Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
1998
Forfattere
Ricardo HolgadoSammendrag
Cereal cyst Nematodes Heterodera spp. are pests of cereal crops, and their occurrence is known for many years both in Europe and in Norway. This group of nematodes forms a complex of species referred to as the "Heterodera avenae-complex", this includes H.avenae Wollenweber (CCN), H. bifenestra Cooper, H. mani Matthews, H. iri Matthews, H. hordecalis Andersson, H. latipons Franklin and H. filipjevi Krall. The host status of cereal cultivars differs between and within different species of the H. avenae-complex, and several pathotypes occur in several species. The border lines for species and pathotypes of the Heterodera avenae-complex are diffuse. Several pathotypes of CCN are found in Europe, and two pathotypes Ha51 and Ha11 are reported from Norway, Symptoms of damage by cyst nematodes in cereals are usually shown as patches of pale and stunted plants. The effects on the aerial parts of plants are identical with symptoms of severe nitrogen and other mineral deficiencies. Plants attacked by the nematodes wilt readily in dry weather. This reflects the nematode damage to the root system. In our experience most modern commercial varieties of cereals are equally susceptible to CCN. The aim of the project is to study the occurrence and distribution of the species within H. avenae-complex, to clarify the pathotype spectrum and to investigate the possible occurrence of microbial antagonists in Norway. The project is expected to be completed in 2001.
Forfattere
Ricardo Holgado Christer Magnusson Bonsak HammeraasSammendrag
Soil samples from a growth depression in potato (cv. Saturna) yielded large numbers of root lesion nematodes Pratylenchus penetrans. Growth was greatly reduced in the center of the patch, but improved gradually towards the margins. Transect-sampling showed plant growth to be negatively correlated with densities of P. penetrans. The nematode density in the central part of the patch was 900/250g of soil, compared to 49/250 g of soil in the margins, where plant growth seemed unaffected. Our data suggest a threshold for damage of 100-250 P. penetrans per 250 g of soil. P. penetrans was present in roots, underground stems, stolons and tubers. In tubers nematodes occurred in the outermost 0.5 mm of the tissue. Common scab (Streptomyces spp.) occurred frequently, and P. penetrans was also present in tubers with scab. The nematodes were found around and inside cross-fissure lesions considered typical of Streptomyces. Saturna has a relatively high degree of tolerance against common scab. The high frequency of scab, and close association of the nematodes with the symptoms could indicate an interaction. This study suggests that Norway may have a new problem in potato production. Our study confirms that P. penetrans survives storage of seed potatoes, from which new infestations develop. Hence, tubers do appear to be an important means for the spread of P. penetrans to new areas.
Forfattere
S BøSammendrag
Etter invitasjon til grasforedlarar i inn- og utland vart i 1990-93 i alt 74 grassortar til grøntanlegg prøvde på eitt plen- og eitt grasbakkefelt i Ås, Klepp, Heggenes, Stjørdal og Tromsø. Av 58 påmeldte sortar vart Limousine, Miracle, Nimbus og Saskia engrapp, Herald, Klett og Pernille vanleg raudsvingel, Napoli fjæresvingel, Olivia, Rainbow og Enjoy plenraudsvingel, Eureka og Pintor stivsvingel, og Opinion fleirårig raigras godkjente til oppføring i Offisiell sortsliste. Dvs. etter ei samla vurdering funne meir dyrkingsverdige enn tidlegare godkjente sortar. Ingen kvein- eller sauesvingelsort vart godkjent. Penncross krypvein er i tilegg tilrådd dyrka. Heilhetsinntrykket av sortane på plenfelta var mest avgjerande for godkjenninga. Elles vart spiretid, dato for vekststart, aksskyting, og vekstslutt, markdekning, skot-tetthet, bladbreidd, farge, aksmengd, høgdetilvekst, tørrstoffproduksjon og sjukdom registrert. Resultata for prøvestadene, åra og av sortane er førte opp i tabellar for plen og grasbakke for kvar art. I eigne tabellar er dessutan etablering og vekststart av artane på forsøksstadene samanlikna. Dårleg etablering av somme stiv- og sauesvingelsortar gjer det aktuelt å bruke større såmengder enn på desse felta. Resultata frå plen og grasbakke er ikkje alltid like, og sortane høver ikkje like godt til formåla. Sortsvalet for godt resultat er mindre viktig på grasbakke enn til plen. Korleis artane høver til ymse bruk, og resultata elles, er kommentert og diskutert.
