Ny bok: Nærmere hundre år med landbruksforskning på Østre Toten

NIBIO Apelsvoll ligger vakkert til et par kilometer sør for Kapp i Østre Toten kommune. Herfra er det god utsikt over Mjøsa og på en fin sommerdag kan man se Skibladner seile forbi.

Apelsvoll ble første gang nevnt i et kjøpebrev fra 1371. Siden den gang har gården hatt mange ulike eiere, men i 1930 overtok Selskapet for Norges Vel eiendommen for å drive nasjonale beiteforsøk. På den tiden hadde gården både melkekyr, sau og hest. Etter hvert fikk de også avlsgris av høy kvalitet. Etter 45 år ble Apelsvoll en del av Statens forskningsstasjoner i landbruk (SFL) i 1975.

Omstilling og omorganisering

– Utviklingen de siste femti årene har vært preget av store endringer i organisering og organisasjonsstruktur, forteller Petter Lunde, tidligere stasjonsleder og en av initiativtagerne bak den nye boka om forsøksgårdens historie som nylig ble presentert.

Bokas første del er en fortelling om omstilling og organisasjonsendringer. Her kan man lese om hvordan både landbruket og landbruksforskninga utviklet seg gjennom ulike epoker.

Etter tjue år som en av Statens forskningsstasjoner i landbruk (SFL), ble Apelsvoll en del av Norsk institutt for planteforskning (Planteforsk) i 1995. Den nye organisasjonen ble bygget rundt seks forskningssentra, i tillegg til hovedkontoret på Ås. Stasjonene Kise i Ringsaker og Landvik i Grimstad ble avdelinger under Apelsvoll.

I 2006 ble Bioforsk etablert med sju ulike sentra. Ledelsen for Bioforsk Øst ble lagt til Apelsvoll og både Kise, Landvik, Løken (Øystre Slidre) og Sæter (Tynset) ble tilknyttet senteret. Etter hvert ble all aktiviteten på Kise flyttet over Mjøsa til Apelsvoll. Dette skjedde ikke uten diskusjon. I perioden fra 2008 til 2015 var også stasjonen Ullensvang i Hardanger tilknyttet Bioforsk Øst.

I 2015 ble det ny omorganisering da Bioforsk etter vedtak i Landbruks- og matdepartementet ble slått sammen med Norsk institutt for skog og landskap og Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF). De siste ti årene har Apelsvoll vært en del av den nye organisasjonen NIBIO.

Enkle forhold i starten

Den andre delen av boka beskriver utviklingen fra Totengård til moderne forskningsstasjon. Her kan man lese om utvidelse av bygningsmassen, om utbedring av jordarealene og om etablering av langvarige forsøk som Dyrkingssystemforsøket og Møystadforsøket – landets eldste feltforsøk aom ble etablert i 1922.

I dag fremstår Apelsvoll som en velutstyrt forskningsstasjon med hensiktsmessige jordarealer for feltforsøk, moderne kontorer, veksthus, arbeidsrom og lagerfasiliteter, men slik har det ikke alltid vært.

– Da staten overtok i 1975 var det ganske enkle forhold, forteller Lunde.

– Det fantes ikke lokaliteter som var egnet for forskningsformål. Derfor måtte man iverksette en del umiddelbare tiltak. For kornforsøkene ble det innredet provisoriske arbeidsrom i et tidligere redskapshus, mens den praktiske delen av potetforskningen måtte foregå i gjødselkjelleren i det gamle grisehuset.

I starten var det mye som måtte forbedres og bygges ut. Nytt forsøkshus sto ferdig i 1977 og bedret forholdene betydelig. Den gang var det melkekyr på Apelsvoll, men de var ikke involvert i noe vitenskapelig arbeid. Da husdyrholdet ble avviklet i 1986, ble fjøsbygningen bygget om til forsøksrom med tørker o.l. Det gjorde at arbeidsforholdene ble mye bedre.

Lunde forteller at det stadig var små utbyggingsprosjekter på gang. Opprinnelig hadde kontorbygningen kontorer i første etasje og hybelleiligheter i andre etasje, men etter hvert fikk man både spiserom og flere nye kontorer. Hele bygget ble tatt i bruk. Det ble til og med laget til fire kontorer i kjelleren.

