Hopp til hovedinnholdet

Søk i

altansatteprosjekterpublikasjonertematjenesterkalendernyheter

Publikasjoner

NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.

NIBIO POP → NIBIO Rapport → NIBIO Bok → Våre poenggivende vitenskapelige publikasjoner →

1997

Forfattere

G.J Jonassen

Sammendrag

Virkningen av ulike såmengder til engsvingelfrøeng ble undersøkt i seks feltforsøk med til sammen 16 årshøstinger på ulike steder i Sørøst-Norge i åra 1971-75. Fire forskjellige såmengder fra 0,5 til 2,0 kg ble prøvd. Det ble ikke påvist signifikante forskjeller mellom ulike såmengder, men i tredje engår var det tendens til størst frøavling ved minste såmengde. I middel for alle såmengder på fire felt som ble høsta i tre engår var gjennomsnittlig frøavling i første, andre og tredje engår henholdsvis 18, 52 og 42 kg pr daa. Den lave frøavlinga i første engår skyldes bruk av dekkvekst i gjenleggsåret.

Forfattere

Steinar Dragland T.H Aslaksen

Sammendrag

I årene 1993-95 ble det ved Planteforsk Apelsvoll forskingssenter avd. Kise, Nes på Hedmark utført gjødslingsforsøk i peppermynte. De to første årene ble det lagt ut grasdekke på det meste av feltet for å hemme ugrasveksten. Det ble hvert år tilført mineralgjødsel og tørket hønsegjødsel i mengder som tilsvarte 0, 7, 14 og 21 kg N/daa. Bladavlinga ble vanndampdestillert for å bestemme innholdet av eterisk olje og mengden av de viktigste komponentene i oljen. Tørrvekta av blad økte for tilførsel av opp til 21 kg N i begge gjødseltypene, men konsentrasjonen av olje viste en tendens til å minke ved sterkeste gjødsling. Avlinga av eterisk olje var i sum for tre år om lag 25 liter/daa ved bruk av 14 kg N i mineralgjødsel, mens det ble knapt 22 liter/daa ved bruk av tilsvarende N-mengde i hønsegjødsel. Innholdet av mentol var størst ved svak gjødsling. Tilførsel av 14 kg N ga olje med 60% og 63% mentol etter bruk av henholdsvis mineralgjødsel og hønsegjødsel. Mentoninnholdet var tilsvarende 37% og 34%, og var minst ved svak gjødsling. Innholdet av mentofuran varierte mellom 1% og 3%, mens innholdet av mentylacetat varierte lite omkring 1,5%. Det var ingen tydelige virkninger av gjødseltyper eller gjødselmengder på innholdet av disse to stoffene.

Forfattere

Ragnar T. Samuelsen Lars Svenson

Sammendrag

Prosjekt "Leplanting i Nord-Troms" kom igang i 1991 og ble avsluttet ved utgangen av 1996. Prosjektet har hatt som mål å finne fram til vegetasjon som egner seg til landskaps- og leformål på værharde tettsteder i Nord-Norge (Troms) ved å Prøve forskjellige plantemåter og plantesammensetninger som kan skape et attraktivt og praktisk anvendelig sentrumsmiljø. Prøve plantemateriale på en realistisk måte under nordlige klima- og jordforhold. Behov for eventuell jordforbedring skulle bli vurdert, men plantingene skulle kreve lavest mulig innsats ved etablering og vedlikehold. Gjennom prosjektet skulle en også prøve å få til et samarbeid mellom forskning, forvaltning, veiledning og bruker av kunnskaper og plantemateriale i kommunene. Prosjektet hadde over en seksårs periode (delt i to treårs perioder) en total budsjettramme på kr 1.397.000. Både Troms fylkeskommune, de tre primærkommunene Karlsøy, Nordreisa og Storfjord, Fylkeslandbrukskontoret i Troms og Planteforsk/Holt forskingssenter deltok i finansieringen. Prosjektledelsen lå ved Holt forskningssenter. Det er gjennomført observasjoner i prøveplantinger med i alt 35 arter og herkomster til følgende fire bruksformål på hvert av forsøksstedene i kommunene og ved Holt forskingssenter: trafikk, lek, vindbremsing og vindbremsing med landskapstilpassing. Det ble plantet 6 arter og herkomster av bartrær, 5 av lauvtrær og 24 av lauvfellende busker, til sammen 456 individer på ca 900 m2 areal på hvert sted. Om lag tredjeparten av artene/herkomstene var ikke eller bare i liten grad blitt prøvd tidligere så langt nord. Plantenes etablering, overvintring, sunnhet, tetthet, stammethet og tilvekst ble observert på individnivå hvert år, og plantingene ble gitt tall for leverdi, prydverdi og landskapsverdi etter som prosjektet skred fram. Plantefeltene har hatt noe varierende utvikling gjennom forsøksårene og på de ulike stedene. Årsakene til denne variasjonen kan dels føres tilbake til utsatt planting og ulik etablering i plantingsåret, dels til ulike jordbunns-, fuktighets- og klimaforhold. Ellers vil variasjonene også avspeile ulike krav og tilpasningsmuligheter hos artene/herkomstene.

Forfattere

Gunhild Børtnes

Sammendrag

Eit femårig skifte med økologisk dyrking av purre, brokkoli, gulrot, aspagesbønne og grøngjødsling vart utført i Leikanger i Sogn og Fjordane i åra 1988-1992/1993. I det same feltet vart det også samanlikna fire metodar for ugrasreinhald: mekanisk, termisk, kombinasjon av mekanisk og termisk ugrasreinhald, og dekking med 3 cm gras/kløverblanding. I middel for fem år var grønsakavlingane 75 % av normalavlingar ved konvensjonell dyrking. Gjødslinga vart gitt om våren, og var sauegjødsel som var kompostert eitt år. Sjølv om det vart brukt noko hønsegjødsel som tilleggsgjødsel, skuldast truleg dei låge avlingane redusert tilgong på nitrogen i løpe av vekstsesongen. I prøvingane med ulike metodar for ugrashandsaming var det nedgong i avling kl 1 i gulrot på ledd dekka med gras/kløverblanding i 1989 og 1990. For purre og aspargesbønne i 1990 gav gras/kløverdekking også klart mindre avling kl 1 enn for ledda med termisk og mekanisk / termisk ugrashandsaming. Teljing av ugrasartar etter ulike metodar for ugrashandsaming synte ikkje klare utslag anna enn låge tal for vassarve (Stellaria media) i 1989 og 1990, og åkersvineblom ( Senecio vulgare) i 1990 og 1992 etter termisk handsaming. Desse artane er kjente for å vera lite varmetolerante. For å få god verknad av dekking med gras mot ugras må laget med dekke vera minst 3 cm tjukt.

Forfattere

Gunhild Børtnes

Sammendrag

Innhaldet av frigjort nitrogen (NO3- og NH4+) i jorda vart målt etter å ha dyrka ulike vokstrar, agurk, raudkål, rosenkål, blomkål, gulrot, kålrot, potet, gras og bygg, på to gardar i Lærdal, Sogn og Fjordane. Normal nedbør i Lærdal er 491 mm i året. Ein fann at innhaldet av frigjort nitrogen i jorda om våren var høgt. Stort sett auka mengda av frigjort nitrogen frå haust til vår. Truleg skuldast dette først og fremst dei små nedbørsmengdene dei aktuelle vintrane. Relativt høge vintertemperaturar verka også inn på resultata. Mengde av mineralisert nitrogen i jorda var sterkt påverka av kva vokstrar som var dyrka året før. Mengda av mineralisert nitrogen var to til tre gonger høgare etter rosenkål/blomkål enn etter bygg. Resultata syner at det er mogeleg å redusera nitrogengjødslinga monaleg etter dyrking av slike vokstrar.

Forfattere

Gunhild Børtnes

Sammendrag

Det er gitt eit litteraturoversyn over rabarbra, som har vore dyrka i Norge i om lag 150 år. Klimamessig høver rabarbra godt til dyrking i Norge. Interessa for rabarbra har auka dei seinaste åra både i Nord-Amerika, Danmark og Sverige. Det finst ei rekkje klonar av rabarbra som er spreidde kring i landet. Høgt innhald av oksalsyre i ein del klonar/sortar har vore rekna for eit problem i rabarbra. Derimot er det ønskjeleg med relativt høgt innhald av eplesyre. Samanlikna med andre grønsakslag og frukt inneheld rabarbra mykje av eplesyre. I eple ligg innhaldet i område 0.2-1.2 g pr. 100 g friskvekt medan rabarbra i ei svensk undersøkjing i middel av 78 sortar hadde 1.42 g pr. 100 g friskvekt. I ei eiga undersøkjing av 39 klonar/sortar frå Vestlandet og Rendalen i Hedmark låg verdiane for eplesyre frå 0.24 til 3.85 g pr. 100 g friskvekt. For oksaksyre låg verdiane frå 0.05-0.73 g pr. 100 g friskvekt. Det var altså stror variasjon i mengde av eplesyre og oksalsyre i det innsamla materialet. Dette kan gi grunnlag for vidare undersøkjingar. Elles er gitt tilråding om bruk av fem sortar som er testa ut i Danmark og Sverige med tanke på lågt oksalsyreinnhald og høveleg mengde eplesyre. Desse sortane er: Elmsblitz, Elmsfeuer, Marshalls Early Red, Rosenhagen, og ein dansk selesjon som ikkje har fått navn, og som inn til vidare vert kalla Spangsbjerg III 5. Det er elles gitt dyrkingsrettleiing som inneheld krav til jord, planteetablering, gjødsling, stell, hausting og driving. Tida skulle vera inne til å utvikla nye produkt innan rabarbra, både for saft, syltetøy og frosne produkt. Eplesyre har E-nummer 296 og vert nytta i ulike matvarer. Eplesyre med E-nummer 296 er vanlegvis ei blanding av L-eplesyre og D-eplesyre som er kunstig framstilt. Det er stilt spørsmål om speborn kan fordøya den kunstig framstilte D-eplesyra. Naturleg høgt innhald av L-eplesyre i rabarbra i høve til andre naturlege kjelder kan vera av interesse.

