Julefugler fra fjern og nær

bullfinch-1125111_1920

I Norge er kanskje dompapen (Pyrrhula pyrrhula) julefuglen fremfor noen. Foto: Pixabay.

Med unntak av kalkunen i ovnen er dompapen kanskje julefuglen fremfor noen her i landet. På gamle julekort er den gjerne avbildet i juleneket, men dette er ikke noe man ser så ofte i virkeligheten. Dompapen vil nemlig heller ha solsikkefrø.

Når høsten går over til vinter og snøen legger seg i lavlandet, dukker plutselig dompapene opp på fuglebrettet. De flyr gjerne rundt i småflokker på opptil ti individer. Vakre hanner med knallrødt bryst, i følge med grårosa hunner og ungfugler. Vanligvis er det hunnene som er tøffest. Hannene holder seg gjerne litt i bakgrunnen til de er sikre på at ingen farer truer. Kanskje ikke så rart siden hunnene er bedre kamuflert og vanskeligere å få øye på.

I mange land på den nordlige halvkule har fugler med røde bryst blitt et symbol på julefeiringen. Her i Norge er det som oftest dompapen som blir avbildet på julepapir og juledekorasjoner. Gjerne i kombinasjon med hvit vintersnø og gylne julenek. I 1985 ga Posten ut egne julefrimerker med tre dompaper i en snødekt gran. 

DSC_1907.jpg
Dompaphann på fôringsplass. Begge kjønn har en karakteristisk grå rygg, svart hode, kraftig nebb og lysende hvit overgump. Foto: Morten Günther.

Spiser mest frø, men tar også insekter og snegler

Som andre finkefugler spiser dompapen mye frø. Til formålet har den et kort og bredt nebb med skarpe kanter og kraftige kjevemuskler. Nebbet er velegnet til å skrelle av skall, fruktkjøtt og lignende, men dompapen har problemer med å plukke opp små frø fra bakken. Om våren kan dompapen gjøre betydelig skade i frukthagene på Vestlandet, fordi den biter av knoppene på både plomme- og morellblomster. Dompapen er den eneste av finkefuglene våre som er i stand til å knuse småsnegler, fjerne skallet og fortære innholdet.

I motsetning til fugler som kun lever av insekter, kan dompap og andre frøetere klare seg bra i Norge vinterstid. Arten er hardfør og klarer seg godt i det kalde vinterlandskapet. Finske undersøkelser har vist at dompapen i sterk kulde kan grave seg ned i snøen for å overnatte. 

Bullfinch(js)_Lodz(Poland)09.jpg
Dompaphunnen mangler hannens knallrøde bryst, men er ikke mindre vakker av den grunn.  Foto: Jerzy Strzelecki [CC BY 3.0].

Gjør lite av seg i sommerhalvåret

Folk flest ser dompapen mest om vinteren. I sommerhalvåret lever den et tilbaketrukket liv langt inne i barskogen. Arten er heller ikke så lett å oppdage på lyd, ettersom den har en stille og myk sang. Selv om dompapen er relativt vanlig i mange skogsområder er det derfor få som legger merke til den.

Reiret legges vanligvis godt skjult; gjerne i en tett granplantasje. 

Den norske bestanden er anslått til mellom 100.000 og 500.000 par. Antall fugler svinger imidlertid en del fra år til år, ikke minst i takt med frøår på gran og bjørk.

 

Standfugl og streiffugl

Dompapen beveger seg sjelden over lange avstander. Vanligvis er det godt med frø tilgjengelig, men enkelte år kan også dompapen legge ut på lengre vandringer.

Ringmerkingsdata viser at dompaper ringmerket i Norge for en stor del også overvintrer her. Det er imidlertid uvisst hvor stor andel av den norske vinterbestanden som kommer fra Sverige og Finland.

Enkelte år får vi også besøk av dompaper som kommer langveisfra. Høsten 2004 opplevde man rekordstore antall dompap i Storbritannia og Irland, men også i Skandinavia og flere andre europeiske land. Typisk for mange av invasjonsfuglene denne høsten og vinteren var at de hadde en særegen, trompetlignende lokkelyd, noe som overrasket ekspertene. Lyden var ukjent for de fleste og ganske ulik den lyden vi hører fra våre stedegne dompaper. Man antar nå at disse «trompetdompapene» kom trekkende fra den nordlige delen av europeisk Russland, og at det var derfor de snakket en annet «dialekt».

mg201911_DSC_0347.jpg
Denne vinteren har mange fugleinteresserte fått oppleve konglebit (Pinicola enucleator) for første gang. Foto: Morten Günther.

Konglebiten stjeler oppmerksomheten

Denne jula må dompapen finne seg i å dele oppmerksomheten med en annen stor finkefugl som også har utseendet med seg. Hannen av konglebit er bringebærrød med mørke vinger, to smale hvite vingebånd og grå detaljer. Hunner og ungfugler er mer guloransje.

Konglebiten er en nordlig art som hekker relativt fåtallig i Finnmark, Hedmark og Oppland. Den foretrekker øde områder og kommer sjelden i kontakt med mennesker. Enkelte år kan den imidlertid opptre invasjonsartet. Siden midten av oktober har større og mindre flokker, trolig fra Nord-Skandinavia eller Russland, vært å se en rekke steder i Sør-Norge. Her tømmer de rognebærbusker og asaltrær for bær. Det hele går ganske sakte og rolig for seg. Frøene fortæres mens fruktkjøttet kastes på bakken. Flere steder har fuglene oppholdt seg i de samme buskene i flere uker. Årets invasjon er den største på tjue år og mange byfolk har fått møte denne plystrende, tillitsfulle «nordlendingen» for første gang.

mg201911_DSC_1420.jpg
Hunnfarget konglebit (Pinicola enucleator) spiser asalbær i Fredrikstad sentrum. Foto: Morten Günther.
Christmas Bird Count

I mer enn 100 år har den amerikanske fugleforeningen, National Audubon Society, arrangert den årlige fugletellingen Christmas Bird Count (CBC).

Da tellingene startet i år 1900 deltok 27 personer. I dag deltar mer enn 75.000 frivillige fra USA, Canada og mange andre land på den vestlige halvkule. Målet er å gjennomføre en systematisk telling av fugler innenfor et bestemt geografisk område i løpet av en 24-timers periode. Tellingene foregår i perioden 14. desember til 5. januar.

Her i Norge har vi et lignende folkeforskningsprosjekt, Norsk hagefugltelling, som arrangeres for trettende gang i januar 2020.

KONTAKTPERSON
Klikk nedenfor for å høre dompap og konglebit:
BRITENE FORETREKKER KALKUN TIL JUL

Allerede i 1526 tok briten William Strickland med seg seks kalkuner hjem til Storbritannia etter en reise til Amerika. På den tiden spiste britene gjerne gås, svinehode, kylling eller storfe til jul.

I følge populære kilder var Kong Henrik VIII den første engelske kongen som spiste kalkun til jul, men det var kong Edward VII som gjorde fuglen populær i de øvre lag av befolkningen. Etter hvert økte kalkunen i popularitet fordi bøndene innså at det var mer kostnadseffektivt å holde kylling og kyr i live slik at de kunne fortsette å produsere egg og melk.

Kalkunen forble imidlertid en luksusvare helt frem til 1950-tallet da kjøleskapet ble allemannseie. Tilbake på 1930-tallet måtte en gjennomsnittsperson arbeide en hel uke for å få råd til å kjøpe en kalkun.

I dag mener hele 87 % av britene at julen ikke hadde vært den samme uten stekt kalkun på julebordet.

mg201510_DSC_1146.jpg
Villkalkun (Meleagris gallopavo). Foto: Morten Günther.
2018-12-24 18.08.54.jpg
Fem prosent av Norges befolkning foretrekker kalkun til julemiddagen. For mange er dette altså julefuglen fremfor noen. Foto: Morten Günther.
christmas-1322189_1280_cropped.png
Jugleneket har lange tradisjoner i Skandinavia, men det er sjelden dompapen som stikker av med godsakene. De vanligste gjestene i norske julenek er trolig gulspurv og pilfink. Illustrasjon: Bella Flodén, Pixabay.
Om julenek

Skikken med julenek har lange tradisjoner her i landet, kanskje helt tilbake til førkristen tid. Det var faste regler for når og hvor juleneket skulle settes opp, men disse varierte mellom ulike landsdeler. Neket ble gjerne laget av havre og det skulle henges opp på bestemte tidspunkt, enten straks det ble lyst, presis klokken tolv, før middag, når mørket falt på eller før julen «ble ringt inn». Juleneket skulle henge høyt på en stake eller i et tre, slik at det var synlig for både fugler og folk. Det var viktig å få opp neket i rett tid og man måtte legge merke til hva slags fugler som kom i det og hvordan de oppførte seg.

Dersom det kom få fugler i neket, eller hvis de spiste lite, kunne dette f.eks. varsle om uår og dårlig kornhøst året etter.

I dag er julenektradisjonen like utbredt i byen som på landet.

Kilde: Store norske leksikon.

mg201802_DSC_1489.jpg
Da britene begynte å sende julekort på midten av 1800-tallet, ble de levert av postbud med røde uniformer. Postbudene ble kalt “robins” eller “redbreasts”, og rødstrupen (Erithacus rubecula) ble tidlig et populært motiv på julekortene. Noen valgte til og med å dekorere julekortene med fjær fra døde rødstruper. Rødstrupen har alltid vært en populær fugl i Storbritannia og i 2015 ble den kåret til landets nasjonalfugl. Foto: Morten Günther.
bird-94957_1920.jpg
På den andre siden av Atlanteren har rødkardinalen (Cardinalis cardinalis) fått status som selveste julefuglen. Arten har prydet amerikanske julekort siden 1870-tallet. Populariteten skyldes kanskje at den røde fargen minner om kappene som ble båret av kardinalene i den katolske kirke. I tillegg til julekort pryder den knallrøde hannen også julefrimerker, juleservietter og en rekke andre juledekorasjoner. Rødkardinalen er utbredt over hele det østlige USA og trosser gjerne både snø og kulde. Arten er en populær gjest på fuglebrett og fôringsautomater, der den spiser både solsikkefrø, mais og jordnøtter. Rødkardinalen er «nasjonalfugl» i hele sju amerikanske delstater. Foto: Pixabay.

Tekst frå www.nibio.no kan brukast med tilvising til opphavskjelda. Bilete på www.nibio.no kan ikkje brukast utan samtykke frå kommunikasjonseininga. NIBIO har ikkje ansvar for innhald på eksterne nettstader som det er lenka til.