Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2004
Forfattere
Bjørn Molteberg Trond Henriksen Jan TangsveenSammendrag
Gjennom "tilskudd til endret jordarbeiding" har myndighetene stimulert kraftig til økt dyrking av fangvekster som et tiltak for å redusere N-avrenning fra landbruksareal til vassdrag og sårbare sjøområder (EU"s nitratdirektiv). Dette gir et betydelig behov for informasjon om bruk av fangvekster samt behov for ny kunnskap på fagområdet. Prosjektet "Bruk av fangvekster i kornomløp" ble gjennomført for å møte disse utfordringene. I prosjektet har vi undersøkt hvordan valg av såmengde, såmåte og såtid påvirker etablering og vekst av grasarter og -sorter, dyrket som fangvekst i ulike kornarter. Vi har undersøkt i hvilken grad fangvekstene påvirker kornavlingene og -kvaliteten. Vi har også undersøkt hvor stort N-opptak fangvekstene har om høsten og hvor mye N som er igjen i plantene når våren kommer, samt innhold av uorganisk N i jorda. Organisatorisk ble prosjektet delt i tre: 1) Ny kunnskap om praktisk bruk av fangvekster i korn, herunder arter, sorter og dyrkingspraksis (to serier vanlige feltforsøk, henholdsvis 33 og 17 felt ble anlagt). 2) Demonstrere og informere om dyrkingspraksis for fangvekster som kan gi en redusert N-avrenning fra kornareal (to serier med demonstrasjon-/ storskalafelt, henholdsvis 9 og 36 felt ble anlagt). 3) Pilotforsøk vedrørende vintertap av N og P fra fangvekster under norske klimaforhold. I alt har 3 kornarter (vårkorn), 12 forskjellige fangvekster og en underkulturblanding, 2 ulike såmengder, 2 ulike såmetoder og 2 ulike såtider vært testet i forsøk. Bruk av fangvekster reduserte kornavlingene med 0-12 %. Raigras, og spesielt italiensk raigras, konkurrerte hardere med kornet enn hundegras, timotei og engsvingel. Avlingsreduksjonen var størst i hvete og 2-radsbygg, og minst i 6-radsbygg og havre. Tidlig såing av fangvekstene gav større avlingsreduksjon i korn enn sein såing. Såmengden og såmåten hadde mindre betydning for kornavlingene. Bruk av fangvekster reduserte kornets proteininnhold med 0,1-0,4 prosentenheter, men påvirket ikke Hl-vekt, 1000-kornvekt og vannprosent ved høsting. Når det gjelder tilslaget av fangvekstene, var dette avhengig av værforholdene i etableringsfasen på våren og etter tresking om høsten, men det ble også i stor grad påvirket av dyrkingstekniske forhold som valg av art og sort av både korn og fangvekster, såmengde og såtid. Såmåte for fangvekstene hadde liten betydning for tilslaget i disse forsøkene. Godt etablerte fangvekstbestand av raigras tok opp 2,5-3,5 kg N pr. daa i løpet av vekstsesongen, mens de tradisjonelle slåttegrasa timotei, hundegras og engsvingel tok opp 1,5-2,5 kg N. Bruk av fangvekster reduserte jordas innhold av uorganisk N fra midt på sommeren og frem til oktober. Gjennom vinteren ble 20-30 % av oppsamlet N borte fra fangvekstplantene, - mest fra raigrassortene. Om våren var det likevel 2-2,5 kg N/daa i graset. Et godt voksende plantebestand av fangvekster er derfor et effektivt miljøtiltak for å redusere risiko for N-avrenning fra kornareal. Visuell vurdering av fangvekstbestandet om høsten viste nær sammenheng med målt opptak av N. I praksis er dette en rask og god nok metode for bedømmelse av grasets evne til å ta opp N om "inspektøren" har noe erfaring. Såing av fangvekster i bygg samtidig og gjerne i blanding med kornet om våren, gir oftest en sikker og god etablering og en moderat avlingsnedgang. Sorten "Fredrik" italiensk raigras er svært aktuell. Såmengde på 0,5-0,8 kg frø/daa og en avslutning av fangveksten våren etter med pløying kan anbefales. En må imidlertid være nøye med pløyingen slik at fangvekstene blir godt nedmoldet.
Forfattere
Mauritz Åssveen Håkon Linnerud Oddvar Bjerke Jan Bjørn KvammeSammendrag
Sammendrag for sortsforsøkene i bygg og havre for 2003, og sammendrag over år for Sør-Vestlandet
Forfattere
Astrid Johansen Anne Kjersti Bakken Odd Magne HarstadSammendrag
I ei studie ved Planteforsk Kvithamar vart *Bohatyr" erter hausta som grønnfôr ved tre ulike utvilingstrinn, tilsvarande 65, 73 og 79 på BBCH-skalaen. Endringar i kjemisk samansetjing og nedbrytingskarakteristikkar av protein, stive og fiber (NDF) i vom er undersøkt. Det kan på grunnlag av denne studien sjå ut til at ein ikkje bør hauste erter i reinbestand som grønnfôr, før mesteparten av skolmane er fullt utvikla dersom ein ønskjer å oppnå maksimal avling og næringsverdi. Dersom erter vert dyrka i lag med korn, kan imidlertid optimalt haustetidspunkt vere eit anna. Dei endelege konklusjonane frå denne studien som også omfatta bygg, havre og "Julia" erter, vil difor ikkje verte trekte før ein har analysert alle data.
Forfattere
Jens Rohloff Ruth Mordal Steinar DraglandSammendrag
Between 2001 and 2002, plant collections from wild populations of Norwegian tansy (Tanacetum vulgare L.) were studied with a focus on essential oil (EO) yield and composition in order to characterize the chemotypical EO variability. Tansy collections of 40 different locations from North, Mid- and South Norway were transplanted to the Apelsvoll Research Centre Div. Kise in 2000 and grown for 2 years before the aerial parts (leaves and flower buds) were harvested in June 2002. The EO from individual plants was isolated from dried plant material by hydrodestillation and analyzed by gas chromatography-mass spectrometry (GC-MS) on a DB5 column at the Plant Biocenter. The EO yield ranged between 0.35 and 1.90% (v/w) (average: 0.81%); the most abundant thujone plants were especially rich in EO volatiles (0.95%). On the basis of GC-MS data. seven chemotypes could be identified as follows: A. alpha-thujone (two individuals); B. Beta-thujone (22); C. camphor (six); D. chrysanthenyl acetate/chrysanthenol (three); E. chrysanthenone (two); F. artemisia ketone/artemisia alcohol (three); and G. 1,8-cineole (two). The thujone chemotype was dominated by beta-thujone (81%) associated with alpha-thujone, but tansy plants rich in alpha-thujone were also detected (61%). The chemotypical classification of Norwegian tansy genotyes was underscored by preliminary studies from 2001, indicating the genetic uniformity and biochemical stability of the domesticated plants.
Forfattere
Bjørn Molteberg Jan TangsveenSammendrag
Forsøk med fangvekster har nå gått i fire vekstsesonger (2000-2003). Forsøkene har vært en del av det fireårige prosjektet "Bruk av fangvekster i kornomløp", som er gjennomført av Planteforsk Apelsvoll forskingssenter. Avlingsreduksjonen i kornet vil variere mellom år. Normalt vil den ligge på 3-7 % i bygg. Ut fra vekst og utvikling av de prøvde arter og sorter, kan følgende sies: Italiensk toårig raigras regnes som en sikker fangvekst i hele landet og er enkel å etablere, men det kan konkurrere sterkt med kornet. Det kan være relativt store forskjeller i konkurranseevne mellom sorter av dette raigraset. Engelsk (flerårig) raigras er godt egnet som fangvekst i hele landet. Det er mindre aggressivt og konkurrerer mindre med kornet enn italiensk raigras. Under normale forhold har dette raigraset god utvikling og grasproduksjon som fangvekst utover høsten. Forskjeller i konkurranseevne, vekst og utvikling på høsten mellom sorter er av mindre betyding. Timotei kan fungere som fangvekst på hele Østlandet og delvis i Trøndelag, men vil ikke være like sikker som raigras. Den kan konkurrere relativt hardt med kornet, hvis kornbestandet er noe tynt. Opp til 10-12 % avlingsreduksjon kan forekomme i bygg, men normalt vil den ligge på 1-2 %. Arten regnes som enkel å etablere. Engsvingel vil være en svært usikker og lite egnet fangvekst. Den kan eventuelt fungere i enkelte år i områder nær kysten, som for eksempel i Vestfold. Arten konkurrerer lite med kornet. Hundegras er i likhet med timotei interessant, kan fungere som fangvekst på hele Østlandet og delvis i Trøndelag, men vil ikke være like sikker som raigras. Arten konkurrerer lite med kornet. Hybridraigras og raisvingel vil fungere som fangvekst på linje med engelsk raigras. Raisvingel vil imidlertid ha noe høyere pris pr. kg. Et godt etablert fangvekstdekke (underkultur) reduserer proteinprosenten i kornet. En må være forsiktig med delgjødsling (proteingjødsling) til korn der en har sådd fangvekster, spesielt raigras, da denne grasarten vil gi kraftig vekst ved en slik delgjødsling. Delgjødsling for å redusere legdefaren kan imidlertid være en fordel. Normal såmengde (1,0 kg/daa) reduserer kornavlingene noe, men til gjengjeld sikrer det etableringen av fangvekstene i forhold til redusert mengde (0,5 kg/daa). I praksis vil 0,7-0,8 kg/daa av raigras være å anbefale.
