Med hjerte for Norges eldste hesterase

Gunn Grønås var ikke hestejente da hun vokste opp i Gratangen i Troms på 1960-70-tallet. Ikke før hun ble mamma til to døtre skulle hun bli bitt av hestebasillen.

– Til å begynne med ble jeg bare med som hestemamma og sjåfør til stall og stevner. Etter hvert som jentene ble eldre ønsket de seg egen hest. Vi bodde på et småbruk uten dyr i fjøset og leide ei hoppe på fôr en vinter. Det var en fin måte å starte som hesteeier på. Vi ville se om jentene taklet ansvaret som følger med egen hest. At det var ei lyngshoppe var mer tilfeldig den gang, forteller Grønås.

Så våknet en interesse som har fulgt Grønås lenge etter at jentene ble voksne og flyttet hjemmefra.

Kjært barn har mange navn

I avlsboka er rasen omtalt som Nordlandshest/lyngshest (N/L-hest). Blant hestefolk i Troms kalles den lyngshest, og i Nordland kalles den nordlandshest.

Rasen kjennetegnes kanskje aller helst som en rolig og lærevillig hest med godt gemytt. Derfor blir den gjerne brukt i rideskoler og regnes som en god førstegangshest for unge ryttere.

Etter hvert som rytterne blir eldre og ambisjonsnivået øker, har trenden vært å bytte ut N/L-hesten med en mer langbeint rase. Men i dag er det stadig flere voksne som viser fram rasens kvaliteter på konkurransebanen, særlig i dressur og kjøring.

Én hest blir til ni

– Etter en vinter med lånt hoppe gikk vi til innkjøp av hingsten Paavo. Han var godkjent som avlshingst, og to hoppeeiere meldte sin interesse. Vi kjøpte avkommene – et hoppe- og et hingsteføll – og plutselig var vi blitt oppdrettere. 

Å avle egne hester førte Grønås inn i en ny del av hestemiljøet. Alle reinrasa N/L-hester i Norge er registrert i stamboka. Kun kårede hingster, altså de som får de beste karakterene på utstillinger, kan brukes i avl.  På utstillingene den gang, ble hestene vurdert hovedsakelig etter eksteriør. Hensikten var å kåre gode hester til videre avl.

– Det var spennende å avle opp egne hester, og sakte, men sikkert økte vi flokken i stallen fra én til ni hester, forteller Grønås.

– På utstilling fikk ikke hestene alltid de karakterene jeg trodde de ville få. Jeg begynte å lure på hva dommerne så som ikke jeg så. Hvordan skal en lyngshest egentlig se ut? Jeg fikk lyst til å knekke kodene for selv å kunne se detaljene som skiller en god avlshest fra en mindre god. 

Fra avl til dommer

Det er mange detaljer som utgjør en god avlshest. To til tre dommere setter karakterer på eksteriør, helse, lynne og bruksegenskaper, og sammen vurderer de om hesten er godkjent til bruk i avl eller ikke.

I forsøket på å knekke kodene bak en god avlshest, utdannet Grønås seg til å bli dommer selv. Hun fikk en teoretisk og praktisk opplæring over 4 år og tok eksamen i 1996. I 1997 var hun for første gang dommer på utstilling og vurderte andres hester.

– Alle dommere gjør til en viss grad en subjektiv vurdering av hestene. Selv om dommerne tar utgangspunkt i de samme kriterier, er ikke dette en matematisk vurdering og det forekommer at en hest vurderes noe ulikt av ulike dommere. Derfor skal det alltid være minst to dommere som diskuterer seg fram til et felles resultat for hver enkelt hest, forteller Grønås.

Ordningen for hvordan hestene bedømmes på kåring, er hele tiden i utvikling.

– Da jeg begynte som dommer var det kun en enkel beskrivelse uten tallkarakterer. I dag er det en fullstendig vurdering av hesten med tallkarakterer, samt en såkalt lineær beskrivelse av hestens eksteriør. Den lineære beskrivelsen kom i bruk i 2020/21, da man ønsket å bruke data om hester til forsking og statistikk. Den gamle måten med kun beskrivelse var til liten hjelp dersom man for eksempel ønsket å se utviklingstrekk hos visse avlslinjer eller hele rasen, forteller Grønås.