Forfattere

Lars Olav Brandsæter

Sammendrag

Rapporten er skrevet med utgangspunkt i en prøveforelesning for dr. scient graden 21. mars 1997. I innledningen finnes et kort historisk tilbakeblikk, herunder belyses metoder for overføring av gen og hvilke egenskaper som har vært mål for modifisering. Rapporten omfatter i utgangspunktet ikke kulturplanter som har blitt gjort herbicidresistente gjennom vanlig foredling, selv om deler av vurderingen forsåvidt vil omfatte herbicidresistente kulturplanter generelt. Konsekvensanalysen er oppdelt i direkte og indirekte effekter. Av direkte effekter blir det konkludert at det ikke er stor fare for at transgene planter blir ugras eller innvaderer naturlige habitater. På den annen side synes faren for potensiell spredning av det overførte genet v.h.a. pollenpredning til andre arter/populasjoner betydelig større. Andre direkte effekter som diskuteres er ikke-seksuell spredning av transgener («horisontal genspredning»), potensiell produksjon av toksiner, allergener o.l., bruken av markørgener og genmodifikasjoner og forutsigbarhet. Av indirekte effekter diskuteres bl.a. hvorvidt bruken av herbicidresistente kulturvekster kan være verktøy for å takle de problemene som nå finnes med herbicidresistente ugras og om bruken av transgene sorter som er resistente mot «miljøvennlige herbicider» vil føre til mindre forbruk av herbicider som er mindre ønskelig ut fra et miljøsynspunkt. Videre belyses konskvenser m.h.t. totalforbruk av herbicider, restmengder i matvarer, biologisk mangfold og faren for at bønder vil komme i et avhengighetsforhold til noen få store multinasjonale selskaper. I rapporten finnes også en etisk vurdering hvor det bl.a. blir slått fast at svært mange føler at det går en grense ved det å manipulere med genmaterialet til en organisme, og at dette er å «tukle med skaperverket» og at mange spør seg om genmanipulering er forenlig med respekt for individenes integritet og egenverdi. I relasjon til «vanlig» foredling slås det fast at artsbarriærer lettere brytes ved genmodifisering og at det ikke finnes gode verktøy for å undersøke økologiske/miljømessige konsekvenser ved utsetting av genmodifiserte organismer. Når det gjelder herbicidresistente kulturvekster, imotsetning til f.eks. insektresistente kulkturvekster, er det allikevel en hovedoppfatning at disse har gener som er såkalt «nøytrale» når planten ikke eksponeres for det gitte herbicidet.

Forfattere

Steinar Dragland

Sammendrag

Prosjektet «Norsk produksjon av planter for medisinsk bruk» er gjennomført i 1994-1997 av Planteforsk i samarbeid med Farmasøytisk institutt, Universitetet i Oslo og Botanisk institutt, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim. Det er utført dyrkingsforsøk med karve, kamille, peppermynte, matrem, purpursolhatt og prikkperikum. Prøver fra plantene har blitt analysert for å bestemme innholdet av aktuelle virkestoff. Resultatene viser at de fleste av de undersøkte artene kan være aktuelle for norsk produksjon. Innholdet av virkestoff har vært tilfredsstillende, og det var et forholdsvis lågt nivå av tungmetallene kadmium og bly i kamille og matrem fra om lag 40 dyrkingssteder i Norge. Prosjektet har bidratt til å bygge opp den faglige kompetansen på både produksjon og analyse av medisinplanter i Norge.

Forfattere

Anne-Marte Tronsmo Leif Sundheim

Sammendrag

Dyrking av belvgekster er en nødvendig del av vekstskiftet ved økologisk jordbruk. Rødkløver i eng er imidlertid lite varig. Det observeres vanligvis som dårlig plantebestand om våren. Fagseksjon i økologisk landbruk på Helgeland (FØLH) har hatt spesielle problemer med overvintring av kløver i flerårig eng hos sine dyrkerene. Det kan være biotiske og biotiske årsaker til at kløveren dør ut. En viktig årsak til utgang av kløver i SørNorge er kløverråte. Målsettingen med dette arbeidet var å avklare om plantepatogene sopp er årsaken til utgang av kløver i flerårig eng ved økologisk dyrking. Det ble lagt vekt på å avklare om kløverråte var årsaken til skaden, eller om andre biotiske skadegjørere var viktige. For å nå denne målsettingen var det nødvendig å diagnostisere skadegjørere på kløver fra FØLH prosjekt. De identifiserte potensielle skadegjørere fra kløver ble så testet for evne til å forårsake sjukdom på friske kløverplanter.

Forfattere

Karl-Jan Erstad Shariza Ashween Bt. Moho Asharaf A Dale R Tayengwa

Sammendrag

Flekke-/Guddalsvassdraget ligg i hovudsak i Fjaler kommune (90%), Sogn og Fjordane fylke, og vasskjemiske og biologiske data er tilgjengelege for hovudelva og delar av Guddalsområdet. Men når det gjeld sideelvane i Svinevika og Bjordal, hadde det så langt ikkje vore gjennomført noko overvakingsprogram. Som ein del av forskinga i samband med forsuring av overflatevatn i kystnære område i Noreg har dette arbeidet vore eit samarbeid mellom PLANTEFORSK Fureneset fagsenter og Raudekrossen Nordisk Verdsgymnas (RCNUWC) på Haugland i Flekke. Grunneigarar i området har også tatt del i innsamling av vassprøver. 4 stasjonar var etablert opptrøms Svinevika og 4 i Bjordal vinteren-våren 1996. Frå sommaren 1996 til januar 1997 vart det også gjennomført prøvetaking frå 5 vatn som var utspring for desse sideelvane. Dette prosjektet kunne stadfeste oppfatninga og mistankane ved Fureneset fagsenter om at innsjøane og elvane i dette området verkeleg var svært utsette for surstøt. På ettervinteren (22. februar - 21. mars 1996) låg pH-nivået ved alle dei 4 utvalde stasjonane ved Svinevika forholdsvis konstant mellom 5,2 og 5,8. 28. mars var det ein markert auke i pH-nivået, truleg p.g.a. ei dominerande grunnvassutstrøyming; det var svært kaldt i véret og isen frosen til. I løpet av den neste veka starta snøsmeltinga, og dette resulterte i eit svært tydeleg fall i pH-nivået rundt påsketider, som målt til pH 4,9-5,0 11. april. Dei følgande to vekene steig pH-nivået igjen sakte, og nådde pH 5,1-5,4 25. april. Konduktiviteten avspegla svingningane i innhald av basekation, som var på eit ekstremt lågt nivå, og mengda H+ (ved låg pH). Alkaliniteten var generelt svært låg, i stabile periodar i området 0-10 mekv./l, og negativ i periodar med surstøt. I denne seinvinterperioden viste stasjonane i Bjordal litt mindre grad av forsuring enn målt ved Svinevika. pH-nivåa rangerte frå 5,5 to 6,3. Ein pH-nedgang 7. mars, konstatert som eit klart fall til pH 5,5 i nedre del av Bjordalselva, følgde starten på snøsmeltinga i låglandet. Gjennom sursjokket ved påsketider fall pH ned til 5,5 i nedre (søre) Bjordal og til 5,1 i øvre (nordre) Bjordal. Dei 7 seriane vassprøver som var henta frå fjellvatna avslørte ein allmenn nedgang frå juni til oktober 1996, frå ein spesielt tørr sommer til regnfullt haustvér. Snøen frå byrjinga av november var utsett for sterkt regn, og eit klart pH-fall vart målt i fire vatn 17. november. Ein kaldare vinterperiode i desember syntest å stabilisere forsuringsnivået, men der var ingen pH-auke. Deretter, i midten av januar 1997 forverra kraftig regn på nytt vasskjemien, og ein vidare pH-nedgang var målt i to av tre vatn. Den tredje innsjøen låg noko høgre oppe i fjellet der snøsmeltinga hadde mindre omfang.