Hvorfor må kulturlandskapet skjøttes?

Endret bruk gir mindre mangfold

Naturtypene i kulturlandskapet er blant de mest artsrike vi har i Norge. De bidrar sterkt til det biologiske mangfoldet, men måten vi utnytter naturressursene på, er i stadig endring. På grunn av dette forsvinner enkelte av naturtypene som er avhengig av menneskelig skjøtsel, og kulturlandskapet blir mindre variert. I dag er det bare rester igjen av de gamle kulturmarkene, og verdifulle forekomster av arter, naturtyper og kulturmiljø er truet.

Kulturlandskap eller naturtilstand?

Man kan lure på hvorfor det er så viktig å ta vare på det gamle kulturlandskapet, særlig i områder hvor man ikke har matproduksjon eller annen drift. Hvorfor ikke la naturen ta over, la de konkurransedyktige artene få vokse fritt og slutte å kjempe mot naturtilstanden?

– Rødlista (Norsk rødliste for arter) får stadig påfyll av arter i ulike artsgrupper som er tilknyttet kulturlandskapet, forteller kulturlandskapsforsker og ornitolog Thomas Holm Carlsen i NIBIO. 

Som en følge av utbygging og menneskelig tilstedeværelse, er det tradisjonelle kulturlandskapet i dag en viktig oase for mange utrydningstruede arter. Andre naturlige leveområder finnes ikke lenger.

– Dersom vi slutter å skjøtte kulturlandskap som slåttemark og kystlynghei, vil vi få inn noen nye arter, men miste mange andre. Dette gjelder ikke bare planter, men også artsgrupper som fugler, insekter, mose, sopp og lav. Dersom vi slutter å skjøtte kulturlandskapet og lar naturen ta over, må vi altså være klare for konsekvensene av at flere arter vil forsvinne og i verste fall bli utryddet. 

Det er altså snakk om en helhet og et ansvar som går langt utover det historiske ved å ta vare på tradisjonell drift eller «museumslandskap».

Vil bevare mangfoldet og kulturhistorien

Å sikre de gjenværende slåtteengene, kystlyngheiene og andre kulturlandskapstyper, er viktig om vi vil ta vare på det biologiske mangfoldet som er tilknyttet vår kulturhistorie. Det er derfor et politisk mål å stimulere til skjøtsel av verdifulle kulturlandskap, slik at mangfoldet og kunnskapen kan bevares.

Og det er her skjøtselsplanen kommer inn. Hvordan har det gamle kulturlandskapet blitt til og hvordan bør vi skjøtte det for at det biologiske mangfoldet skal kunne opprettholdes over tid? Dette er spørsmål som besvares gjennom en godt uformet skjøtselsplan.

Gjennom Naturmangfoldloven fra 2009, har det blitt utformet egne handlingsplaner for utvalgte naturtyper og prioriterte arter. Hvert år gir Miljødirektoratet tilskudd til skjøtsel av truede naturtyper i Norge. Kulturlandskapsforskerne i NIBIO samarbeider med forvaltere og grunneiere for å utforme gode og lokalt tilpassede skjøtselsplaner av naturtyper som slåttemark og kystlynghei.

Slåttemark og kystlynghei med historisk og biologisk verdi
NIBIO-forsker Ellen Svalheim er nasjonal koordinator for den utvalgte naturtypen slåttemark. Hun jobber med seminaturlig eng, eller villeng som det også kalles. Dette er enger som har blitt beitet og/eller slått gjennom generasjoner, men jorda har ikke blitt bearbeidet på annen måte. Det betyr at enga består av ville, stedegnede arter som favoriserer skjøtsel som beite og slått.

Annette Bär er også forsker i NIBIO. Hun er i tillegg regional fagrådgiver for den utvalgte naturtypen kystlynghei i Nordland. Kystlynghei er en type beitemark som er utbredt langs kysten av Atlanterhavet, fra Portugal i sør til Lofoten i nord. Dette er områder som karakteriseres av lange vekstsesonger med milde vintre som gir beite til dyra gjennom hele vinteren.

