningsintensitet og spredningsavstand. Generelt var foryngelsen av de mest spredningsvillige treslaga avhengig av såring av humusdekke, vegetasjonstype, beliggenhet av mulige foryngelsesarealer i forhold til fremherskende vindretning samt morbestandets alder og høyde. For sitkagran ble det funnet liten spredning til kystlynghei, mens spredning til tørrere kulturpåvirka voksesteder kunne være betydelig. I enkelte tilfeller var det problem å plante vanlig gran fordi den naturlige foryngelsen av sitkagran tok over. Resultatene fra prosjektet gir innspill til framtidig forvaltning av utenlandske treslag. Framtidig forskning bør rettes mot økologiske konsekvenser av utenlandske treslag samt skogshistoriske undersøkelser av de eldste kjente utplantinger av slike.
1996
Forfattere
Knut Magnar Sandland Birger EikenesSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Knut Magnar Sandland Birger EikenesSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Knut Magnar Sandland Birger EikenesSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
1995
Forfattere
Knut Magnar SandlandSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Knut Magnar SandlandSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Eivind BaugerSammendrag
På grunnlag av et varierende antall seksjonsmålte prøvetrær er det beregnet nye kubikkfunksjoner og tabeller for furu, gran og sitkagran på Vestlandet. Prøvetrærne er i hovedsak tynningsuttak på prøveflater spredt over hele landsdelen. Det er beregnet funksjoner for volum med og uten bark, `enkle` funksjoner med brysthøydediameter og høyde som inngang, `større` hvor også diameter ved 2 eller 6 m inngår og eventuelt barktykkelse og høyde til krone. For barkløst volum er det beregnet funksjoner med diameter med bark som inngang og andre med diameter uten bark. I tabellene finnes også funksjoner for beregning av barkvolumprosent. Bortsett fra for barkvolumprosent gir alle funksjonene meget høye korrelasjonsverdier. Funksjonene er funnet etter numerisk utjevning av grunnmaterialet med logaritmer. De er av multiplikativ type, d.v.s. leddene skal multipliseres. Eksempelvis ser furufunksjon F1 egentlig slik ut: V = 0.1424 × H2.0786 × D1.9028 × (H-1.3)-1.0259 × (D+100)-0.264 Funksjonene F1, G1 og S1, som er bygget på alt materiale over ca. 4 m, skal forutsetningsvis kunne brukes over hele skalaen, fra høyde 4 m og opp, og tilsvarende for diameteren. De gir bare små midlere klassevise prosentavvik fra grunnmaterialet, og vil nok være de best anvendelige av funksjonene for volum med bark. Det samme gjelder funksjonene for barkløst volum F10, G9 og S9. Disse funksjonene er ikke like godt egnet til kubering av enkelttrær. Til et slikt formål gir funksjonene med diameter ved 6 m som variabel betydelig bedret nøyaktighet. Selv med det ekstra målestedet så lavt som ved 2 m, blir resultatet vesentlig forbedret. Barktykkelsen og kronegrensen har gitt signifikant utslag for furu, med barktykkelse som den viktigste av dem. Kronegrensen har også gitt signifikant utslag for gran (bare i det logaritmiske system) og sitkagran. Barktykkelsen har derimot ikke vist seg å være av betydning her. I forhold til ny furufunksjon F1, gir funksjonen for furu sønnafjells (BRANTSEG 1967) klar overkubering for de mellomstore og store dimensjonene. Opp til 25-30 cm er forskjellen meget liten. En eldre furufunksjon for Vestlandet (BAUGER 1952) og en for Sørsverige (BRANDEL 1990) overkuberer også noe på de store dimensjonene. Granfunksjon G1 og en funksjon for Nordsverige (BRANDEL 1990) gir stort sett sammenfallende verdi, mens en funksjon for Trøndelag (VESTJORDET 1967) gir underkubering opp til ca. 30 m og senere overkuberer noe. En granfunksjon for østlandet avviker mer. Den eldre granfunksjonen for Vestlandet (BRANTSEG 1951) gir betydelig overkubering utover ca. 30 cm. Det er liten forskjell mellom gran- og sitkagran-funksjonene frem til ca. 20 m. For større høyder og diametre gir sitkagranfunksjonen størst volum, økende i takt med stigende diameter og høyde. Kubikktabeller for furu, gran og sitkagran med og uten bark er beregnet med F1, G1 og S1 (for volum med bark) og F10, G9 og S9 (for volum uten bark).
1990
Forfattere
Kjell VadlaSammendrag
Hensikten med denne undersøkelsen var å undersøke tidsforbruket ved stammekvisting av sitkagran i bestand med forskjellig kvistighet og å sammenligne tidsforbruket mellom manuelt og motormanuelt kvistingsutstyr. Tidsstudiene ble utført i fire bestand: ett på Andøya i Nordland (1), ett på Holsnøy (2) og to på Fitjar (3 og 4) i Hordaland.Terrengforholdene var noe vanskeligere i bestand nr. 4 enn i de andre bestandene. Kvisting av i alt 702 trær ble tidsstudert. I alle bestand var det vesentlig grønne greiner som ble fjernet. Hos noen trær var de nederste greinene døde, men disse greinene var relativt ferske slik at de ikke skilte seg vesentlig fra grønne greiner kvistingsmessig. Følgende utstyr ble prøvd: snekkersag (Sl), greinsag med skjøtbart skaft (S2), greinsaks montert på 2,5 m skaft (Sa), luftdrevet handsaks (Ll) og luftdrevet saks montert på 2,5 m skaft(L2). Arbeidet ble utført av to aperatører, som begge har lang erfaring med kvistingsarbeid. Forskjellen i tidsforbruk mellom personene var så liten at det ikke var noen grunn til å skille mellom disse. Det var betydelige forskjeller i kvistetid pr. m mellom bestandene. Forskjellen mellom bestand med fin- og grov kvist var ca. 70% for kvisting med snekkersag. Tilsvarende forskjell for bestand kvistet med greinsaks var ca. 60%. En sammenligning av tidsforbruket ved stammekvisting av furu, gran og sitkagran viste at tidsforbruket var betydelig høyere for sitkagran enn for furu og gran. Ved kvisting fra rota og opp til ca. 2m med snekkersag, var forskjellen mellom sitkagran og furu ca. 150%, mens forskjellen mellom sitkagran og gran var ca. 35%. Tilsvarende forskjeller ved bruk av luftdrevet handsaks var henholdsvis ca. 133% og ca. 33%. Kvistetida pr. m økte med kvistdiameteren både for snekkersag og for luftdrevet handsaks. For sistnevnte utstyr var imidlertid ikke forskjellen mellom kvistdiameterklassene signifikant. Prestasjonene var betydelig mer avhengig av kvistdiameteren ved bruk av snekkersag enn ved bruk av luftdrevet handsaks. Variansanalyser viste at tidsforbruket var signifikant lavere for motormanuelt utstyr enn for manuelt utstyr. Dette gjaldt både tidsforbruket ved selve kvisteoperasjonen (TID1/m) og tidsforbruket når også medgått tid til trevalg/gange, utdraging/inndraging/ordning av slange, start/stopp av kompressor og skjøting av skaft ble medregnet (TID2/m). Regresjonsanalyser hvor variablene brysthøydediameter (D1,3), antall greinkranser pr. m (Ngk/m) og forholdet mellom trehøyde og brysthøydediameter (Th/D1,3) inngikk, viste at antall greinkranser pr. m var den variabelen som influerte mest uå tidsforbruket ved stammekvisting.