Stort fuglekasseprosjekt ved grensen mot Russland

IMG_7526_cropped

NIBIO-forsker Benedicte Beddari i ferd med å henge opp en av flere hundre nye fuglekasser i Sør-Varanger kommune. Foto: Helena Klöckener.

Kjøttmeis, lappmeis, rødstjert og svarthvit fluesnapper. I årene som kommer skal et storstilt fuglekasseprosjekt skaffe ny kunnskap om hullrugende fugler lengst nord og øst i Norge.

NIBIO-forsker Benedicte Beddari har tilbragt mange timer i felt det siste året. Hun leder det som trolig er det mest omfattende fuglekasseprosjektet i Øst-Finnmark noensinne.

– Hensikten med prosjektet er å skaffe mer kunnskap om de hullrugende fuglene i Sør-Varanger, forklarer den unge biologen som selv har vokst opp i Pasvikdalen og kjenner grenseområdet bedre enn de fleste.

I løpet av våren har hun og kollegene hengt opp totalt 879 fuglekasser. 750 av disse inngår i hovedprosjektet. Kassene er fordelt på 15 kasseområder som er spredt over hele kommunen fra Bugøyfjord i nord til Grensefoss i sør. Innenfor hvert område har forskerne etablert 10 punkter og i tilknytning til hvert punkt er det hengt opp fem ulike fuglekasser, en av hver type.

fem kassetyper.jpg
Fem ulike kassetyper blir benyttet i hovedprosjektet. Foto: NIBIO

Fem fuglekassetyper

– De forskjellige fugleartene har litt ulike preferanser til hvilke kassetyper de vil legge egg i, forklarer Beddari. Derfor valgte vi å satse på fem ulike kassetyper:

  • En lukket kasse med 32 mm åpningshull beregnet for svarthvit fluesnapper, lappmeis og kjøttmeis.
  • En åpen kasse med stor firkantet åpning beregnet for rødstjert.
  • En lukket kasse med 28 mm åpningshull beregnet for blåmeis.
  • En tilsvarende lukket kasse fylt med treflis beregnet for granmeis.
  • En litt større, lukket kasse med 70 mm åpningshull – også den beregnet for rødstjert.
IMG_20200402_102345138_HDR.jpg
I begynnelsen av april var det mye snø og godt skuterføre, så det var rimelig greit å komme seg rundt både langs elva og innover i skogen. Her fra opphenging av kvinandkasser langs Pasvikelva. Foto: NIBIO

Spesialkasser for andre arter

I tillegg til hovedprosjektet har forskerne hengt opp en del andre fuglekassetyper på egnede plasser rundt omkring i grensekommunen.

– Vi har hengt opp 40 lappmeiskasser i gammel furuskog og 30 kvinandkasser langs Pasvikelva. På bygninger i Svanvik-området har vi hengt opp 23 åpne kasser for gråfluesnapper og 20 avlange kasser for gråspurv. Dessuten har vi hengt opp 15 spesialkasser for fossekall under broer i Pasvik.

– Alle disse kassene vil bli fulgt opp i årene som kommer, forklarer Beddari. Likevel er det kassene i hovedprosjektet som vil få førsteprioritet.

photo Birk schlze2.jpg
De fleste kassene skulle henge 175-200 cm over bakken. Med mye snø i terrenget var det ikke alltid like enkelt å beregne. Foto: Birk Schulze

Mange timer i felt gjennom hele vårsesongen

Et prosjekt av denne størrelsen krever nøye planlegging og mye feltarbeid. Her har de unge forskerne fått god hjelp av to tidligere NIBIO-ansatte som har gått av med pensjon.

– Vi startet opphenging av kassene i begynnelsen av april, forteller Beddari. Deretter gikk det «stup i ett» helt fram til midten av mai. Først brukte vi snøskuter, deretter truger og til slutt måtte vi ta beina fatt. Av praktiske årsaker ble de fleste kassene plassert i rimelig nærhet til vei eller skogsbilvei. Det gjorde jobben litt mindre anstrengende.

I begynnelsen av juni dro forskerne ut på nytt for å sjekke om det var kommet fugl i kassene. Det tok om lag to uker.

– Vi registrerte bebodde reir og fotograferte både egg og rugende fugler, forklarer Beddari. I tillegg måtte vi justere litt på høyde og plassering for noen av kassene. Det er ikke alltid terrenget ser helt likt ut når snøen har smeltet.

myevann.jpg
Ikke alle kassene var like lette å nå etter at snøen hadde smeltet.  Her setter vårflommen sitt preg på terrenget. Foto: Benedicte Beddari

Den andre kontrollrunden startet i begynnelsen av juli. Da ble samtlige kasser oppsøkt på nytt for å sjekke om det hadde kommet fugleunger. Alle ungene som var store nok ble veid på skånsomt vis, mens de ungene som var for små fikk være i fred. Det ble også samlet inn fjærprøver fra de største ungene. Planen er å hente ut DNA og gjennomføre molekylære analyser.

– I denne fasen er det viktig å være minst to team som jobber parallelt, understreker Beddari. Hvis ikke rekker vi ikke over alle kassene før fuglene har fløyet. Feltsesongen er kort og med så mange kasser er det en utfordring å time feltarbeidet riktig. Det er ikke mulig å være alle plasser på en gang, forklarer prosjektlederen. Likevel er hun godt fornøyd med årets resultat.

I september ble samtlige kasser besøkt en siste gang. Reirene ble fjernet og kassene gjort klare til neste sesong.

Svarthvithunn_BirkSchluze.jpg
Svarthvit fluesnapper ble funnet hekkende i 51 kasser denne sommeren. Dette er en rugende hunn. Foto: Birk Schulze

Overraskende mange hekkinger allerede første året

– Totalt registrerte vi hekking i 104 av de 750 kassene i hovedprosjektet. Dette er vi ganske godt fornøyd med, forklarer Beddari.