Mange små teiger ga nok fôr gjennom vinteren

– Før i tiden var folk mer avhengige av å være selvforsynte, og det var vanlig med forholdsvis store husdyrbesetninger som skulle fø hele familien. Det kunne være krevende å skaffe nok fôr til dyra gjennom hele vinteren. Dette medførte at man slo teiger både nært og lenger unna gården. Det meste av vinterfôret ble henta fra store utmarksslåtter. Alle områder som kunne utnyttes, ble utnyttet. Slik oppstod det store, sammenhengende arealer med seminaturlige enger, forklarer Ellen Svalheim.

– Etter hvert ble man mer effektive i fôrdyrkinga. Man fikk skiftejordbruk, innmarksarealene ble gjødslet og man oppnådde større avlinger. Dermed fikk man dyrket nok fôr til besetningen i nærheten av gården. Det var ikke lenger nødvendig å sanke inn fôr fra alle de små og mindre tilgjengelige utmarksteigene rundt omkring. Utviklingen har medført at naturtypen slåttemark i dag er en trua naturtype.

Fiskerbonden brukte kystlyngheia til helårsbeite

De marginale kystlyngheiene er et resultat av behovet fiskerbøndene på kysten hadde for å sikre stabil matforsyning på en enkel måte. For å få tid til å utnytte både jordbruket og fisket, rasjonaliserte de arbeidsprosessene der de kunne.  Fôrsanking er tidkrevende. Det løste de ved å la sauene beite i utmarka gjennom hele året. Den eviggrønne røsslyngen fungerer som fôrplante om den blir skjøttet på riktig måte. Den visner ikke i den kalde årstiden og tåler kraftig nedbeiting. Dette har fiskerbøndene utnyttet gjennom årtusener, og slik oppstod de åpne kystlyngheiene.  

– Men helårsbeite krevde robuste husdyrraser som taklet å gå ute gjennom hele vinteren. Den gammelnorske sauen, eller villsauen som den også kalles, var og er en godt egnet sauerase i så måte, forklarer Bär.

– Behovet for kystlyngheiene ble redusert da man gikk over til mer foredlede husdyrraser som norsk kvit sau, som krever innendørs vinterfôring. Men de endringene som har hatt størst innvirkning på tilbakegangen av kystlyngheiarealer, er likevel intensivering av landbruket, i tillegg til grengroing som følge av opphørt eller redusert skjøtsel. I tillegg ble flere arealer omdisponerte til blant annet hyttetomter og skogplanting.

Hvilke konsekvenser får det om slåttemarka og kystlyngheia forsvinner?

I slåttemarka får enga gjerne stå urørt til plantene står i full blomst og har satt frø. Først da blir enga slått. Deretter slipper beitedyra til. Det medfører at plantene fortsetter å spre seg, noe som gir ideelle forhold for utallige insekter. Vi har mange blomsterarter som vokser på såkalt skrinn jord. Om denne jorda gjødsles for å forbedre vekstvilkårene for gress, vil mange av de mer sårbare artene bli utkonkurrert.

– Den største konsekvensen dersom slåttemarka forsvinner, er tap av biologisk mangfold. Hele 685 ulike arter, 29 % av artene på rødlista, påvirkes negativt ved gjengroing som følge av opphørt eller redusert beite og slått i kulturlandskapet, forteller Svalheim.

Så, hvorfor er det så farlig om disse artene dør ut? Har det egentlig så mye å si?

– Biomangfoldet er viktig av mange årsaker. Blant annet er landbruket avhengig av den naturlige genbanken vi finner i slåttemarka. Denne gir utgangspunkt for videre utvikling av klimatilpassede fôrplanter, sier Svalheim.