Som dommer kunne ikke Grønås vurdere sine egne hester på utstilling. Hun måtte ta et valg. Skulle hun fortsette som dommer og være med å vurdere hestene som skulle prege rasen videre, eller skulle hun ta med seg kunnskapen hun hadde fått inn i egen avl?

Nær utryddelse

N/L-hesten var sterkt utrydningstruet etter den industrielle revolusjon i Norge fra midten av 1800-tallet, og ikke minst etter 2. verdenskrig. Med svært få avlsdyr igjen, var rasen preget av innavl. I 1979 ble hingsten Viri hentet fra Finland og avlet inn i rasen. Graden av innavl gikk ned, men rasen var fremdeles regnet som kritisk truet.

Tidlig på 2000-tallet hadde Grønås tatt sitt valg. Hun ønsket å fortsette som dommer, og hestene i stallen hjemme ble solgt. Hun ble valgt inn i kåringsnemnda for N/L-hest, og i 2006 ble hun valgt som leder av nemnda.

– Den gang ble hingstene vurdert strengt, og det var kun de aller beste hingstene som ble godkjent for avl. Dette syntes jeg var urovekkende med tanke på hvor lite genetisk utvalg vi fremdeles hadde. Logikken er enkel: Jo færre hingster i avl, jo flere hopper per hingst, og jo mindre var spredningen av genene.

Som leder av kåringsnemnda, ønsket Grønås å endre på den strenge praksisen hvor bare en viss prosent hingster blå kåret i året. Sammen med kollega Ingunn Djuplasti, sendte hun inn forslag til landslaget om å godkjenne alle unghingster på kåring, forutsatt at de ikke hadde diskvalifiserende lidelser. Det ble også foreslått kvote på 15 hopper per hingst i løpet av 2 år. Disse forslagene ble godkjent og senere innarbeidet i rasens avlsplan.

– Disse endringene har hatt svært positiv innvirkning på innavlsgraden. Vi var spente på om dette ville gå sterkt ut over rasetypen og kvaliteten på rasen. Tilbakemeldingene har vært at rasen har hatt en betydelig framgang med tanke på rasetype de seneste årene. Det må vi tolke som at vurderingene til kåringsnemnda og landslaget var riktige.

– I dag er det rundt 3000 N/L-hester i Norge, og årlig kommer det til ca. 120 føll. Da jeg begynte som dommer var det ca. 2300 hester. Alt i alt er utviklingen for rasen god, men antall årlig fødte føll må økes, sier Grønås.

Omdømme og bruksområde

– Å avle hester er kostbart og tidkrevende. Når føll og hester ikke har hatt høyere verdi enn slakteprisen, sier det seg selv at det har vært et skikkelig tapsprosjekt, forteller Grønås.

Hvorfor er det slik når islandshester og sportsponnier med lignende egenskaper som N/L-hest blir solgt for 25 ganger høyere pris? Grønås tror det handler om status.

– Tradisjonelt har det gitt dårlig uttelling for god avl og godt innridde hester, og gode hester blitt likestilte med dårlige på salgslistene.

– De siste årene har det imidlertid skjedd noe. Vi har fått gode ambassadører som har vist fram flotte hester, og egenskapene har blitt verdsatt både i konkurranser og i reiseliv. Også Nasjonalt Senter for N/L-hest må prises for jobben de har gjort for å selge godt utdannede hester, sier Grønås. 

Den målrettede innsatsen for å løfte rasen har medført at flere har fått øynene opp for de gode og allsidige bruksegenskapene til N/L-hesten. Fremdeles er det en vei igjen før N/L-hest kan måle seg med islandshest og andre sportsponnier i popularitet. Men jobben blant entusiastene fortsetter.  

– Om ti år håper jeg rasen har fått det omdømmet den fortjener. For min egen del har jeg alltid sagt at jeg en dag skal ha lyngshest i stallen igjen, sier Grønås.

Og den dagen sluttes ringen i et liv med hjerte for Norges eldste hesterase.