– Det største løftet kom imidlertid i 2008 da Apelsvoll ble samlokalisert med Kise. Da ble det brukt 30 millioner kroner på utbygging. Apelsvoll fikk et nytt administrasjonsbygg. Samtidig ble den gamle fløyen pusset opp. Det ble også bygget et nytt veksthusanlegg med god plass til frukt- og bærforskningen.

– Senere fikk Apelsvoll også en ny redskapshall. Den ble finansiert med sysselsettingsmidler fra regjeringen Brundtland. En dag ringte økonomisjefen i Bioforsk og spurte om vi hadde noen planer for byggeprosjekter liggende klare. Ved rask reaksjon, var det mulig vi kunne få noen penger. Det forelå faktisk noen planer for en ny redskapshall. Disse planene ble oppjustert og sendt inn før dagen var omme.

Forskningsaktiviteten på Apelsvoll

Den faglige aktiviteten på Apelsvoll har selvsagt fått bred omtale i boka. Her kan man lese om femti år med forskning på alle de ulike kulturplantene; korn-, olje- og belgvekster, eng- og fôrvekster, potet, grønnsaker, urter og bær. I tillegg ble det forsket på ulike klima- og miljøtiltak, samt økologisk landbruk og gress til grøntanlegg.

Senter for presisjonsjordbruk ble opprettet på Apelsvoll i 2016. Formålet med senteret var å bidra til et ressurseffektivt og bærekraftig jordbruk gjennom å gjøre veien kortere fra ny teknologi utvikles til den kommer den enkelte bonde til gode. På dette området har forskningsaktiviteten i særlig grad konsentrert seg rundt presisjonsgjødsling, presisjonsbekjempelse av ugras, avansert landbruksteknikk, robotisering og automatisering.

Faglig formidling har alltid vært en viktig del av virksomheten på Apelsvoll. Dette har skjedd i form av årlige arrangementer som plantemøter, konferanser, teknologidager og markdager, men forsøksresultatene har også blitt formidlet skriftlig gjennom «Jord- og plantekulturboka» som ble utgitt første gang i 1992.

Forfattere med lang fartstid

Boka «Apelsvoll forskningsstasjon 1975-2025» er forfattet av tre erfarne pensjonister som til sammen har mer enn 85 års fartstid i ulike stillinger på forskningsstasjonen.

Hans Stabbetorp kom til Apelsvoll som kornforsker allerede i 1975, mens Petter Lunde ble ansatt som gårdsbestyrer fire år senere. Den tredje forfatteren, Ingvar Hage, ble ansatt om stasjonsleder i 2007.

– Arbeidet med boka begynte høsten 2022 og har pågått i to år, forteller Lunde.

– Vi har imidlertid fått veldig mye god hjelp fra de andre fagfolkene på stasjonen. Dessuten har Einar Strand og Unni Abrahamsen bidratt som redaktører i sluttfasen.

Boka om Apelsvolls historie vil være av interesse for alle som har eller har hatt en tilknytning til forskningsstasjonen, men også for alle som er opptatt av hvordan landbruksforskningen i Norge har utviklet seg de siste hundre årene.

Boka inneholder lister over samtlige faste ansatte på Apelsvoll fra 1975 og fram til i dag - totalt 137 personer. Her finnes også lister over alle godkjente doktorgrader, samt lister over ekstrahjelper/sommerhjelper.

Optimistisk for framtida

Den positive utviklinga vi har sett i landbruket er sterkt påvirket av tekniske framskritt, men også utvikling av sortsmateriale og moderne dyrkingsteknikk har vært veldig viktig. På alle disse områdene har forskningsstasjonen på Apelsvoll spilt en viktig rolle.

Selv om han selv har gått over i pensjonistenes rekker, er Petter Lunde optimistisk for framtida:

– I og med at Apelsvoll har et så bredt fagspekter er jeg helt sikker på at det ville være bruk for landbruksforskninga herfra i mange år framover. Stasjonen har mange bein å stå på og er godt rustet for framtida.