Julefugler fra fjern og nær

Når høsten går over til vinter og snøen legger seg i lavlandet, dukker plutselig dompapene opp på fuglebrettet. De flyr gjerne rundt i småflokker på opptil ti individer. Vakre hanner med knallrødt bryst, i følge med grårosa hunner og ungfugler. Vanligvis er det hunnene som er tøffest. Hannene holder seg gjerne litt i bakgrunnen til de er sikre på at ingen farer truer. Kanskje ikke så rart siden hunnene er bedre kamuflert og vanskeligere å få øye på.

I mange land på den nordlige halvkule har fugler med røde bryst blitt et symbol på julefeiringen. Her i Norge er det som oftest dompapen som blir avbildet på julepapir og juledekorasjoner. Gjerne i kombinasjon med hvit vintersnø og gylne julenek. I 1985 ga Posten ut egne julefrimerker med tre dompaper i en snødekt gran. 

Spiser mest frø, men tar også insekter og snegler

Som andre finkefugler spiser dompapen mye frø. Til formålet har den et kort og bredt nebb med skarpe kanter og kraftige kjevemuskler. Nebbet er velegnet til å skrelle av skall, fruktkjøtt og lignende, men dompapen har problemer med å plukke opp små frø fra bakken. Om våren kan dompapen gjøre betydelig skade i frukthagene på Vestlandet, fordi den biter av knoppene på både plomme- og morellblomster. Dompapen er den eneste av finkefuglene våre som er i stand til å knuse småsnegler, fjerne skallet og fortære innholdet.

I motsetning til fugler som kun lever av insekter, kan dompap og andre frøetere klare seg bra i Norge vinterstid. Arten er hardfør og klarer seg godt i det kalde vinterlandskapet. Finske undersøkelser har vist at dompapen i sterk kulde kan grave seg ned i snøen for å overnatte. 

Gjør lite av seg i sommerhalvåret

Folk flest ser dompapen mest om vinteren. I sommerhalvåret lever den et tilbaketrukket liv langt inne i barskogen. Arten er heller ikke så lett å oppdage på lyd, ettersom den har en stille og myk sang. Selv om dompapen er relativt vanlig i mange skogsområder er det derfor få som legger merke til den.

Reiret legges vanligvis godt skjult; gjerne i en tett granplantasje. 

Den norske bestanden er anslått til mellom 100.000 og 500.000 par. Antall fugler svinger imidlertid en del fra år til år, ikke minst i takt med frøår på gran og bjørk.

Standfugl og streiffugl

Dompapen beveger seg sjelden over lange avstander. Vanligvis er det godt med frø tilgjengelig, men enkelte år kan også dompapen legge ut på lengre vandringer.

Ringmerkingsdata viser at dompaper ringmerket i Norge for en stor del også overvintrer her. Det er imidlertid uvisst hvor stor andel av den norske vinterbestanden som kommer fra Sverige og Finland.

Enkelte år får vi også besøk av dompaper som kommer langveisfra. Høsten 2004 opplevde man rekordstore antall dompap i Storbritannia og Irland, men også i Skandinavia og flere andre europeiske land. Typisk for mange av invasjonsfuglene denne høsten og vinteren var at de hadde en særegen, trompetlignende lokkelyd, noe som overrasket ekspertene. Lyden var ukjent for de fleste og ganske ulik den lyden vi hører fra våre stedegne dompaper. Man antar nå at disse «trompetdompapene» kom trekkende fra den nordlige delen av europeisk Russland, og at det var derfor de snakket en annet «dialekt».

Konglebiten stjeler oppmerksomheten

Denne jula må dompapen finne seg i å dele oppmerksomheten med en annen stor finkefugl som også har utseendet med seg. Hannen av konglebit er bringebærrød med mørke vinger, to smale hvite vingebånd og grå detaljer. Hunner og ungfugler er mer guloransje.

Konglebiten er en nordlig art som hekker relativt fåtallig i Finnmark, Hedmark og Oppland. Den foretrekker øde områder og kommer sjelden i kontakt med mennesker. Enkelte år kan den imidlertid opptre invasjonsartet. Siden midten av oktober har større og mindre flokker, trolig fra Nord-Skandinavia eller Russland, vært å se en rekke steder i Sør-Norge. Her tømmer de rognebærbusker og asaltrær for bær. Det hele går ganske sakte og rolig for seg. Frøene fortæres mens fruktkjøttet kastes på bakken. Flere steder har fuglene oppholdt seg i de samme buskene i flere uker. Årets invasjon er den største på tjue år og mange byfolk har fått møte denne plystrende, tillitsfulle «nordlendingen» for første gang.