Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2004
Sammendrag
1. Hønsehauken blir ofte omtalt å være knyttet til eldre storvokst skog. Nylig ble dens status oppjustert fra kategorien sjelden til sårbar i den norske rødlista, begrunnet med at den er i sterk tilbakegang. Den største trusselen ble vurdert å være redusert næringstilgang p.g.a. moderne driftsformer i skogbruket, men det ble også antatt at hogst av reirtrær og reirområder påvirker bestanden negativt. I denne rapporten går vi kritisk gjennom publisert litteratur for å se om vurderingene av bestandsutvikling og trusselbilde er underbygd med dokumenterte fakta. Rapporten ser også på eventuelle tiltak i skogbruket og diskuterer aktuelle problemstillinger for videre forskning og forvaltning. 2. Datamaterialet fra Norge er for lite og for dårlig underbygd til å gjøre en statistisk vurdering av langtidstrend i bestandsutviklingen. Når materialet vurderes samlet for Norge, Sverige og Finland (Fennoskandia) er det indikasjon på at det har vært en nedgang i hekkebestanden på 35 % i perioden 1950-1975, noe som sammenfalt med nedganger i kullstørrelse (15 %) og hekkesuksess (antall flygedyktige unger pr. okkupert territorium, 30 %). Nedgangstrendene er ikke statistisk sikre. Etter 1975 er det ingen tendens til nedganger i hekkebestand (3-4 par pr. 100 km2) eller i demografiske parametre (1.8 flygedyktige unger pr. okkupert territorium) 3. En gjennomgang av enkeltstudier fra Fennoskandia viser at en overvekt av lokale undersøkelser (9 av 10) har hatt nedganger i hekketetthet. Nedgangene sammenfaller imidlertid ikke i tid, og flere av undersøkelsene har for kort varighet, for dårlig dokumentert metodikk, eller for avgrenset areal, til at de hver for seg kan vurderes statistisk. 4. Skuddpremiestatistikken (1870-1971) viser at fellingstallene for hønsehauk varierte mellom 3000 og 5000 (gj. snitt 4000) pr. år fram til 1950. For perioden 1925-1950 antyder statistikken en avtagende tendens i fellingstallene for enkelte skogstrakter, og en økende tendens i landbrukspåvirkede områder. Tallene for kystområder viser ingen trend. Etter 1950 avtok fellingstallene kraftig for alle områder fram til skuddpremieringen opphørte i 1971. Enkle bestandsberegninger, basert på publiserte demografiske data, viser at en gjennomsnittlig hekkebestand på 4 par pr. 100 km2 kan ha tålt et uttak av fugl over tid slik skuddpremiestatistikken rapporterer. Skuddpremiestatistikken er imidlertid beheftet med mange feilkilder, og fellingstallene samsvarer trolig bedre med årlig ungeproduksjon enn hekketetthet. Nedgangstrenden fra 1950 til 1971 samsvarer med nedgangstrendene for hekketetthet og produksjon i Fennoskandia, men tallene er uegnet til å kvantifisere en eventuell nedgang i hekkebestanden i Norge i dette tidsrommet. 5. Undersøkelser i Fennoskandia indikerer at byttedyrtilgangen er den viktigste bestandsregulerende faktoren. Lokale nedganger i hønsehaukbestanden i perioden 1950-75 sammenfaller med lokale nedganger i skogsfuglbestanden, hønsehaukens viktigste byttedyr i skogstrakter. 6. Det er ikke dokumentert at hogst av reirtrær eller reirlokaliteter har påvirket bestanden negativt. Det er vist at kunstig bygde reir tas i bruk når gamle reir hogges. Dagens forvaltningsråd for hogst i reirområder er ikke etterprøvd vitenskapelig. 7. Det er ikke kjent at den norske hønsehaukbestanden er eller har vært negativt påvirket av miljøgifter. 8. Følgende temaer kan være aktuelle for videre forskning: (1) Kartlegge hekketetthet i sterkt skogbrukspåvirkede områder og sammenligne med tetthet i kulturpåvirkede og kystnære områder. (2) Undersøke om egnete reirtrær og reirlokaliteter er begrensende for hekketetthet. (3) Gjennomføre en grundig meta-analyse av historisk bestandsutvikling. (4) Utvikle standardiserte registreringsopplegg for hønsehauk som ledd i overvåking av biologisk mangfold.