Forfattere
Steinar Dragland Torun Helene AslaksenSammendrag
Ved Apelsvoll forskingsenter avdeling Kise, Nes på Hedmark ble det i 1993 og 1994 utført forsøk med jorddekke, plantetthet og høstetidspunkt i matrem. Siste året ble det også foretatt prøve-dyrking på 42 steder i Norge. Grasdekke på jorda reduserte avlinga med 40-60% sammenlignet med tørrvekt av blad/blomst fra matrem på jord med mørkt plastdekke. Året etter ga jord uten noe dekke like stor avling som det ble oppnådd med plastdekke. En økning fra 6,7 til 10 planter per m2, førte ikke til tydelige endringer i noen av resultatene. Bladtørrvekta økte ved utsatt høsting fra begynnende blomstring til seint i blomstringsperioden. Samtidig økte innholdet av partenolid i bladtørr-stoffet fra 0.39% til 0.51%. Høsting seint i blomstringsperioden førte til dårlig over-vintring ved dyrking uten jorddekke, men sein høsting ga best overvintring ved dyrking på mørk plast. Prøvedyrking på felt i 42 kommuner viste at en i de fleste distriktene helt nord til Troms, oppnådde avlinger på enkeltfelt som tilsvarte minst 340 kg tørrvekt av blad og blomst per dekar. Størst gjennom-snittsavling ble oppnådd på Sørlandet med 352 kg per dekar, og minst på Nord-Østlandet med gjennomsnitt på 184 kg per dekar. Innholdet av partenolid varierte sterkt innenfor distriktene, men enkelt-prøver fra alle distriktene hadde minst 0,7% partenolid i tørrstoff fra blad/blomst. Høgst gjennomsnitt ble oppnådd på feltene på Sørlandet, med 0,8% partenolid.
Forfattere
Steinar DraglandSammendrag
Reinrot er: - En plante med innhold som ligner det en finner i ginsenggruppen, og som blir brukt i leskedrikker og sterkere drikker, som oppkvikkende middel og som medisin. - En plante som starter veksten om våren straks snøen forsvinner, og som hevdes å ha spesielle positive virkninger på dyrene som får den som en del av fôret. - En plante som gir om lag 30.000 blomster per dekar, og som kan utnyttes både i vanlige dekorasjoner og i tørrdekorasjoner. - En plante som har vist seg å være godt tilpasset vekstforholdene i store deler av Norden. Reinrot er en plante som er lite kjent i vestlige land, og det aller meste av litteraturen finnes på asiatiske og øst-europeiske språk. Denne plantearten ble først prøvd i nordiske forsøk i 1989, og kom med i de første norske dyrkingsforsøkene i 1995. Det finnes en norsk veiledning for produksjon av reinrot, men dette er den første norske oversikten som tar for seg det meste av den litteraturen som er tilgjengelig om arten. Det er 110 litteraturhenvisninger i oversikten. Den inneholder en botanisk beskrivelse og en oversikt over innholdsstoff i planten. Kapittelet om dyrking tar for seg jord og gjødsling, frøspiring og vekst, og har også med noen opplysninger om plantevern. Det er opplysninger om produksjon av røtter, blad, blomst og frø, og om hvordan de ulike delene av planten blir utnyttet. Til slutt er det tatt med litteratur som omtaler medisinske virkninger av reinrotprodukter på mennesker og dyr. Statens legemiddelkontroll har klassifisert reinrot som handelsvare, og planteproduktene kan dermed omsettes i henhold til næringsmiddellovgivningen
Forfattere
Bjørn Molteberg Frank EngerSammendrag
Verdiprøving av fôrvekster er en forvaltningsoppgave som Planteforsk Apelsvoll forskingssenter gjennomfører på oppdrag fra og etter retningslinjer gitt av Statens landbrukstilsyn (Landbrukstilsynet). Hovedmålet med verdiprøvingen i fôrvekster er å framskaffe forsøksresultater som skal danne grunnlaget for godkjenning av nye sorter for opptak på norsk sortsliste. Verdiprøvingen i fôrvekster er en kontinuerlig, ikke tidsavgrenset prøving, der de samme oppgavene gjentas fra år til år. Flerårige arter legges ut to ganger med tre registrerings- og høsteår etter hvert utlegg. Ettårige arter prøves i tre år. Artene blir som hovedregel prøvd i fem distrikter, Østlandet, Fjellbygdene, Vestlandet, Midt-Norge og Nord-Norge. Utlegging av forsøk, feltnotater i vekstsesongen og høsting av forsøkene gjennomføres i stor grad på Planteforsks resultatenheter, men det legges også en del felt i forsøksringer på Sør-Østlandet. All datainnlesing og resultatberegning foregår ved Apelsvoll forskingssenter. Siden dette er en kontinuerlig prøving, vil nye sorter komme med i prøving hvert år, og sorter som er ferdig prøvd, vil gå ut av prøvingen. Dette gjør at alle forsøksfelt har med sorter som har kommet med i prøvingen til ulik tid. I denne utredningen er kun sorter som er ferdig testet tatt med. I 1997 er sorter innen artene hundegras, rødkløver, flerårig (engelsk) raigras, italiensk raigras og westervoldsk raigras ferdig testet. I hundegras og rødkløver ble feltene anlagt i 1992 og 1994, i flerårig raigras 1993 og 1994, italiensk raigras 1993-97 og Westervoldsk raigras 1994-97.
Forfattere
Bjørn Molteberg Frank EngerSammendrag
Verdiprøving av fôrvekster er en forvaltningsoppgave som Planteforsk Apelsvoll forskingssenter gjennomfører på oppdrag fra og etter retningslinjer gitt av Statens landbrukstilsyn (Landbrukstilsynet). Hovedmålet med verdiprøvingen i fôrvekster er å framskaffe forsøksresultater som skal danne grunnlaget for godkjenning av nye sorter for opptak på norsk sortsliste. Verdiprøvingen i fôrvekster er en kontinuerlig, ikke tidsavgrenset prøving, der de samme oppgavene gjentas fra år til år. Flerårige arter legges ut to ganger med tre registrerings- og høsteår etter hvert utlegg. Ettårige arter prøves i tre år. Artene blir som hovedregel prøvd i fem distrikter, Østlandet, Fjellbygdene, Vestlandet, Midt-Norge og Nord-Norge. Utlegging av forsøk, feltnotater i vekstsesongen og høsting av forsøkene gjennomføres i stor grad på Planteforsks resultatenheter, men det legges også en del felt i forsøksringer på Sør-Østlandet. All datainnlesing og resultatberegning foregår ved Apelsvoll forskingssenter. Siden dette er en kontinuerlig prøving, vil nye sorter komme med i prøving hvert år, og sorter som er ferdig prøvd, vil gå ut av prøvingen. Dette gjør at alle forsøksfelt har med sorter som har kommet med i prøvingen til ulik tid. I denne utredningen er kun sorter som ikke er ferdig testet tatt med. I 1997 var det sorter av følgende arter med i prøvingen: Timotei, engsvingel, hundegras, bladfaks, strandrør, flerårig (engelsk) raigras, rødkløver, hvitkløver, italiensk raigras og westervoldsk raigras.
Forfattere
G GuttormsenSammendrag
Sammenligning av gjødslingsprogrammene BDS (Braathes Data Service), PlantePlan og SkiftePlan med de versjoner som forelå ved årsskiftet 1997-98, viste at BDS generelt tilrådde mer gjødsel enn PlantePlan og SkiftePlan, som i hovedsak var svært like. Programmene viste imidlertid forskjeller ved beregning av bl. a. gjødslingsbehov for ulike jordtyper og gjødselverdien i husdyrgjødsel. Sammenlignet med BDS og PlantePlan kalkulerte SkiftePlan med lavere gjødselvirkning av husdyrgjødsel både for nitrogen, fosfor og kalium. Disse gjødslingsprogrammene representerer et steg i en utvikling. En viktig utfordring i den videre utvikling blir å tilrettelegge for bruk av klimadata på døgnbasis ved beregning av gjødslingsbehov. Informasjon om klimaet er ikke bare viktig for vekstsesongen. Temperatur og nedbør gjennom vinterhalvåret bestemme i stor grad forgrødeeffekten etter veksten året før. Ny kunnskap fra utførte gjødslingsforsøk vil etterhvert kunne legges inn og forbedre programmene. Datamaskinen, som ikke glemmer hva tidligere forsøk har vist, gjør det mulig å kombinere gammel og ny informasjon i et strukturert og oppdatert kunnskapsbilde for praktisk bruk ved gjødsling. Det er derfor rimelig å anta at modeller for beregning av gjødslingsbehov etterhvert vil erstatte de mange feltforsøk bl.a. fordi informasjonen blir sikrere og billigere enn ved tradisjonelle gjødslingsforsøk.
Sammendrag
Rapporten omfatter studier av svartskurvorganismen (Rhizoctonia solani) og dens virkning på planteutvikling og kvalitet hos potet ved ulike jordtemperaturer, dyrkingstiltak og jordsmittenivå. Resultatene er basert på fire feltforsøk i 1995-96 i Tromsø, samt undersøkelser og forsøk i vekstrom. I vekstromforsøk med 3, 6 og 9 °C som settetemperatur var det ingen systematiske forskjeller i avlingsmengde av potet eller skadeomfang av svartskurvsoppen. I feltforsøkene førte beising til noe forsinket spiring mens avlingsstørrelsen ikke ble påvirket. Beisinga reduserte imidlertid angrepet av svartskurv på underjordiske stengeldeler og førte også til en lavere andel knoller med overflatenekroser og misforming ett av de to forsøksårene. Dyp setting og utsatt settetid senket avlingene og tørrstoffprosenten men virket ikke inn på omfanget av svartskurvskadene. I vekstrom ble det lavere avling, tørrstoffprosent i avlingen og knolltall pr. plante ved jordsmitting med svartskurvsoppen. I tillegg økte prosentandelen knoller med sklerotier sterkt mens det ikke oppsto andre skader på knollene. I felt var det ikke avlingsforskjeller mellom smitta og usmitta jord. Ved smitting ble det imidlertid sterkere skader på underjordiske stengeldeler og større andel knoller med overflatenekroser og misforming.
Forfattere
Å HålandSammendrag
Ein serie på 25 lokale eitt-årige markforsøksfelt i Sørvest-Norge viste at 6 tonn storfeblautgjødsel pr. dekar spreidd på eng når graset var 10 cm høgt hadde svakare gjødselverknad enn same mengd spreidd ved vegetasjonsstart. Dette gjeld verknad både på avlingsstorleik og på mengd N, Ca og K opptatt i avlinga, men ikkje på utnyttingsgraden av N, P og K i gjødsla. Tre tonn av same gjødsla viste ikkje tilsvarande forskjell mellom spreietidspunkta. Det blei i forsøka gitt tilskot av nitrogen i kalksalpeter for å jamna ut skilnader i nitrogenforsyning som hadde andre årsaker enn tidspunktet for spreiing av blautgjødsla. Det var små avlingsskilnader mellom forsøksledd med ulike spreietidspunkt og mengder blautgjødsel og kalksalpeter. Men opptatt N, Ca og K i 1.slåtts avling var betydeleg lågare etter sein enn etter tidleg spreiing av blautgjødsla. Verknaden av delt spreiing av både 3 og 6 tonn blautgjødsel skilde seg stort sett lite frå verknaden av udelt spreiing både på avling, næringsinnhald i avlinga og på utnyttingdgraden av N, P og K. Det var ikkje samspel mellom spreietidspunkt og blautgjødselmengd på avling. Alle ledd med blautgjødsel gav mindre sumavling enn Fullgjødsel med tilsvarande N-mengder, men for 6 tonn blautgjødsel spreidd tidleg, var forskjellen ikkje signifikant. Fullgjødsel gav større P- og K-opptak enn leddet med 3 tonn blautgjødsel. Utnyttingsgraden av N i blautgjødsel saman med kalksalpeter endra seg ikkje med spreietidspunktet for blautgjødsla eller etter delt spreiing, men var signifikant betre for Fullgjødsel. P og K blei betre utnytta i minste mengd blautgjødsel enn i største.