Kan kontrollert lyngsviing forebygge storbrann?

I januar 2014 ble Flatanger kommune i Nord-Trøndelag rammet av en voldsom lyngbrann som forårsaket store ødeleggelser på både vegetasjon og bebyggelse. Denne hendelsen kom som en følge av spesielle klimatiske forhold denne vinteren, som var den tørreste på mange år. Brannen medførte massiv røsslyngdød over store arealer. I kjølvannet av denne ekstreme tørkeepisoden ble et nytt tverrfaglig forskingsprosjekt (LandPress) utviklet. Hensikten var å imøtekomme noen av utfordringene med et fremtidig klimasenario med økt risiko for ekstremvær og tørke, slik det ble sannsynliggjort av FNs klimapanel i 2012. I dette prosjektet med oppstart i år, vil forskerne i NIBIO i samarbeid med Universitetet i Bergen blant annet også se på om tradisjonell lyngheiskjøtsel kan forebygge en ukontrollert lyngbrann som i Flatanger og Frøya i 2014.

Den verdifulle kystlyngheia

I Norge finnes verdens nordligste kystlyngheier og vi har et internasjonalt ansvar for å ta vare på denne sterkt truede naturtypen. Utbredelsen av tradisjonell lynghei i bruk går kraftig tilbake, både her til lands og ellers i Europa, og mer enn 80 prosent av lyngheiene i Europa har for­svunnet i løpet av de siste 100 årene.

Kystlyngheia i Norge er en type kulturmark som er dannet gjennom flere tusen år med rydding av skog, lyngsviing, slått og beite. Den finnes i kyststrøk fra Lofoten til Kristiansand samt på Hvaler i Østfold. Flere steder i disse områdene er klimaet så mildt at husdyr kan gå ute store deler av året, og lyngen utgjør en viktig beiteressurs på vinterbeite. Naturtypen domineres av lyngarter, særlig røsslyng.

- Kystlyngheia utgjør i dag en viktig beiteressurs og er i tillegg viktig for honningproduksjon. Dersom kystlyngheiene forsvinner mister vi derfor en viktig kilde til matproduksjon i tillegg til en kulturbærer, sier Line Johansen, forsker ved NIBIO.

Lyng som ikke skjøttes kan bli en brannfelle

Den største trusselen for kystlynghei er gjengroing som en følge av mindre utnyttelse til beite og annen skjøtsel. Andre alvorlige trusler er skogplanting, gjødsling, spredning av fremmede arter og sur nedbør.

Forskerne i NIBIO på Tjøtta arrangerer årlige kurs i lyngsviing på Helgelandskysten. Her er kunnskapen om hvordan man kan gjennomføre kontrollert lyngsviing som skjøtselstiltak spesielt viktig.

- Hensikten med lyngsviing som skjøtselsmetode er å skape et bra helårsbeite for sau med en variasjon av gress- og urterik vegetasjon og lyngvegetasjon, sier Pål Thorvaldsen, forsker i NIBIO.

Men lyngsviingen har også en annen viktig effekt. Når vi går mot et klima der også flere og lengre tørkeperioder inntreffer, vil dette påvirke hele lyngheiøkosystemet.  Når samtidig den tradisjonelle bruken av lyngheia opphører fører dette til at dødt, lettantennelig organisk materiale akkumuleres i utmarka. Gjengroingen medfører dermed økt brannfare i tørkeperioder. Ilden sprer seg lett i den tørre lyngen og kommer fort ut av kontroll.

- Ved å opprettholde beitebruken i disse områdene og svi av lyngen under kontrollerte forhold, forebygger man ukontrollert brann, sier Thorvaldsen.

I kjølvannet av en storbrann

I de to påfølgende vekstsesongene etter storbrannen i Flatanger, har forskere ved NIBIO Kvithamar gjennomført registreringer av vegetasjonen for å se på effekten den ukontrollerte storbrannen har hatt på re-etablering av naturtypen kystlynghei.

- Revegetering etter kontrollert lyngsviing er undersøkt tidligere, men effekten av en slik ukontrollert storbrann har tidligere ikke vært studert, sier Johansen.

På totalt åtte prøveflater har forskerne overvåket re-etableringen av vegetasjonen i Flatanger. Felles kriterier for områdene er at de har gjennomgått kraftig brann der store vegetasjonsområder er totalt avsvidd. Resultater fra de to første vekstsesongene viser at lyng har høy re-etablering i disse brannflatene. Særlig blokkebær viste stor evne til å etablere seg på nytt gjennom rotskudd, etterfulgt av tyttebær, blåbær og rypebær. Også røsslyng hadde stor re-etablering på linje med blokkbær, men her ble det kun påvist frøspirer.

Forskerne vil fortsette overvåkningen av vegetasjonen i brannflatene de kommende årene.

- Dette vil gi oss innsikt i forløpet fra de første plantene etablerer seg, og kunnskap om hvordan artssammensetningen endrer seg over tid, forklarer Johansen.