Globalt vannfotavtrykk - feil for norsk skog

Vannfotavtrykket er summen av forbruket av det som kalles blått, grønt og grått vann. Blått vann er overflatevann som for eksempel regnvann som ikke har trengt ned i bakken, dammer og skogsvann. Grønt vann er regnvann som befinner seg i jorda, mens grått vann er forurenset vann. Den vannmengden som går med i produksjonen av et produkt, slik som papir, blir beregnet som totalvolumet av blått og grønt vann.

Men måten vannfotavtrykket defineres på byr på utfordringer. I Norge er nemlig ikke trærnes vekst begrenset av vanntilgang. Fordampningen fra blader og nåler bidrar dessuten til at det dannes nedbør andre steder, og utgjør dermed en del av den naturlige vannsyklusen. Vann som forsvinner fra et nedslagsfelt gjennom trærnes transpirasjon blir ikke brukt opp, det fraktes kun til et annet sted, lett tilgjengelig for gjenbruk.

Det norske skogbruket har kun en begrenset innvirkning på den naturlige vannsyklusen. Skogbruket benytter naturlig forekommende arter, slik som gran, furu og bjørk, og transpirasjonen fra disse trærne ville forekommet uansett om det hadde vært skogbruk der eller ikke.

Konklusjonen er derfor at land med et overskudd av nedbør slik som Norge, trenger ikke og bør ikke bli avkrevet samme vannspareprogram som land med reell vannmangel og tørke.

Water Footprint Network har utarbeidet en global standard for vannfotavtrykk. Forskere i NIBIO deltar i et felles nordisk-baltisk prosjekt som skal gi innspill til denne standarden.