– Kystlyngheia er ikke spesielt artsrik, men dersom vi lar den gro igjen mister vi det åpne landskapet som er viktig for identitetsfølelsen til mange på kysten. Om vi lar kystlyngheia gro igjen vil andre arter slippe til enn de som foretrekker skjøtsel. Dette kan være arter med andre egenskaper enn lyngen, arter som kanskje egner seg dårligere som beiteplanter. Dersom kystlyngheia forsvinner mister vi ikke bare det gjenkjennelige landskapet, men også bruksegenskapene til øybeitet, som i den senere tid har blitt stadig mer populært, forteller Bär.

– En rekke fuglearter er også avhengige av det åpne landskapet i hekkeperioden. Gjengroing vil derfor gjøre noe med artssammensetningen og fuglebestandene som normalt har hekket på kysten. Dessuten vil vi naturligvis kunne få begrenset tilgang til lynghonning.

Økosystem er sårbare saker, og forskerne har ikke full oversikt over alle konsekvensene.

– Vi vet rett og slett ikke hva som vil skje om enkeltarter forsvinner, sier Bär. Om en plante blir borte kan det hende det ikke skjer så mye, eller det kan være den arten som gjør at hele økosystemet kollapser. 

Kan en skjøtselsplan også være til besvær?

Ofte når det snakkes om utrydningstruede arter, diskuteres det opp mot lover om pålegg og vernebestemmelser. Men det er ikke tilfellet ved skjøtselsplaner, mener Svalheim.

– Vi jobber bare på lokaliteter hvor grunneierne er interessert i hjelp fra oss. Alt er frivillig. Måten vi jobber på, er at vi tar kontakt med grunneierne og spør om de er interesserte i å bidra til å ta vare på naturtypen. Tilskuddene fra Miljødirektoratet medfører at det ikke innebærer større økonomiske konsekvenser for bøndene, men det krever at de gjennomfører de tiltakene vi sammen blir enige om, sier hun.

– Vi opplever svært sjelden at folk ikke vil bidra. De får ta del i prosjektet med sin kunnskap, eiendommen blir ivaretatt, og det er helt frivillig. Med andre ord er dette positive samarbeid mellom forskere, forvaltere og bønder. 

Hvordan oppnår man en god skjøtselsplan?

Forvaltninga av både kystlynghei og slåttemark bygger på frivillighet og samarbeid.

– En skjøtselsplan kan variere mye fra eng til eng. Den er ikke noe som lages på et kontor av teoretikere. Den utføres i samarbeid mellom fagfolk og grunneiere, presiserer Svalheim. Vi snakker med bøndene og drar nytte av deres kunnskap og erfaringer. Sammen får vi en oversikt over skjøtselshistorien til enga; når tiltak som slått og beite tradisjonelt har blitt gjennomført, hvilke dyreslag som har beita enga, og andre spesielle forhold. Det gjøres videre en kartlegging av artene. Og sammen finner vi ut av hvilke tiltak vi mener vil ivareta verdiene.

– Det er viktig at de som skal utføre tiltakene i praksis er med på utformingen av dem, samtykker Bär. Vi som er fagfolk har fokus på planter og arter og hvordan vi kan skjøtte disse på best mulig måte. Bøndene er med som praktikere og ser på om disse tiltakene lar seg gjennomføre.

– En rød tråd for skjøtsel av alle de utvalgte naturtypene i kulturlandskapet, er at vi prøver å etterligne den gamle, tradisjonelle driften. Vi ser at i enkelte områder har man mistet en del kunnskap om de gamle driftsformene, som for eksempel lyngsviing. Vi tilbyr derfor kurs til bønder og grunneiere i hvordan man kan svi lyngen på en trygg og hensiktsmessig måte.

– Fra vi begynner å samarbeide om et område til vi er klare til å gjennomføre skjøtselstiltakene, tar det vanligvis ett år, forteller Bär.  Det krever med andre ord litt innsats. Men grunneierne ser at de sitter på et område med verdi, og de blir stolte av det. Det er morsomt både for dem og oss, avslutter hun.