Status for norske genressurser 2023

Genetiske ressurser er arvbart, biologisk materiale, for eksempel frø, planter, dyr, celler eller til og med DNA-molekyler, som har eller kan få en bruksverdi for oss mennesker. Gjennom hele forrige århundre ble genetisk arvbare egenskaper kartlagt og brukt systematisk for å utvikle moderne sorter og raser med bedre produksjonsegenskaper.

Med økende matproduksjon, fulgte imidlertid en drastisk innsnevring i genetisk variasjon. Moderne sorter har mindre genetisk variasjon i populasjonen enn f.eks. eldre landsorter. I tillegg benyttes det færre ulike arter og sorter i moderne matproduksjon enn det som var vanlig før.

–  At det genetiske mangfoldet i landbruket forsvinner, innebærer en risiko for nåværende og framtidig matsikkerhet, forteller Linn Borgen Nilsen, fagleder for Norsk genressurssenter ved NIBIO.

– I Norge har vi ambisjoner om å sikre bevaring og bærekraftig bruk av genetiske ressurser for mat og landbruk som hører hjemme her. Norsk genressurssenter har ansvar for å overvåke og rapportere status for de bevaringsverdige genressursene innen husdyr, skogtrær og kulturplanter i Norge.

Bevaringsverdige genressurser er arter, sorter eller raser som betegnes som nasjonale og som står i fare for å forsvinne. Den årlige Nøkkeltallrapporten viser hvordan det står til med dette bevaringsarbeidet.

– Nøkkeltallrapporten inneholder tabeller, grafer og statusbeskrivelser, og er et viktig oppslagsverk for oss og for alle andre som på ulike måter jobber med landbrukets genressurser, sier Borgen Nilsen.

Kulturvekster fra gamledager

Kulturplanter, skogtrær og husdyr bevares på ulike måter, litt etter hva som passer best for den enkelte art. Frø av engvekster, kornsorter og en del grønnsaker kan bevares i frøgenbanker. Det nasjonale bevaringsprogrammet i Norge rommer imidlertid mange arter som formeres vegetativt eller har frø som ikke lar seg tørke og fryse. Disse plantene bevares ofte som levende planter i spesielle hager, såkalte klonarkiv.

– I dag blir mer enn 1000 ulike sorter av frukt, bær, grønnsaker og urter bevart på denne måten i Norge. I tillegg tar vi vare på flere tusen ulike historiske prydplanter, opplyser Borgen Nilsen.

– For eksempel er det nok overraskende for mange at det finnes mer enn nitti ulike typer rabarbra i norske klonarkiver. På 1700-tallet var rabarbra en ny og eksotisk plante her i Europa, og den ble raskt populær. Jordskokk og ulike bærbusker har også vært ettertraktede vekster som er godt tilpasset vårt klima. Mange av disse variantene er tatt vare på og dokumentert. Årsaken er at de kan ha egenskaper som vi vil ha behov for i fremtiden, fortsetter faglederen.

Norske skogtrær på bevaringslista

Genetiske ressurser i skogtrær blir også ivaretatt. Vi har drøyt tretti arter av naturlig hjemmehørende skogtrær i Norge. Gran, furu og bjørk er de tre store, mens flere av løvtrærne i Norge er mer sjeldne. Nøkkeltallrapporten konkluderer med at det fortsatt er et stort behov for kartlegging av genetisk variasjon i treslagene i Norge.

– Vi har tjuefire bevaringsområder for skogtrær i Norge. De fleste er for gran, men det er også bevaringsområder for mer sjeldne skogtrearter. For eksempel blir eik skjøttet spesielt i fem ulike bevaringsområder. Eika er et viktig treslag, blant annet fordi den er levested for et stort antall ulike arter av insekter, lav, mose og sopp, sier Borgen Nilsen.

– Ask er et annet treslag som har fått mye oppmerksomhet på grunn av askeskuddsjuken. Sykdommen er en trussel mot alle askeskogene i Norge. Forskere leter nå etter populasjoner av ask som er motstandsdyktige. Dette er et eksempel på at genetisk diversitet kan være viktig for at en art skal overleve, forklarer faglederen.

Det er nødvendig med mer kunnskap om den genetiske variasjonen innenfor de norske treslagene. Dette vil gi større muligheter for å vurdere skogtrærnes forutsetninger for å tilpasse seg endringer i klimatiske forhold. Kunnskap om trærnes genetikk er dessuten en forutsetning for foredling.

– Vi synes det er positivt å se at det er en økende interesse i skogbruket for å ta i bruk flere ulike treslag i kommersiell produksjon. Dette vil bidra til større mangfold – også i plantet skog, sier Borgen Nilsen.

Bevare eller ikke bevare?

Det er både tidkrevende og kostbart å bevare genressurser. Man kan spørre seg om det er så farlig at en husdyrrase dør ut eller at en gammel rabarbrasort forsvinner. Ikke alle gamle potetsorter og prydplanter er attraktive for dagens forbrukere. Trenger vi virkelig alle disse sortene?

– Det er slett ikke sikkert at tapet av én enkelt rase eller sort vil være et problem. Det er omfanget som forsvinner og tempoet det forsvinner i, som er bekymringsverdig, utdyper Linn Borgen Nilsen.

– Når husdyrraser og plantesorter blir borte, går nødvendigvis genetisk variasjon tapt. Og per i dag vet vi ofte ikke hva vi egentlig mister. Det kan være gener eller genetiske kombinasjoner som vil kunne spille en viktig rolle i fremtidig matproduksjon. Kanskje ved å gi motstandsdyktighet mot en spesiell sykdom, eller ved at en sort har høyere næringsinnhold enn andre sorter, forklarer hun videre.

– Tap av genetisk mangfold kan altså stikke kjepper i hjulene for både matsikkerhet og beredskap. Internasjonale rapporter og kommisjoner har konkludert med dette i et halvt århundre, men det virker som alarmene utløses for døve ører. Sannsynligvis er ikke betydningen av konsekvensene tilstrekkelig forstått heller, konkluderer Borgen Nilsen.

Alle kan bidra til bevaringsarbeidet

Selv om det er store utfordringer når det gjelder bevaring av genetisk mangfold både i Norge og internasjonalt, viser Nøkkeltallrapporten mange lyspunkter. Det er økende interesse for bruk innen alle sektorene. Målet er at genmaterialet kan bidra til framgang i produksjon og bærekraftige løsninger innen mat og landbruk. Dette målet kan vi alle være med på å bidra til.

– Hvis du forsker på sortsutvikling og sortsmangfold eller jobber innenfor avl og foredling er tilgang til genetiske ressurser en forutsetning. Men å ha tilgang til diversitet gir også mange muligheter for produsenter, legger Borgen Nilsen til.

– Direkte bruk, for eksempel gjennom produksjon av bevaringsverdige husdyrraser eller historiske sorter, er et viktig bidrag til bevaringsarbeidet. Som forbruker kan du kjøpe produkter fra produsenter med bevaringsverdige husdyrraser. Du kan også bidra ved å bruke planter fra norsk sortsmateriale når du planter i hagen, og være bevisst på hva du kjøper av mel, frukt og grønnsaker.

– Når arter og sorter er i kontinuerlig bruk, får vi mer kunnskap om dem. Bevisstheten om sortsmangfoldet øker også. Produksjon basert på bevaringsverdige planter og husdyrraser er et viktig supplement til bevaringsprogrammene våre, avslutter den engasjerte faglederen for Norsk genressurssenter.