Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2010
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Tiltakene i jordbruket ved vestre Vansjø har gitt en tendens til nedgang i fosfortap til bekkene. Det har vært en økning i grasareal og i areal som ligger i stubb slik at erosjonsrisikoen er redusert. Registrering av fosforgjødsling i 2004 og 2007 viser at fosforgjødslingen også ble betydelig redusert i denne perioden. Foreløpig er det redusert erosjon som følge av redusert jordarbeiding og buffersoner som har gitt de største bidragene til redusert fosfortap. Det ser imidlertid ut til at redusert gjødsling også har bidratt, selv om en forventer at det tar flere år før redusert gjødsling gir tydelige utslag på fosfortapene.
Forfattere
Anne Falk ØgaardSammendrag
Tilførsel av maksimalt tillatt mengde avløpsslam kan gi en betydelig økning i jordas totale fosforinnhold og dermed øke risikoen for fosfortap. Bedret aggregatstabilitet og dermed lavere erosjonsrisiko kan delvis kompensere for den økte risikoen for fosfortap som skyldes store fosfortilførsler med slam.
Forfattere
Anne Falk ØgaardSammendrag
Fosforindeks er et verktøy som kan brukes til å rangere arealer i forhold til risiko for fosfortap, og vurdere hvilke tiltak som er mest effektive for å redusere fosfortapene. Bioforsk har nå utviklet en kalkulator på web for enkel beregning av fosforindeks.
Forfattere
Astrid JohansenSammendrag
Over ein periode på tre år med hyppige haustingar har fleirårig raigras gitt like store avlingar som SPIRE Beite vintersterk og SPIRE Beite Pluss i Midt-Norge. Resultata kan tyde på at raigras og kvitkløver gir beitegrøde med høgare potensiell næringsverdi enn blandingar med timotei, engsvingel og engrapp.
Forfattere
Juliana Irina Spies Perminow Wenche Grønås Øystein RudenSammendrag
Lys ringråte på potet, Clavibacter michiganensis subspecies sepedonicus, har vært et problem i norsk potetproduksjon siden første funnet i 1964. På grunn av denne karantenesykdommen er det ikke mulig å eksportere poteter fra Norge. Siden 1965 har Norge hatt sitt eget, nasjonale regelverk for bekjempelse av bakterien. Man har i tidligere år (før 1999) flere ganger forsøkt å sanere deler av landet for sykdommen, men man manglet en påvisningsmetode med stor nok sensitivitet og kunne ikke skaffe nok friske settepoteter for utskiftingen. I 1999 startet daværende Statens Landbrukstilsyn opp et 4-årig prosjekt, som skulle gi norske matpoteter bedre plantehelse. I løpet av årene 1999-2002 ble forekomsten av lys ringråte i profesjonell potetproduksjon kartlagt i alle landets fylker. Prøveuttak ble foretatt i Landbrukstilsynets ( senere Mattisynets) regi, mens analyser av prøver ble (fra 2000), gjennomført på ringråtelaboratoriet, Planteforsk Plantevernet (senere Bioforsk Plantehelse) med moderne serologiske og molekylære deteksjonsmetoder. Alle dyrkere som fikk påvist sykdommen i sin produksjon fikk pålegg om sanering med fastlagte utryddelsestiltak. Prosjektet ble fulgt opp med en overvåkingsperiode, 2003-2008, hvor alle dyrkere som tidligere hadde fått påvist smitte eller hadde gitt grunn til mistanke om smitte, nye dyrkere og 10% stikkprøver av øvrige dyrkere ble prøvetatt i hvert fylke. I prosjektperioden er det blitt påvist 328 tilfeller av lys ringråte. Hedmark, Nordland, Troms og Trøndelagsfylkene står for flest nye tilfeller av sykdommen. Som spesielt utsatte kommuner i denne perioden kan det nevnes Alvdal, Åsnes og Tynset (Hedmark), Steigen og Meløy (Nordland), Harstad, Balsfjord og Salangen (Troms) og Lierne (Nord-Trøndelag). Andre kommuner derimot har kunnet vise en betraktelig forbedret situasjon. Eksempler: Sør-Odal (Hedmark), Alstahaug (Nordland), Dyrøy (Troms) og Frosta (Nord-Trøndelag). Undersøkelsen har vist at ringråtesituasjonen totalt sett har blitt betraktelig bedre i løpet av prosjektperioden (1999-2008), både i forhold til tidligere perioder og når man sammenligner kartleggings- og overvåkingsperioden. Men det finnes fortsatt problemområder, hvor det er funnet relativt mye ringråte, til tross for gjennomførte tiltak i forbindelse med påvisningene.
