Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2003
Sammendrag
Gjennom eit 4-årig prosjekt ("Miljøvennlige tiltak mot gråskimmel i jordbær") har vi arbeidd med ulike tiltak for å redusera bruken av soppmiddel under blomstringa og kartdanninga hos frilandsjordbær. Sprøyting etter varsel om fare for infeksjon av gråskimmel og bruk av reduserte doseringar av to soppmiddel har fungert så godt at det kan gi grunnlag for mindre sprøyting under blomstringa. Haust- og vårsprøyting med fenheksamid (preparat: Teldor) har også gitt redusert trong for ordinær sprøyting under blomstringa. Bruk av nyttesoppar til biologisk bekjemping av gråskimmel kan derimot ikkje tilrådast i kommersiell jordbærdyrking.
Sammendrag
Isesjø har hatt en meget dårlig vannkvalitetsutvikling de siste årene med bl.a. Algeoppblomstring, noe som skaper bekymring med tanke på at Isesjø er drikkevannskilde. Oppblomstringen av alger kan også ha helsemessige effekter for badende. Fosfortilførselen er hovedproblemet og det er aktuelt med tiltak mot avløpsutslipp fra spredt bebyggelse og avrenning fra landbruksarealer i nedbørfeltet. Det er gjennomført kvalitetsundersøkelse av alle separate avløpsanlegg og fosforutslipp er beregnet. For landbruket er data om faktisk arealbruk sammenholdt med kart over erosjonsrisiko og erosjon og fosforavrenning er beregnet. Husdyrgjødselproduksjonen er beregnet og det er estimert et tap av fosfor til Isesjø fra husdyr. Det er aktuelt med tiltak mot avløpsutslipp fra spredt bebyggelse og avrenning fra landbruksarealer i nedbørfeltet. Fosforregnskapet indikerer at det kan være en betydelig egengjødsling fra sedimenter. For avløp er det foreslått tiltak som vil redusere fosforutslippet fra ca 85 til ca 35 kg fosfor per år. For landbruksarealene er det foreslått endrede driftsformer som etter beregningen vil redusere fosforutslippet fra ca 260 til 90 kg fosfor per år. Bruk av fosforresponsmodeller på overvåkingsdata indikerer en fosfortilførsel til Isesjø tilsvarende ca 2300 kg P/år. Modellene indikerer at ca 980 kg må fjernes for å gi Isesjø en total fosfor konsentrasjon lavere enn 10ug P/l. I forbindelse med fosforresponsmidelleringen ble det avdekket at den søndre delen av Isesjø er en meget mer sårbar resipient enn den nordre. Det kan være grunnlag for differntiert forvaltningspraksis. Kommunen anbefales å løse spredt avløp etter en helhetlig plan for alle anlegg i området. Kommunen bør vurdere å iverksette videre undersøkelse av interngjødslingsproblematikken. Det er knyttet betydelig usikkerhet til beregningene, men etter vår vurdering bør resultatene kunne benyttes som beslutningsgrunnlag for tiltak. Kommunen anbefales å føre en restriktiv politikk for alle mulige fosforkilder i nedbørsfeltet, og ta i bruk de virkemidler som kommunen har bl.a gjenom drikkevannsklausulering om nødvendig for å få en rask reduksjon av tilførslene. Etter vår vurdering vil det være muligheter for ytterligere tiltak for å redusere avrenning fra landbruket. Forholdene krever videre undersøkelser i felt.
Sammendrag
Bakgrunnen for denne studien er at fire mjølkeprodusenter som har NRF-kviger på et fellesbeite i Tjaldalen, Sørli i Lierne kommune, mente tilveksten hos beitedyrene de senere år var dårlig. De hadde registrert at dyrene vandret mye. Dette kan skyldes skrint beite, og/eller forstyrrelser i beiteområdet av for eksempel rovvilt. Det ble gjort registreringer av tilvekst på beite, atferd og områdebruk. Dette ble knyttet opp mot fordelingen av ulike vegetasjonstyper i Tjaldalen, som ble vegetasjonskartlagt gjennom prosjektet. Tilveksten til kvigene i Tjaldalen (fjellbeite) ble sammenliknet med tilveksten hos kviger i et referanseområde (skogsbeite). Forsøkene gikk over to beitesesonger (1999 og 2000). Totalt inngikk 81 kviger fra forsøksbesetningene og 44 kviger fra referansebesetningene (2) i datamaterialet. Kvigene i referanseområdet hadde bedre tilvekst enn kvigene i forsøksområdet (p 400g/dag). Effekt av alder (over/under 15 mnd) og besetning (fôring, avl osv.) påvirket tilveksten signifikant (p< 0,001), men forskjell i tilvekst mellom forsøksområdet og referanseområdet skyldtes i første rekke vegetasjonssammensetningen og forskjeller i plantenes beiteverdi. Kvigene i forsøksområdet vandret mye og langt, fordi prefererte vegetasjonstyper med god beiteverdi utgjorde en liten arealandel av hele beiteområdet. I referanseområdet hadde vegetasjonstyper med høg beiteverdi stor utberedelse, og kvigene trengte ikke legge ut på lange næringssøk for å finne tilstrekkelig med godt beite.
Forfattere
Kristin DaugstadSammendrag
Det er om lag 200 år sidan ein starta å dyrke timotei i Norge. For 50 år sidan hadde me fortsatt fleire lokalsortar eller gardsstammer av timotei både i Sør-Norge og i Nord-Norge. På dagens sortsliste har me 4 norske timoteisortar, Grindstad, Engmo, Vega og Noreng. Grindstad er ein lokalsort frå Rakkestad, og den som gir størst avling i Sør-Norge. Engmo skal bli erstatta av Noreng, som er meint for Nord-Norge og høgareliggande strøk i Sør-Norge. Vega er også nordleg men ikkje så ekstrem som Engmo og Noreng, og er også interessant der ein er ute etter ein stor første slått. Det er i dag mange nye potensielle sortar i offisiell verdiprøving og interntest, som kan passe både for Nord-Norge og Sør-Norge og i utlandet med.
Forfattere
Tor J. JohansenSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Thomas HartnikSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Jan-Ole Skage Åge ØstgårdSammendrag
Norsk institutt for skogforskning (Skogforsk) i Bergen plantet våren 1999 ut åtte forsøk med omkring 50.000 barrotsplanter fra 76 provenienser av fjelledelgran (Abies lasiocarpa) og korkedelgran (Abies lasiocarpa var.arizonica). Plantene etablerte seg meget godt og har overlevet godt så langt. Etter to overvintringer og tre vekstsesonger hadde 1/4 av plantene skader i toppen. Det var doble topper, flere topper eller tørr topp som sannsynligvis var forårsaket av frost eller uttørking. Andre skader av blant annet sopp eller insekter var det svært lite av. Tre år etter planting var det store forskjeller i toppskadene mellom proveniensene fra 13,4 % til 58,6 %. Provenienser fra Washington og Oregon hadde færrest planter med toppskader, mens provenienser fra Wyoming, Colorado og Utah hadde flest planter med toppskader. Mye tyder på at de fleste vestlige og lavereliggende provenienser har mindre med toppskader enn østlige og høyereliggende provenienser. Den maritime proveniensen Grassie Mt. fra Vancouver Island i British Columbia hadde færrest planter med toppskader
Forfattere
Dag-Ragnar BlystadSammendrag
To farlige skadegjørere i virusslekten tospovirus har gjort skade i norske veksthuskulturer de siste årene. Tomatbronsetoppvirus (tomato spotted wilt tospovirus) og Impatiens-nekroseflekkvirus (Impatiens necrotic spot tospovirus) står på listen over karanteneskadegjørere som ikke skal finnes her i landet. Begge virus kan forekomme i våre veksthuskulturer, har samme spredningsmåte og ofte like symptomer. De omtales derfor her under betegnelsen tospovirus.
Forfattere
Thomas HartnikSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Lars Tørres Havstad Trygve S. Aamlid Ola M. Heide Olavi JunttilaSammendrag
Den reproduktive utviklingen til enkeltplanter av hundegras "Apelsvoll" og bladfaks "Løfar" ble studert i en daglengde-tunnel, hvor den ene halvdelen av hver plante ble primærindusert til blomstring ved kort-dag (KD=8t) mens den andre halvdelen av planten ble eksponert for ikke-induktive lang-dags (LD=24t) forhold. Selv om usplitta kontrollplanter viste at hundegras har et absolutt krav til KD-induksjon, blomstret 38% av de LD-behandla "halv-plantene" hvis motsatt plantehalvdel var eksponert for KD. Hos bladfaks førte KD-behandling av halve planten til en fem-dobling av blomstringen på den motsatte LD-sida. Resultatene antyder at blomstringsstimuli kan bli overført fra ett skudd til ett annet hos disse KD-induserende grasartene. Overføring av blomstringsstimuli kan være med på å forklare hvorfor sent danna skudd, som ikke direkte har vært utsatt for en tilstrekkelig lang periode med induktive forhold, klarer å bli reproduktive.