Urbant landbruk – hva krever det og hva gir det?

Interessen for å dyrke egen mat er stigende, og fra 2010 til 2017 ble ventelisten for å få en parsellhage i bynære områder firedoblet. For å stimulere til at flere lokalsamfunn legger til rette for mer landbruk i by og tettsteder, lanserte regjeringen nylig en nasjonal strategi for urbant landbruk.

– Stadig flere oppdager gleden ved å dyrke jorda og høste sin egen mat. Den gleden er like stor enten man bor i byen eller på bygda, sa landbruks- og matminister Olaug Bollestad i forbindelse med lanseringen 9. februar 2021.

– Vi kan bruke mange flere arealer til matproduksjon, både på takflater og på bakken. Det er bærekraft i praksis. Urbant landbruk er dessuten verdifullt fordi det skaper viktige møteplasser for folk i alle aldre og fra ulike kulturer, la hun til.

Ifølge den nye strategien, gjør det urbane landbruket byene og tettstedene grønnere og triveligere. Det gir rom for økt naturmangfold, bedre folkehelse og økt verdiskaping gjennom nye forretningsmodeller for gårdbrukere og andre produsenter. Byene blir også mer robuste i møte med klimaendringer og økt nedbør.

Men hva er det egentlig det urbane landbruket krever og gir i praksis? Dette har NIBIO-forskere nå tatt et første steg for å finne ut.

Urbant landbruk fanges ikke opp gjennom jordbruksstatistikken

I løpet av de siste par årene har Ola Stedje Hanserud og Anne Strøm Prestvik samlet inn data knyttet til ressursbruk og produksjon av mat i pallekarmer, parsellhager, og andelslandbruk i Osloregionen.

I motsetning til tradisjonelt jordbruk, der produksjonstall fanges opp gjennom jordbruksstatistikken, finnes det nemlig ikke tilsvarende tall for urbane dyrkingsaktiviteter på mindre areal.

– Produksjonsdata i det urbane landbruket kan hjelpe kommuner og fylkeskommuner med å danne seg et bilde av størrelsen på den eksisterende aktiviteten, sier Hanserud.

– Det bidrar dessuten til å synliggjøre potensialet som ligger i en eventuell oppskalering av urbant landbruk, både hva gjelder produksjon og behov for innsatsfaktorer som gjødsel, legger han til.

Frivillige veide og registrerte avlingene sine

I 2019 knyttet Hanserud og Prestvik kontakt med frivillige urbane dyrkere på ulike andelsgårder, parseller og en takhage i Oslo og Ås. I løpet av sesongen 2020, veide og registrerte dyrkerne sin innhøstede produksjon.

– Denne formen for datainnsamling med veiing og registrering fungerte nok best for deltakerne med parsellhager og pallekarm, sier Hanserud.

– For andelslandbrukene, der mange høster fra felles dyrkeområde, var det mer utfordrende. Vi er sikre på at dataene vi fikk inn herfra er en kraftig underestimering av den faktiske produksjonen, så i fremtiden vil vi nok samle inn data herfra på en annen måte.

Utfordringer til tross, dataene forskerne fikk inn fra de deltakende dyrkerne fra takhagen og parsellene, viste at enkelte klarte å produsere opptil fem kg grønnsaker per kvadratmeter.

Hanserud påpeker at dette nok er mer enn normalt.

– Tallene vi fikk inn fra takhagen, parsellene og pallekarmdyrkingen gir en god indikasjon, men det er viktig å være klar over at datagrunnlaget er lite og ikke nødvendigvis representativt for alle dyrkere overalt, forteller forskeren.

– Selv om én dyrker klarte å oppnå fem kg per kvadratmeter, vil et vanligere avlingsnivå ligge på nærmere 0,5-2 kg per kvadratmeter.