Sammendrag
Formålet med rapporten er å foreslå forbedringer i rødlistearbeidet og datainnsamling basert på en gjennomgang av datagrunnlaget for utvalgte skoglevende rødlistearter og måten rødlistearbeidet har vært gjennomført på. Vi ville prøve ut i vilken grad det er mulig å anvende de nye IUCN kriteriene på et utvalg av norske rødlistede skogsarter. Problemstillingene er belyst ved vurderinger av skoglevende rødlistede biller, makrolav, moser og sopp. Rapporten starter med en evaluering av rødlistearbeidet som ledet fram til gjeldende rødliste for hver av disse organismegruppene. En gjennomgang og systematisering av bakgrunnskunnskapen som er relevant for rødlistevurderinger er foretatt. Grunnlagsdataene er delt opp i en rekke parametre som er definert med begrunnelse om hvorfor de er relevante i rødlistevurderingene. Problemer knyttet til tolkning og avgrensning av de enkelte parametrene er diskutert. For et utvalg av rødlistede skogsarter ble alle tilgjengelige data samlet under de ulike parametrene i en matrise. Matrisen gir grunnlag for å sammenligne grunnlagsdataene for ulike arter og grupper, og å gjøre vurderinger på tvers av organismegruppene. Matrisen omfatter moser, makrolav, trebukker og et utvalg sopparter, særlig slørsopp (mykorrhiza-arter) og trelevende sopp. På bakgrunn av matrisedataene ble de enkelte artene rødlistekategorisert etter de nye IUCN kriteriene. Dette gir på en skjematisk måte en dokumentasjon som gjør det mulig å samholde datagrunnlaget med rødlistekategoriseringen. For å belyse problemer knyttet til tolkninger og vurderinger av datagrunnlaget i forhold til de ulike IUCN kriteriene, ble rødlistevurderingene for eksempelarter fra de ulike organismegruppene beskrevet i detalj. Dette gir et innsyn i selve rødlisteprosessen. […]
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Magne SætersdalSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Using information from a regional survey of vascular plants of 130 sites in western Norway, a selection of sites based on a heuristic iterative complementarity-based nature reserve selection procedure was performed. The results indicate that conservation of traditionally managed hay meadows is of major importance as they contributed 60.1% of all native species recorded; afforested grasslands (deciduous woodlands < 70 years old) contributed 26.8%, whereas artificially fertilized hay meadows and intensively cultivated grasslands taken together contributed 13.1% of the species. The species composition of the meadows was significantly nested. Thus, if you conserve the most species-rich meadows, you also conserve most of the species in the less species-rich meadows. Nestedness in meadows was significantly correlated with within-meadow habitat diversity and soil pH. The most species-rich meadows were traditional meadows, characterized by high habitat diversity and high soil pH. These meadows will support nearly all species including habitat specialists and regionally rare species, whilst artificially fertilized hay meadows only support the generalist subset, i.e. common species. Area was not significantly correlated with nestedness suggesting that it is more important to cover many habitats than to preserve large traditional meadows just because they are large.
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
We estimated time from death to fall (standing time) of Norway spruce (Picea abies (L.) Karst.) snags in a submountainous old-growth forest in south-central Norway, applying four calculation methods to 124 dendrochronologically cross-dated still-standing snags and 64 fallen logs. The calculation methods consistently estimated expected standing time of snags at 26–34 years, with a median of 16–21 years and 20% of snags standing for >48–58 years. The survival function from all methods took the approximate form of a negative exponential, with a 3%–4% annual fall rate for snags. In the distribution of time since death, a small peak in dead trees 20–30 years ago (late 1970s) coincides with a historic epidemic of bark beetles. The method using only time since death of still-standing snags appears to be the most feasible for estimating total standing time of snags in old-growth forests with constant tree mortality.
Forfattere
Karl Thunes John Skartveit Ivar Gjerde Josef Stary Torstein Solhøy Arne Fjellberg Sverre Kobro Sueo Nakahara R. Zur Strassen Gijsbertus Vierbergen Ryszard Szadziewski Daniel V. Hagan William. L. Grogan Jr Terje Jonassen Kjetil Aakra Johannes Anonby Lita Greve Berend Aukema Kai Heller Verner Michelsen Jean-Paul Haenni Alexandr F. Emeljanov Per Douwes Kai Berggren Jutta Franzen R. Henry L. Disney Sabine Prescher Kjell Arne Johanson Boris Mamaev Sigitas Podenas Stig Andersen Stephen D. Gaimari Emilia Narchuk Geir Einar Ellefsen Søli Laszlo Papp Fred Midtgaard Arild Andersen Michael von Tschirnhaus Gerhard Bächli Kjell Magne Olsen Hans A. Olsvik Mihaly Földvari Jan Emil Raastad Lars Ove Hansen Per DjursvollSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
2003
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag