Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2000
Forfattere
Helge Braastad Bjørn TveiteSammendrag
Forsøket som er analysert ligger i et plantet granbestand på bonitet G17. I 1999 var totalalderen 50 år og overhøyden ca 17 meter. Forsøket belyser effektene av at treantallet ble redusert fra ca 3000 trær per ha til henholdsvis 2070-1600-1100 og 820 trær per ha da overhøyden var ca 5 meter og totalalderen var 22 år. I 1999 øker middeldiameteren (Dg) med avtagende treantall fra 14,9 cm til 19,3 cm. Forskjellen på Dg mellom forsøksledd 2070 og 820 er 4,4 cm. Volum av stående trær avtar med synkende treantall, og varierer i 1999 mellom 229 m3 og 177 m3 per ha. Størrelsen av naturlig avgang er påvirket av tettheten. I 1999 er samlet avgang 11,7 m3 per ha i forsøksledd 2070 og 2,5 m3 per ha i forsøksledd 820. Naturlig avgang er både absolutt og relativt sett størst i de tetteste forsøksledd. Totalproduksjonen avtar med avtagende treantall. Forskjellen mellom forsøks-leddene 2070 og 820 i 1999 er 61 m3 per ha, eller 25 % av totalproduksjonen i ledd 2070 . De grøvste trærne har hatt den største diametertilveksten i alle forsøksledd. Økningen av diametertilveksten er størst for de største trærne. Diametertilveksten har økt mest i forsøksledd 820 og minst i forsøksledd 2070. Middeldiameteren av de 800 grøvste trærne per ha (D800) i 1999 er 1,4 cm større i forsøksledd 820 enn i forsøksledd 2070. Diameteren av de 100, 400 og de 800 grøvste trærne i 1999, dvs D100, D400 og D800, er sammenlignet med beregnede verdier etter Pettersson ( 1993). Funksjonen overvurderte den virkelige diameteren, men forskjellene var, unntatt i et ett tilfelle, mindre en 1 cm. Forskjellen mellom D800 i forsøksledd 2070 og i forsøksledd 820 beregnet med Petterssons funksjoner er 2,3 cm i 1999 og 1,9 cm i 1989, mens den virkelige forskjellen i forsøket var henholdsvis 1,4 cm og 0,9 cm. Generelt viser testen at treantallsreduksjonen øker diameterveksten på de grøvste trærne innen bestand i samme grad i vårt forsøk som i de forsøk Pettersson (1993) har benyttet. Grunnflatemiddelstammens diametertilvekst samsvarer med tilvekstfunksjon (Blingsmo 1984) brukt i norske produksjonsmodeller. Volumet av de 800 grøvste trærne avtar noe med økende treantall. Forskjellen mellom forsøksleddene 2070 og 820 i 1999, 28 år etter uttak, er 19 m3 per ha. Kronehøyden på de 800 grøvste trærne varierer i 1999 fra 2,7 m til 4,5 m, og øker med synkende treantall. I forsøksledd 820 er kronehøyden på de 800 grøvste trærne 1,75 meter lavere enn i forsøksledd 2070. Kvisttykkelsen øker med avtagende treantall, med treets diameter, og med økende høyde i det undersøkte området opp til ca 5 meter over marken. For kvister mellom 2,5 og 5 meter fra marken er forskjellen i kvisttykkelse i 1995 3,7 – 4,0 mm mellom forsøksledd 2070 og forsøksledd 820. Mellom forsøksledd 2070 og 1600 er forskjellen bare 1,2 - 1,5 mm, og mellom forsøksledd 1600 og 1100 bare 1,2-1,6 mm. Forskjellene mellom forsøksledd vil kunne øke noe, fordi det ennå er en større andel levende kvister i forsøksleddene med lave treantall.