Spørreundersøkelse avdekket stor variasjon i dyrkingsareal

I tillegg til registrering og veiing av avlinger, inkluderte Hanserud og Prestvik noen spørsmål om dyrkingsmetode og arealstørrelse i en spørreundersøkelse Bymiljøetaten i Oslo sendte ut til urbane dyrkere i kommunen.

Basert på 101 besvarelser, ble det avdekket at dyrkingsarealet i pallekarmer, på tak og på friland ligger på minst 65,000 kvadratmeter i Oslo kommune.

– Besvarelsene ble delt i to hovedkategorier. Den første var svar fra dem som dyrket i egen hage eller parsell, og den andre var knyttet til større dyrkeprosjekt og kommersiell drift, forteller Hanserud.

Størrelsen på dyrkingsareal varierte fra én kvadratmeter til flere dekar.

– Det som er interessant, er at undersøkelsen blant annet viste at det er mulig med et relativt stort dyrkingsareal selv om dyrkingen foregår i pallekarmer eller dyrkingsrammer. Dette er spennende i et fremtidsperspektiv, i og med at pallekarmer kan gjøre det enklere å dyrke i et bymiljø, på takflater inkludert, sier Hanserud.

Klare kunnskapsbehov knyttet til ressursbruk

Ett av målene til forskerne, var å kartlegge bruken av gjødsel og andre jordforbedringsmidler blant de urbane dyrkerne.

– Mange av dyrkerne som deltok i prosjektet vårt, opplyste at de bruker lokale ressurser som gressklipp og egenprodusert kompost. En relativt høy andel opplyste at de bruker kompostjord, slik som Oslokompost, kjøpt inn fra gjenbruksstasjon, forteller Hanserud.

– Det noen kanskje ikke er klar over, er at Oslokompost er et relativt næringsfattig jordforbedringsmiddel, og ikke et gjødselprodukt. Næringsstoffene komposten inneholder, og da særlig nitrogen og fosfor, er nemlig ikke 100 prosent plantetilgjengelige.

Forskeren opplyser at for særlig nitrogenet i komposten, er det kun en liten del som frigjøres for planteopptak – og det gjennom langsom mineralisering.

– For å få en god effekt på plantevekst fra kun kompost, er det derfor nødvendig å tilsette store mengder kompost, noe svarene fra spørreundersøkelsen bekreftet at gjøres, sier han.

– Dette kan være litt uheldig, legger han til.

– Tilføres det store mengder næringsstoffer som plantene ikke kan benytte seg av, står vi potensielt overfor en miljørisiko ved at næringsstoffene renner ut og i verste fall forurenser bekker og øvrige vannkilder i byen.

Viktig at urbant landbruk er bærekraftig

Urbant landbruk består av mange forskjellige initiativ og aktører, noe som gjør det vanskelig å få fullstendig oversikt over den totale ressursbruken. Ola Stedje Hanserud tror likevel det er mulig å oppnå større forståelse, blant annet ved å systematisk følge både produksjon og ressursbruk i et utvalg forskjellige urbane landbruksaktiviteter over tid.

– Mye av kunnskapen som skal til for å løse utfordringene og utnytte potensialet med dyrking i by, finnes allerede fra erfaringer gjort i inn- og utland. Men informasjonen er kanskje ikke tilgjengelig nok, sier han.

Det finnes heller ingen åpenbar agronomisk rådgivningstjeneste rettet mot de ulike dyrkingsformene i urbant landbruk, slik det tradisjonelle landbruket har med Norsk Landbruksrådgivning.

– Så må vi ikke glemme at urbant landbruk handler om mye mer enn bare dyrking av mat, påpeker forskeren.

– For mange er det sosiale felleskapet i nærmiljøet minst like viktig som mengden grønnsaker som høstes, mens for andre kan dyrking på tak eller i en kjeller utvikles til en inntektskilde. Uansett årsak, mener jeg det er viktig at vi skaffer til veie mer kunnskap og datagrunnlag om urbant landbruk, slik at det til syvende og sist bidrar inn i et bærekraftig matsystem.