På soppjakt i naturbeitemarka

– Det er ganske spektakulært at det på et relativt lite område kan finnes sopp med så stor variasjon i form, farge og ikke minst lukt, sier biolog i NIBIO, Thomas Holm Carlsen.

Carlsen jobber som naturtypekartlegger i NIBIO, og de siste årene har interessen for sopp åpnet en helt ny verden for han. Vi er i et kulturbeite på Helgelandskysten, hvor artsvariasjonen er spesielt stor.

Musetiss og papegøyevokssopp

Det er viktig å bruke nesen når du er på sopptur. Lukt kan faktisk gi viktig informasjon om hvilken art du har funnet.

– Honningvokssopp lukter honning og lutvokssopp lukter lut eller klor. Mens melrødspore lukter mel, eller pannekakerøre som har stått litt for lenge i kjøleskapet, kan lukten av grønn rødspore minne om musetiss, forteller Carlsen.

Det er også mange sopper som ikke lukter noe spesielt, men som har et helt særegent utseende. Sopp kan komme i nær sagt alle farger og fasonger.

– De kan være store og kjøttfulle, eller tynne og skjøre. De kan ha form som beger eller koraller, eller de kan se ut som tunger som stikker opp av graset, sier Carlsen.

– Likevel er det kanskje fargevariasjonene som er mest i øyefallende for folk flest. Noen sopper går mer eller mindre i ett med naturen rundt seg, mens andre lyser opp omgivelsene med sine sterke farger. Dette gjelder for eksempel den dyprøde mønjevokssoppen, den sterkt gule småkøllesoppen, og den fargesprakende papegøyevokssoppen som kan variere i grønt, lilla og gult.

Fellesnevneren for alle disse soppene er at de er sterkt knyttet til naturbeitemark, det vil si tradisjonelt drevet beite- eller slåttemark.

Artsjakt i naturbeitemark

Ei tradisjonelt drevet naturbeitemark er ideell for artsjakt på sopp. Naturbeitemarka på Tjøtta på Helgelandskysten er et særlig godt eksempel. Her er det registrert et stort mangfold av sopparter og mange av disse er å finne på rødlista for trua arter.

– Det som er spesielt på Tjøtta er at store deler av naturbeitemarka har vært kontinuerlig beitet av sau og storfe siden vikingtida uten at det har blitt gjødslet, pløyd eller isådd. Dersom man hadde falt for fristelsen til å gjødsle beitemarka, ville det store mangfoldet gått tapt og kanskje aldri kommet tilbake, forteller Carlsen.

Mange av soppene har havnet på rødlista nettopp fordi denne naturtypen har blitt stadig sjeldnere. Det moderne landbruket har ført til at mange av de tradisjonelt drevne beitemarkene enten er blitt brakklagt eller intensivert.

– Soppene kan klare seg dersom beitet opphører i noen år. Men når gjengroinga blir betydelig og skog og kratt tar over, vil beitemarksoppene bli utkonkurrert av sopper som sameksisterer med det treslaget som tar over i enga, som kantarell eller ulike risker og kremler, sier Carlsen.

– Enda mer kritisk er det om beitet blir gjødslet, særlig med kunstgjødsel eller blautgjødsel. Beitemarksoppene er veldig sårbare for nitrogen og tåler gjødsling svært dårlig.

Tar kartlegginga på alvor

Carlsen er en av mange biologer som hvert år samarbeider om å kartlegge ulike naturtyper i Norge. For å kartlegge artsmangfoldet av sopp i et naturbeite som på Tjøtta, er det ifølge forskeren ikke nok med ett feltbesøk.

– Sopp er hovedsakelig et nettverk av såkalte hyfer som forgrener seg under jorda. Det vi ser på overflaten er egentlig bare soppens fruktlegeme. Soppen setter bare frukt når forholdene ligger til rette for det, og det skjer slett ikke hvert år. Vi tar kartlegginga på alvor og er derfor i felt flere ganger i sesongen for å fange opp det mangfoldet som finnes, sier Carlsen.

NIBIO-forskeren viser til erfaringer gjort av Per Fadnes ved Høgskulen på Vestlandet, en av Norges fremste på beitemarksopp. Fadnes har blant annet kartlagt ei meget verdifull naturbeitemark på Hovaneset i Stord kommune. Her tok det hele ti år før eksperten så at kurven av nye artsfunn begynte å flate ut.

Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) leder et prosjekt hvor de tester en metode for å kartlegge sopp ved hjelp av jordprøver.

– Jordprøvene inneholder sopphyfer som sendes til DNA analyse. Metoden vil være svært tidsbesparende om den funker. Jordprøvene gir imidlertid ikke like god oversikt som den tidkrevende feltkartlegginga, så metodene må trolig kombineres, sier Carlsen.

Å leve drømmen

Det unike artsmangfoldet på Helgelandskysten, har tiltrukket seg flere storheter i soppmiljøet. John Bjarne Jordal blir ansett som den fremste eksperten på naturbeitemark og beitemarksopp i Norge. Han står for de fleste funnene av rødlistearter som er registrert på Tjøtta, og han har til og med funnet en helt ny sopp som ingen visste fantes. Den uanselige soppen har fått navnet Entoloma lunare.

– Det er ganske kult at en tilsynelatende døll sopp plutselig kan vise seg å være et helt unikt funn, om man bare ser litt nærmere etter, sier Carlsen.

Det må da være drømmen for en soppentusiast å finne en ny sopp for vitenskapen?

– Det hadde helt klart vært stort, men det viktigste er likevel å få jobbe med sopp – å få kartlegge beitemarksopp og utbredelsen av arter som er sårbare, sjeldne og gode indikatorer for naturbeitemark. Sånn sett lever jeg allerede drømmen, avslutter Carlsen.