Forfattere
Liv Ostrem Johannes Andre FolkestadSammendrag
Erfaringar frå fryseforsøk av lyssiv og knappsiv syner at begge artane får redusert gjenvekst sjølv ved moderat påverknad av frost. Det er vidare liten skilnad i frosttoleranse mellom sivartane, men knappsiv ser ut til å tole mest frost av dei to artane I Noreg er det gjort få undersøkingar som har prøvd å finne effektive metodar forå hindre spreiing av siv i kulturlandskapet. I eit nyleg starta prosjekt ved Bioforsk Vest Fureneset, vil ein m.a. undersøke kva effekt endringar i klima (temperatur og nedbør) og agronomiske tilhøve (jordtilhøve og drift) har på overlevingsevna og utbreiingsgrada av sivartane. Målet er å finne kostnadseffektive tiltak (mekaniske og kjemiske) mot problemugrasa. Utfyllande informasjon om forsøka kan finnast i Vestlandsk Landbruk nr.5 (2010), eller ved å opne ein PDF kopi av artikkelen i vedlagt lenkje.
Forfattere
Trygve S. Aamlid Bjørn Molteberg Lars Nesheim Trond Olav Pettersen Frank Enger Lasse Weiseth Åge Susort Jan TangsveenSammendrag
Norske fotballbaner har tradisjonelt blitt etablert med engrapp (Poa pratensis) som viktigste grasart, enten ved direkte såing eller legging av ferdiggras. Den største ulempen med engrapp er at den spirer og etablerer seg seint, noe som gjør at tunrapp (Poa annua) ofte kommer inn i etableringsfasen. Ved resåing har det derfor vært vanlig å bruke (flerårig) raigras (Lolium perenne), som etablerer seg raskere og er vel så slitesterkt, men mindre vinterherdig enn engrapp. Ved gjentatt resåing vil raigras utgjøre en større og større del av plantebestandet, og spørsmålet er derfor om vi kan spare penger ved å direkteså raigras allerede ved første gangs etablering av nye baner. Formålet med dette prosjektet er (1) å undersøke hvilken av etableringsmetodene "Ferdiggras av engrapp" eller "Direktesåing av raigras" som gir best banekvalitet ved nyetablering av fotballbaner i ulike landsdeler; og (2) å dokumentere tilslag, dekningsprosent og slitestyrke etter resåing med frøblandinger bestående av raigras eller forspirt engrapp enten like etter sesongavslutning om høsten (oktober), før sesongstart om våren (april) eller i fotballferien (månedsskiftet juni/juli). Fra og med 2009 har vi på en av lokalitetene også lagt til et delmål (3), nemlig å studere hvordan fotballbaner med ei grasmatte av engrapp eller raigras reagerer på ulike klippehøyde. Forsøk ble anlagt på Bioforsk Landvik (Grimstad), Apelsvoll (Østre Toten) og Kvithamar (Stjørdal) i juni 2008. Forsøksopplysinger og resultater fra etableringsåret er gitt i Bioforsk Rapport 4(24). Våren 2009 var raigraset på Kvithamar dødt, sannsynligvis på grunn av 2-3 måneders isdekke, og denne delen av forsøket måtte derfor reetableres. På Apelsvoll og Landvik var henholdsvis 73 og 9 % av raigraset angrepet av snømugg, men graset vokste denne skaden av seg i løpet av 1-2 måneder. Engrapp hadde praktisk talt ingen vinterskade på noen av forsøksstedene. Resåing i eksisterende plantedekke ble foretatt etter lufting, men før dressing. På Kvithamar kunne det ikke observeres spirende planter uansett resåingstid. På Apelsvoll og Landvik var det lite eller ikke noe tilslag etter resåing av engrapp, men bruktbart tilslag etter resåing av raigras, særlig som sommeren. Årsaker til dette kan være høy jordtemperatur, redusert konkurranse fra eksisterende plantedekke på grunn av daglige maksimumstemperaturer > 25 ºC, og rikelig med naturlig nedbør i dagene etter såing. På Landvik var andelen raigras i engrapp ved vekstavslutning i 2009 henholdsvis 3, 4 og 10 % etter resåing høsten 2008, våren 2009 og sommeren 2009. Sammenlikna med ordinær klipping med rotorklipper (30-35 mm) to ganger i uka førte klipping med sylinderklipper (15 mm) på de samme dagene til mer åpne flekker / bar jord i feltet på Landvik. Virkningen var størst ut over høsten, da det ble kjørt kraftig slitasje. I motsetning til hva vi hadde forventet ble det ikke påvist mer tunrapp eller dårligere rotutvikling etter en sesong med lav klipping. Spilleoverflaten på de direktesådde raigrasrutene var jamt over hardere og hadde større skjærfasthet (motstandsevne mot skliing) enn spilleoverflaten på engrapprutene. Feltene ble regelmessig utsatt for komprimering / slitasje fra en to-tromla slitasjemaskin med påmonterte fotballknotter og marktrykk som en voksen fotballspiller, og ferdiggraset fungerte da som en beskyttende støtpute som hindret overflaten fra å bli for hard. Til tross for mer filt hadde engrapprutene bedre infiltrasjonskapasitet enn de hardere raigrasrutene på Landvik og Kvithamar. På Apelsvoll var forholdet motsatt, sannsynligvis på grunn av mer dressing i forhold til veksthastighet og lavere innhold av organisk materiale i topplaget. Prosjektet fortsetter til og med vekstsesongen 2011. Så langt ser til ut til at nyetablering av fotball-baner med 100 % raigras ikke kan anbefales i Trøndelag, og sannsynligvis heller ikke i innlandsstrøk på Østlandet, selv om et legges opp til regelmessig resåing. Ved resåing av raigras i eksisterende plante-dekke ser det ut til at såing om sommeren gir bedre tilslag enn såing seint om høsten eller tidlig om våren. Resåping av engrapp i eksisterende plantedekke ser ut til å være bortkasta penger, iallfall på kort sikt.
Forfattere
Aksel DøvingSammendrag
Prognoser viser at temperaturane kan auke med 1,8-4,0 °C dei neste 100 åra. Dette kan gi 22 dagar tidlegare jordbærsesong i 2100 samanlikna med 1970-2000. Det tilsvarar å flytte minst 4 breiddegrader mot sør.
Forfattere
Stig Morten Thorsen Mats Høglind M. SemenovSammendrag
In grass-based milk and livestock production, winter damage to overwintering grasses may have large economic consequences. In a previous study conducted for Norwegian conditions we assessed the impact of climate change on the winter survival of timothy (Phleum pratense L.) and perennial ryegrass (Lolium perenne L.) using agroclimatic indices and a simulation model of frost tolerance. This study was based on locally adjusted future climate scenarios (two for the period 2071-2100; one for the period 2020-2049) for six important agricultural regions, represented by one location each. Compared with the control period 1961-1990, the future hardening period will be shortened by up to 21 days. As a consequence, the modelled maximum frost tolerance is expected to be reduced by up to 3.9°C and 1.9°C for timothy and perennial ryegrass, respectively, under the warmest scenario. In spite of this reduction, the plants are expected to be hardy enough to withstand the predicted autumn frosts, and we also expect a general reduction in the risk of winter frost injuries. We found that agroclimatic indices are less suitable for assessing the risk of plant injury related to frost and ice encasement in Norway, since they do not account for the dynamics of cold adaptation. Although less snow is expected, in most cases this will not be accompanied by an increase in the risk of ice encasement injuries. However, a slight increase in the number of ice encasement events was predicted for one location. An earlier start of growth was predicted for all locations, accompanied at one coastal location by a slightly increased predicted risk of spring frosts. There is little risk of winter injuries related to frost and ice encasement in the hardier grass species timothy. The better overwintering conditions in general indicate that it will be possible to grow perennial ryegrass in areas where it is not grown today, provided the risk of fungal diseases does not increase. In the present study we are working on a similar analysis for a selection of sites located around the Baltic Sea using local-scale climate scenarios from the ELPIS dataset based on the stochastic weather generator LARS-WG.