Årets hekkinger fordelte seg på følgende arter: 51 svarthvit fluesnapper, 38 kjøttmeis, 7 rødstjert, 2 lappmeis, 1 granmeis, 1 blåmeis og 4 ubestemte meis. Sistnevnte skyldes at meiseeggene kan være vanskelige å skille fra hverandre når voksenfuglene ikke er til stede.

– Kassene med 32 mm åpningshull viste seg å være klart mest populære. Først når disse var opptatt ble de andre kassetypene tatt i bruk.

Så langt mot nord påvirkes hekkesuksessen i stor grad av rådende værforhold. I et av områdene var nesten alle fugleungene døde da kassene ble kontrollert. Det skyldtes trolig en lengre periode med kaldt og fuktig vær mens ungene ennå var små.– Ved kraftig regn er det ikke mange insekter ute og flyr, påpeker Beddari. Da sulter fugleungene i hjel.

Rødstjertunge.jpg
Denne rødstjertungen ble veid og registrert. I tillegg ble det samlet inn en fjærprøve. Foto: Benedicte Beddari

Store forventninger for fremtiden

– Vi er veldig spente på fortsettelsen, forteller Beddari. Dette er et stort og spennende prosjekt som forhåpentligvis vil gi oss mye ny kunnskap.

De 15 kasseområdene er med vilje plassert i ulike habitat (naturtyper), med ulik avstand til kysten og med ulik avstand til Nikel-smelteverket, den største forurensningskilden i området.

Dette gjør det mulig å studere eventuelle forskjeller i bl.a. utbredelse, habitatvalg og hekkesuksess.

– DNA fra ungene kan brukes til å analysere slektskap. Det gir oss mulighet til å studere de ulike artenes spredningsmønster, for eksempel i hvilken grad det er de samme individene som kommer tilbake fra år til år.

Ved hjelp av isotopanalyse håper forskerne også å få mer detaljert kunnskap om hva fugleungene har blitt matet med i de ulike områdene.

– Det er også mulig å analysere fjærprøver for innhold av tungmetaller. Fordi Nikel-smelteverket etter all sannsynlighet stenges ned før året er omme, har det vært viktig for oss å samle inn mest mulig referansemateriale allerede i år. Vi håper jo å kunne se positive effekter på naturen når den viktigste forurensningskilden i endelig forsvinner. 

Planen er at fuglekasseprosjektet skal gå over ti år, men det avhenger selvsagt av videre finansiering. I dag er prosjektet finansiert av Utenriksdepartementet (UD) og Klima- og miljødepartementet (KLD) gjennom midler til norsk-russisk miljøsamarbeid.

KONTAKTPERSON
15.jpg
Hullrugende fugler

Hullrugere er en fellesbetegnelse på fuglearter som foretrekker å bygge reir og/eller legge eggene sine i hule trær, fuglekasser, fjellsprekker, jordhuler o.l.

Hakkespettene (unntatt vendehals) lager sine egne reirhull. De kalles derfor gjerne for primære hullrugere. Fordi de vanligvis hakker ut et nytt reirhull hvert år, kan andre arter overta reirhullene når hakkespettene har flyttet ut. Hullrugere som ikke lager sine egne reirhull kalles gjerne sekundære hullrugere.

Minst 30 av fugleartene i Norge hekker regelmessig i oppsatte fuglekasser. De vanligste av disse er kvinand, lappfiskand, laksand, tårnfalk, skogdue, haukugle, spurveugle, kattugle, perleugle, tårnseiler, vendehals, taksvale, vintererle, fossekall, rødstjert, gråfluesnapper, svarthvit fluesnapper, granmeis, løvmeis, lappmeis, toppmeis, svartmeis, kjøttmeis, blåmeis, spettmeis, trekryper, kaie, stær, gråspurv og pilfink. Noen av disse benytter tradisjonelle fuglekasser mens andre krever spesialtilpassede kasser av ulike typer.

I tillegg kan flere arter, f.eks. rødstrupe, linerle og gjerdesmett, hekke sporadisk i fuglekasser.

mg201206_DSC_2531.jpg
Tretåspetten hakker ut et nytt reirhull hvert år, til glede for en rekke arter av sekundære hullrugere. Foto: Morten Günther
IMG_7525_cropped.jpg
Prosjektleder Benedicte Beddari. Foto: Helena Klöckener.
mg201906_DSC_5034.jpg
Lappmeisen hakker gjerne ut sitt eget reirhull i en råtten bjørkestubbe, men den kan også hekke i fuglekasser og gamle spettehull. Foto: Morten Günther.
BFA-2 P6070137.JPG
De åpne kassene har god utsikt og er særlig populære hos rødstjert. Foto: Bjørn Frantzen.
Sarthvitflu_BirkSchluze.jpg
Egg av svarthvit fluesnapper. Foto: Birk Schulze
Kjøttmeisegg_BB.jpg
Egg av kjøttmeis. Foto: Benedicte Beddari
kjøttemeis_BirkSchluze.jpg
Kjøttmeisunger. Foto: Birk Schulze
JFG-5 BITOP CB P7220019.JPG
Tidligere stasjonsleder Christopher Brodersen registrerer antall unger i kassa. Foto: NIBIO
Blåmeisunge_BB.jpg
Blåmeisunge klar for veiing. Foto: Benedicte Beddari.

Tekst frå www.nibio.no kan brukast med tilvising til opphavskjelda. Bilete på www.nibio.no kan ikkje brukast utan samtykke frå kommunikasjonseininga. NIBIO har ikkje ansvar for innhald på eksterne nettstader som det er lenka til.