Forfattere
Ketil KohmannSammendrag
I fire feltforsøk, våren 1997, ble dypping av stammebasis i voks (Bugstop) sammenlignet med helplantebehandling med insektmidlene Gori 920 L og Bancol, samt to permetrinbaserte forsøkspreparater. I to feltforsøk anlagt våren 1998 ble en ny formulering av voks med lavere smeltepunkt sammenlignet med helplantebehandling med Gori 920 L. Plantenes toleranse overfor ulike temperaturer ved voksbehandlingen, ble da også undersøkt. På alle forsøksfeltene har det vært betydelige populasjoner av rothalsgnagende insekter. Således er avgangen 96 % etter 3 år for ett av feltene for ubehandlete planter. Den beste behandlingen, 4 % Gori 920 L, har da redusert avgangen til ca 30 % etter 3 år. Behandling om våren med 4 % Gori 920 L (23,5 % permetrin), 12 % Bancol 25 FL (28,8 % bensultap) og Bugstop (voks fra Hydro Wax A/S) hadde ikke negativ virkning på strekningsveksten. Det hadde imidlertid de to forsøksformuleringene med permetrin, FP 382/10 og FP 382/12, i det første året etter utplanting. Disse to permetrinformuleringene hadde i tillegg en signifikant større andel planter med dobbelttopp etter to år. Hel behandling med 4 % Gori 920 L på planter som kom rett fra vinterlagring ga ikke plantene redusert apikal dominans. Planter behandlet med Bugstop (1997) har hatt signifikant større avgang enn behandlingene med insekticider både første år (15 %), men spesielt andre år etter utplanting (41 %). Avgangen fortsatte det tredje året til over 50 % mens ubehandlet hadde en avgang på over 75 %. Etter den første vekstsesongen viste det seg imidlertid at det var en noe større andel med planter behandlet med Bugstop som var døde av andre årsaker (ca 10 %). De voksbehandlete plantene hadde også en større andel planter (i likhet med Bancol-preparatet) som hadde fått anmerkning for gule eller svidde nåler over behandlingsområdet. I det andre året er beskyttelsen av Bugstop svært redusert fordi mesteparten av voksen er brutt ned eller falt av. For de andre behandlingene er det ikke signifikante forskjeller i avgang. Bancol-behandlete planter har imidlertid det første året en stor andel planter med betydelige gnagskader. Bugstop har minst andel av denne type skade og signifikant mindre enn Bancol. Men mange av plantene med betydelig gnagskader har overlevet det andre år etter utplanting. Gnagene fortsatte imidlertid det tredje året og gjorde stor skade. På alle feltene er det i tillegg til gnag av gransnutebillen (Hylobius abietis) også gnag av granrotbillen (Hylastes cunicularius). Uten at det ble undersøkt i detalj fikk forfatteren ved siste revisjon et inntrykk av at granrotbillen kanskje sto for den største delen av skadene på felt nr. 2. Her gikk 96 % av kontrollplanten ut. Dette feltet var fuktigere enn de andre, og granrotbillen kunne synes å preferere planter som var satt inntil eller i kvisthauger. Behandling med 4 % Gori 920 L har gitt den beste beskyttelsen mot angrep av snutebiller. Denne behandlingen beskytter plantene godt også i det andre år etter utplanting. Behandlingen med 12 % Bancol kan synes ikke å gi helt den samme beskyttelse som 4 % Gori 920 L, men det er ikke sikre forskjeller mellom preparatene. Det er tydelig tendens med avtagende snutebilleangrep med økende alder på flatene. Men selv fire år etter er det fortsatt betydelige angrep. I det forsøket som ble anlagt våren 1998, og hvor en ny formulering av Bugstop ble testet, er det ikke signifikante forskjeller i avgang mellom Bugstop (4 % avgang) og 4 % Gori 920 L (0,5 % avgang) samme høst mens de ubehandlete plantene skiller seg signifikant med en avgang på 39 %. Etter to vekstsesonger er 16 % av Bugstop-plantene og 8 % av Gori-plantene døde. Det er signifikante forskjeller mellom de behandlete planter og kontrollen der 61 % av plantene nå er døde. Begge midler har m.a.o. gitt svært god beskyttelse første år, og det er beskyttelse også av voksen det andre året. Bieffekter av Bugstop, i form av gule nåler og redusert barmasse, er ikke registrert for den nye formuleringen av Bugstop. Det er påvist en sikker reduksjon i plantenes transpirasjon når temperaturen på voksen er 80 °C eller mer. Det er også funnet en sikker reduksjon i toppskuddlengden med økende temperatur ved behandlingen. Men selv ved en behandling ved 96 °C var det ikke mulig å identifisere mikroskopisk skader på kambium eller rothals. Det er diskutert hvorvidt en tilfeldig bruk av noe større planter ved de høyeste temperaturer kan være årsaken til dette. Uansett synes det betryggende å behandle ved inntil 75 °C med dyppemetoden. Behandling med Bugstop kan være et interessant alternativ til de kjemiske midler når eventuelle bieffekter, som f.eks. ved behandling med for høy temperatur, kan unngås. Også vedheften må bedres slik at midlet kan gi beskyttelse mot snutebillene i to år.
Forfattere
Bernt-Håvard ØyenSammendrag
Et stort materiale med omtrent 42 400 døde trær fordelt på mer enn 6600 tilvekstperioder på ca. 5 år er benyttet som grunnlag for å undersøke bestandsavgang i norsk barskog. Materialet stammer fra Norsk institutt for skogforskning sin database fra de langsiktige feltforsøk i gran- og furuskog. Årlig avgang målt som antall døde trær i prosent av levende treantall, har i middel ligget på nærmere 1 % for granskog og 0,6 % for furuskog. Om større skadeepisoder holdes utenfor er verdiene henholdsvis 0,44 % og 0,33 %. Forholdet i middeldiameter mellom døde og levende trær er i snitt 0,78 for furuskog og 0,75 for granskog. I urørt skog er årlig relativ avgang i treantall 1,9 % for gran- og 1,4 % for furuskog. Forholdet i middeldiameter mellom døde og levende trær er på 0,6 for gran og 0,7 for furu. Urørte plantefelt av gran på Vestlandet har en årlig relativ avgang på 1,7 % og et diameterforhold mellom døde og levende trær på 0,5. Ingen av de testede modeller har gitt tilfredsstillende prediksjoner. Avgangsmodeller for urørte gran- og furubestand i Norge er presentert.
Forfattere
Astrid Johansen Anne Kjersti BakkenSammendrag
Fôrforsyninga til eit simulert mjølkeproduksjonsbruk frå eit seksårig vekstskifte under omlegging til økologisk drift er evaluert. Vekstskiftet som bestod av bygg i attlegg av eng, treårig eng, kålrot og havre, vart tilført husdyrgjødsel i mengder tilsvarande 0,1 ku per dekar. Energi- (FEm) og proteinforsyning (AAT og PBV) vart evaluert på bakgrunn av gjeldande regelverk frå DEBIO med krav om at minimum 70% av energiforsyninga skal være basert på grovfôr. I fem av seks år vart det produsert nok gras/kløver og kålrot i vekstskiftet til å dekke grovfôrbehovet, gitt eit ytingsnivå à 5000 kg mjølk per ku per år. Avlingane av korn var alle år for små til å dekke det resterande energibehovet, men noko høgare avlingar mot slutten av perioden reduserte energiunderskottet frå 10-15% til 5% siste året. Eit lågt proteininnhald, både i grovfôr og korn gjorde at proteinunderskottet var større enn energiunderskottet. For å auke bærekrafta til det økologiske mjølkeproduksjonsbruket må ein redusere dyretalet (kyr per dekar) og/eller ytingsnivået. Endringar i vekstskiftet og i disponeringa av husdyrgjødsla kunne truleg også hatt positiv innverknad på sjølvforsyningsgraden av energi og protein på mjølkeproduksjonsbruket.
Sammendrag
Forsøkene er utført med midler fra det brukerstyrte prosjekt "Kommersialisering av moltedyrkingen". Denne artikkelen omhandler resultater fra forsøkene med planting av molte i jordkultiverte felt. Potteplanter ble tillaget i mai. Det ble brukt ca. 15 cm lange rhizomer i 6 cm jiffypotter med ugjødslet, finhakket Sphagnumtorv (kvitmose) av omdanningsgrad H2-H4. Barrotsplanter ble også tillaget av ca. 15 lange rhizombiter. Beste plantedybde ved planting av molte på jordkultiverte felt i kvitmosemyr synes å ligge mellom 5 cm og 10 cm, en tanke dypere ved bruk av jiffypotte-planter enn ved direkteplanting av barrotsplanter av rhizomer. Det er godt mulig å bruke direkteplanting av barrotsplanter av rhizomer i stedet for jiffypotte-planter. Da vil en spare penger i forbindelse med anlegg av dyrkingsfeltene, men etablerringen av det nye bestandet i feltet vil bli 1-2 år forsinket.
Forfattere
Asbjørn SvendsrudSammendrag
I dette arbeidet presenteres tabeller for beregning av verdien av bestand av gran, furu og bjørk. Tabellene er utarbeidet ved hjelp av regneprogrammet BESTPROG. De bygger på NISKs tilvekstmodeller for de ulike treslagene. Virket er fordelt på sortimentene sagtømmer og massevirke.Verdien av hogstuttakene er beregnet på grunnlag av pris- og kostnadsforutsetninger som ligger nært opp til dagens praksis. Tynningene er utformet slik at de gir positivt kontantutbytte, men de er ikke optimalisert i forhold til de økonomiske forutsetninger. Slutthogstalderen er derimot tilnærmet optimalisert. De bestandsdata som ligger til grunn for verditabellene er oppgitt i egne tabeller. For de vanlige bonitetsklassene er det stilt opp tabeller for grunnverdi/venteverdi og differanseverdi, som er venteverdi fratrukket bestandets slakteverdi, og rentefot 2,5-5,0 % p.a. For rentefot 4 % er det stilt opp tabeller for beregning av bestokningens vente-verdi, som er venteverdi fratrukket grunnverdi. Disse tabellene er beregnet for 1 meters bonitetsklasser. Tabellverdiene er normert slik at de forutsetter en rånettoverdi (eventuelt netto-verdi) av slutthogsten på kr 100 pr. m³, skogkulturutgifter på kr 100 pr dekar og 15 år ventetid på naturlig gjenvekst.
Forfattere
Vebjørn Veiberg Halvor SolheimSammendrag
I områder med tett hjortebestand har barkgnag i granplantinger blitt et lokalt omfattende problem. Geografisk sett sammenfaller dette i stor grad med skogreisingsstrøkene på Vestlandet. Problemet er i første rekke størst i hjortens overvintringsområder, og granbestand i hogstklasse tre og fire er spesielt utsatt. I sammenheng med en skogbruksmessig håndtering av barkgnag-problematikken har skogforvaltningen i lengre tid etterlyst kunnskap om effekten av hjorteskader. Totalt 88 grantrær fra to ulike bestand i Førde, Sogn og Fjordane ble felt og inngikk i undersøkelsen. Sårstørrelsene varierte fra 20 til 3460 cm2. Materialet ble inndelt i fire grupper ut fra sårskadens alder (Gruppe 1: 5 år, Gruppe 2: 6-7 år, Gruppe 3: 12-15 år, Gruppe 4: 16-20 år). Gjennomsnittlig høyde fra stubbeavskjær til øvre sårkant for de to bestandene var 105 og 135 cm. Sårets størrelse var nært relatert til den gjennomsnittlige årlige utbredelsen av misfarging uavhengig av alder og type mikroorganisme. Sårstørrelser tilsvarende 500 cm2 viste at årlig spredning av misfarging avtok fra 20 cm for de yngste sårene til 14 cm for de eldste. Hvor stor andel av treets omkrets som var skadd, viste seg å være av større betydning for utbredelse av misfarging enn sårets lengde. Videre hadde sårets kompleksitet og omkrets mindre betydning for misfargingens utbredelse enn det totale sårarealet. Mikroorganismer ble identifisert i alle trærne, og 95 % var infisert av to eller flere organismer. Fem sopparter ble identifisert. Øvrige mikroorganismer ble gruppert i slekter eller andre grupperinger. Bartrekreftsoppen (Nectria fuckeliana) var den hyppigst isolerte soppen, og ble funnet i 88 % av trærne. Av råtesoppene var favnvedsoppen (Cylindrobasdium evolvens) den vanligste og ble funnet i 56 % av trærne i materialet. Nest vanligst var toppråtesoppen (Stereum sanguinolentum) som ble isolert fra 27 % av trærne. Andre råtesopper ble bare funnet i fire trær. Den årlige spredningen av misfarging var størst hos trær hvor toppråtesoppen dominerte. Blant disse var gjennomsnittlig utbredelse per år henholdsvis 25 og 30 cm i trær med unge eller gamle sår. Denne råtespredningen, som er den raskeste som er funnet i norske undersøkelser, vil i de mest utsatte områdene kunne gi omfattende råte i den hogstmodne skogen. Trær uten infeksjon av verken toppråtesopp eller favnvedsopp hadde de gjennomsnittlig minste sårskadene. Fargeskadesopper ble isolert fra 76 % av trærne. Av identifiserte fargeskadesopper var Leptodontidium beauverioides svært vanlig og ble funnet i 66 % av trærne.
Forfattere
L.T. Havstad Å. Susort A.A. SteensohnSammendrag
Avpussing av stubben like etter tresking fører til reduserte tørrstoffavlinger ved slått senere om høsten. Utsatt slåttetid om høsten fra 5. september til 1. oktober øker tørrstoffavlingene, men reduserer energi- og spesielt proteininnholdet i det høsta graset. Sein avpussing om høsten er dessuten svært uheldig med tanke på neste års frøavling i områder hvor snødekket er ustabilt gjennom vinteren. Faren for kjøreskader er også større seinhøstes. I områder med ustabilt vinterklima vil et isolerende lag med stubb og gjenvekst være med på å beskytte plantene (spesielt vekstpunktene) for skader gjennom vinteren. For at den generative utviklingen av skuddene, og dermed også den endelige frøavlingen, ikke skal bli hemmet av lysmangel ser det ut til at det nedvisna plantematerialet bør fjernes før vekststart om våren. Selv om årets resultater med vårbrenning er positive, vil vi gjerne ha resultater fra flere år før vi går ut og anbefaler dette som ny praksis i engsvingelfrøavlen. For de som ikke ønsker å utnytte gjenveksten til fôr, er fortsatt det sikreste alternativet å avpusse frøenga like etter tresking, og deretter gjødsle med 3 kg N/daa. Der gjenveksten skal utnyttes til fôr, gjødsles med 5-6 kg N/daa like etter tresking, og fôrslåtten tas innen midten av september.
Forfattere
Marianne Bechmann Johannes Deelstra Hans Olav Eggestad Bjørn Kløve P. Stålnacke Stine Vandsemb (permisjon) Lillian ØygardenSammendrag
Erosjon og næringsstofftap overvåkes i en rekke mindre nedbørfelter som representerer ulik jordbruksdrift, klima og jordsmonn i Norge. Overvåkingsprogammet ble satt i gang 1992, men en del av nedbørfeltene har målinger fra midten av 80-tallet. Erosjon og næringsstofftap er beregnet for agrohydrologiske år, 1. mai 1999 30. april 2000. Året 1999/2000 var preget av generelt høye nitrogentap i Grimestadbekken, Vasshaglona og Hotrankanalen (10-12 kg N/dekar), mens det for de øvrige feltene var mindre enn 5 kg N/dekar. I kornfeltene på Østlandet var nitrogentapet 2-5 kg/dekar, som er på nivå med middeltapene for hele måleperioden. I nedbørfelt med overveiende grasdyrking varierte nitrogentapene fra 1-5 kg/dekar, størst i nedbørfelt med størst husdyrtetthet. Svært store fosfortap ble registrert i Grimestadbekken (1220 g/dekar) og Vasshaglona (720 g/dekar) i 1999/00. I Hotrankanalen var fosfortapet 430 g/dekar. I kornfeltene i Akershus varierte fosfortapet 120-340 g/dekar, mens det på Hedmarken var 40 g/dekar. I nedbørfelter med overveiende grasdyrking ble det registret fosfortap på 30-500 g/dekar i 1999/00. Nedbørfeltet med myrjord ga de største tapene. I 1999/00 er det også målt svært høye jordtap i Grimestadbekken (730 kg/dekar) og Vasshaglona (140 kg/dekar). I Skuterud-, Mørdrebekken og Hotrankanalen var jordtapet ca 260 kg/dekar, mens det i Naurstadbekken og Vasshaglona lå jordtapene på ca 130 kg/dekar. Jordtapene fra Rømua var meget lave (60 kg/dekar) i 1999/00, sammenlignet med andre felt i tilsvarende områder. Kolstad-, Time- og Volbubekken hadde jordtap på ca 10 kg/dekar. Vannkvaliteten i jordbrukspåvirkede innsjøer er klassifisert i intervallet mindre god til meget dårlig.
Forfattere
L.T. Havstad T.S. Aamlid Å. Susort A.A. SteensohnSammendrag
I frøeng av timotei påvirkes legda ved blomstring i større grad av den totale mengden av tilført nitrogen enn av tidspunktet for vårgjødslinga. I gjennomsnitt av 14 forsøksfelt med nordnorsk og sørnorsk timotei, hovedsakelig på leirjord, har de største frøavlingene i år med stor (1998) og mer normalt (1999) legdepress blitt produsert på ledd hvor hoveddelen av den totale gjødselmengden var tilført ved vekststart. Tilførsel av 5 kg N/daa ved vekststart og 2.5 kg N/daa ved begynnende strekningsvekst har gitt de største frøavlingene. Disse resultatene indikerer at hovedgjødslinga av timotei bør foregå ved vekststart med en supplerende delgjødsling ved begynnende strekningsvekst. Optimal gjødsling til frøeng av timotei er imidlertid avhengig av både jordas næringstilstand og klimaet i vekstsesongen og kan variere betydelig mellom ulike lokaliteter. Optimal gjødslingsstrategi er den samme i `Vega" og `Grindstad", men resultatene indikerer at den nordnorske sorten kan nyttiggjøre større N-mengder enn den sørnorske sorten. Tilførsel av ekstra nitrogen ved begynnende strekningsvekst (delgjødsling) er særlig påkrevet ved Hydro-N-tester-verdier lavere enn 350.