Forfattere
Even Bjørnstad Geir Fisknes Björn Kämpe Lars NesheimSammendrag
Kronikk om utfordringane som ligg i å auke bruken av bioenergi i Trøndelag. Kort omtale av Kyoto-avtalen, bruk av fornybar energi og kva potensiale som ligg i bioenergi. Også presentasjon av samarbeid mellom Nord-Trøndelagsforskning, Høgskolen i Nord-Trøndelag og Planteforsk Kvithamar for å utvikle Mære landbruksskole til ein arene for satsing på bioenergi.
Forfattere
Randi SeljåsenSammendrag
Flere stoffer medvirker til smaken i gulrot. Aromastoff (terpener) og sukker produseres i veksttiden og er med på å danne den karakteristiske gulrotsmaken. Sekundære stoffer som 6-methoxymellein og etanol gir bitter og emmen smak og dannes hovedsakelig under stressbetingelser i løpet av lagring og distribusjon. Gulrotsmaken er i sterk grad genetisk betinget både med tanke på danningen smaken i vekstperioden og når det gjelder evne til å motstå smaksendring som følge av ulike stressbetingelser under distribusjon. Gunstig sortsvalg med fokus på smak kan danne et godt grunnlag for dyrkerens resultat. Forsiktighet med nitrogen og kaliumtilførsel er også viktig for optimal smak i gulrøttene. En skånsom håndtering og kjølig lagring i perforerte plastposer i fravær av etylen vil være optimalt under distribusjon av gulrøttene. Samlagring med frukt må unngåes, også i forbrukernes kjøleskap, hvis man vil hindre utvikling av bittersmak.
Forfattere
Randi SeljåsenSammendrag
Jordskokk (Helianthus tuberosus L.) er en flerårig plante i kurvplantefamilien og en nær slektning av solsikke. Den dyrkes spesielt på grunn av sine rotknoller som har en frisk, nøttaktig og søt smak og kan spises både naturell, kokt, og stekt. Knollene utmerker seg ved et høyt innhold av karbohydraten inulin som har søtsmak, men går ufordøyd gjennom fordøyelsessystemet og dermed kan være lovende blant annet i kosthold for diabetikere. Inulinet har også svært god virkning på tarmhelse ved å favorisere de sunne bifido bakteriene og hemme patogene bakterier i tykktarmen. Stoffet øker også opptak av kalsium og andre mineraler og stimulere syntesen av B-vitaminer. Jordskokk er sammen med sikori den viktigste inulinkilden som benyttes i industriell sammenheng for utvinning av inulin. Denne spesielle grønnsaken er ennå ikke for salg i vanlig detaljhandel i Norge, og den dyrkes kun i mindre skala for lokalt salg. Det importeres imidlertid en del jordskokk til resteurantnæringen. Ved Planteforsks avdeling på Landvik i Grimstad finnes det en samling med 40 kloner av jordskokk som er samlet inn fra hele Norden i regi av Nordisk Genbank. Det er stor interesse for å undersøke dette materialet nærmere med tanke på innhold av inulin, avlingspotensial og smak for å finne frem til en sort med som egner seg for kommersiell dyrking her til lands. Det kan også være interessant å prøve flere utenlandske sorter under norske forhold. Ernæringsfysiologiske studier av jordskokk i tilknytning til helse vil være et viktig ledd i å øke kunnskapen om potensialet til denne spennende grønnsaken.
Forfattere
Tor LunnanSammendrag
Eit split-plot-forsøk vart utført mellom 1999 og 2003 i Valdres for å sjå korleis omlegging og tilsåing av natureng verkar inn på avling, kvalitet og botanisk samansetjing. Dei vanlegaste artane i naturenga var engkvein, engrapp, marikåpe, løvetann, ryllik og engsyre. På store ruter vart den urørde naturenga samanlikna med nysådd timotei, bladfaks og raudkløver etter vårbrakking med glyfosat og jordfresing med kultivator. Fire nivå av N-gjødsling, 0, 6, 12 og 18 kg N pr. daa vart tilført små ruter. Avlinga hos naturenga var stabil frå år til år med 700-800 kg tørrstoff pr. daa ved sterk N-gjødsling. Omlegging av enga gav ei meiravling på i middel 150 kg tørrstoff pr. dekar og år over ein femårsperiode, med størst utslag første året etter såing. Naturenga gav høgast energiverdi og høgast innhald av protein og mineral. N-gjødsling reduserte innhaldet av belgvekstar i enga. I dei sådde rutene dominerte sådde artar også etter fem år, men dei fleste artane frå naturenga kom inn etter kvart. Forsøket viser at naturenger kan gje jamne avlingar med høg fôrkvalitet, og at omlegging og nysåing av like enger kan vera økonomisk tvilsam.
Forfattere
Maja Cuvardic Steinar Tveitnes Tore Krogstad Peder LombnæsSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag