Mattilsynet – mellom barken og veden

Mattilsynet i arbeid_Foto Mattilsynet

Når dyrs og mennesker behov står i konflikt må noen vike. Lovverket gir imidlertid ikke noe definitivt svar på hvem som har vikeplikt. Resultatet er en voksende samfunnsdebatt om dyrevelferd. Foto: Mattilsynet

Dyrevelferd er generelt høyt prioritert i Norge. Samtidig har Mattilsynet en av de mest krevende jobbene i det norske samfunnet. Det mener forskerne som har skrevet bok om inspektørenes hverdag.

– Forvaltningen av dyrevelferd handler om å realisere intensjonen i lovverket om god dyrevelferd og respekt for dyr. Dette krever samtidig en avveining mellom menneskers og dyrs behov, forteller seniorforsker Frode Veggeland i NIBIO.

Sammen med Stig S. Gezelius fra Universitetet i Sørøst-Norge har Veggeland vært redaktør for boka «Forvaltning av dyrevelferd i Norge. Hvordan få lovverk til å virke?». Boka oppsummerer resultatene fra et tverrfaglig forskningsprosjekt som nylig ble avsluttet.

Så lenge vi kjenner til har mennesker brukt dyr til egne formål. Men i hvilken grad har vi rett til det, og hvordan skal dyra i vår makt ha det? Dette er spørsmål stadig flere stiller seg, og lovverket for menneskers behandling av dyr blir stadig mer omfattende.

Når dyrs og mennesker behov står i konflikt må noen vike, skriver redaktørene i bokas innledning. Lovverket gir imidlertid ikke noe definitivt svar på hvem som har vikeplikt. Resultatet er en voksende samfunnsdebatt om dyrevelferd. I mange tilfeller reduserer lovverk og bestemmelser ulike dyrevelferdsmessige dilemmaer, men de løser dem ikke.

Dyrevelferd har blitt et politisk spørsmål, mener redaktørene. Det handler om motstridende verdier, følelser og moralsk slagkraft.

Sau_Foto_Jutta kapfer.jpg
Så lenge vi kjenner til har mennesker brukt dyr til egne formål. Men i hvilken grad har vi rett til det, og hvordan skal dyra i vår makt ha det? Foto: Jutta Kapfer

Tillit motiverer til handling

Midt i denne konflikten står Mattilsynets inspektører, som lett angripes fra begge sider. Når dyrs lidelser kommer fram i media, pekes det ofte på utilstrekkelig tilsyn og kontroll fra Mattilsynet. Samtidig kritiseres inspektører for uforholdsmessig og vilkårlig maktmisbruk i andre tilfeller. 

Et sentralt overordnet spørsmål er hva som kjennetegner en god og hensiktsmessig forvaltning av dyrevelferd? Hvordan kan Mattilsynet best organisere seg for å sikre at regelverkets målsettinger oppfylles? Og hvordan kan man utøve best mulig tilsyn som motiverer til handling?

– Når det skjer alvorlige brudd på regelverket, oppstår gjerne krav om strengere og hardere straffer. Straff kan virke avskrekkende og føre til lovlydighet. Men hvis straffen oppleves som urettferdig, kan tilliten til myndighetene reduseres. Mistillit kan føre til at motivasjonen for å overholde regelverket blir svakere, forteller Veggeland.

– Det er derfor viktig at Mattilsynet vurderer nøye hvilke reaksjonsformer som er mest hensiktsmessig i hver enkelt sak og forholdsmessig til regelbruddets alvorlighetsgrad.

I sine undersøkelser fant forfatterne av boka at de fleste etterlever lovverket fordi de mener det er riktig, og i mindre grad fordi de frykter sanksjoner.

–  Oppfattes reaksjonsformene som forholdsmessige, øker sannsynligheten for at de også oppfattes som riktige og rettferdige. Dette kan gi et bedre grunnlag for lovlydighet, sier Veggeland.

 

Lik behandling i hele landet

Det er viktig at Mattilsynet ivaretar prinsippet om likebehandling, som vil si at brudd på regelverket i størst mulig grad behandles likt uavhengig av hvor i landet regelbruddene skjer. For å oppnå dette er det viktig at inspektørene har en felles forståelse av hvordan tilsynet skal utøves.

–  For å ivareta målsettingen om at Mattilsynet skal sikre lik behandling over hele landet, er det viktig at inspektørene har en kontinuerlig faglig dialog, og at lederne er aktivt involvert i dialogen, sier Veggeland.

Et annet viktig poeng er prinsippet om uavhengig klagebehandling. Det tilsier at den som har fått en reaksjon på regelverksbrudd for eksempel i form av en bot, skal ha mulighet til å få en objektiv behandling av en eventuell klage på vedtaket. I dag er det Mattilsynet selv som vurderer klager på de vedtak de selv har gjort.

– Vi mener vi bør gjøre som Sverige, og legge klagebehandlingen til et eksternt organ utenfor Mattilsynet. Det vil både gi bedre rettsikkerhet og styrke tilliten til tilsynet, sier Veggeland.

 

Det menneskelige møtet

Stig S. Gezelius er professor i sosiolog. Han har blant annet skrevet om hvordan utøvelsen av Mattilsynets tilsyn foregår i praksis, om utøvelsen av skjønn blant inspektørene, hva som motiverer virksomhetene som blir kontrollert og hva som kan skape motstand.

– Mye avgjøres i det menneskelige møtet mellom inspektør og matprodusent. Der kan det enten skapes tillit og forståelse, eller motstand og en følelse av å bli urettferdig behandlet, sier Gezelius.

Ofte ser man at i de tilfellene hvor det oppstår konflikt, er det ikke fordi matprodusenter er uenige i lovverket eller hvilke kriterier som gjelder for dyrevelferd. Årsaken ligger heller på det mellommenneskelige planet, altså i det som blir sagt og måten det blir sagt på. Det er fort gjort for en inspektør å trykke på feil knapper, og det kan skje helt ubevisst.

– Når en matprodusent prøver å være lovlydig, men opplever å bli mistenkeliggjort, vil veien til motstand ofte være veldig kort. For eksempel kan man mene man driver en lovlydig virksomhet og gjør så godt man kan, men likevel oppleve at man blir behandlet som en skurk. Det trenger ikke bety at det er inspektørens og tilsynets skyld. Det kan være ekstremt vanskelige forhold de jobber under, ikke minst fordi folkene de kontrollerer er så forskjellige, sier Gezelius.

 

Tilsyn krever erfaring og skjønn

Gezelius mener Mattilsynets inspektører har en av de mest krevende jobbene i det norske samfunnet, fordi de må mobilisere så mange ulike egenskaper samtidig.

– De er nødt til å holde seg innenfor regelverket. Samtidig må de forholde seg til ulike oppfatninger rundt moral, etikk, skikk og bruk som eksisterer i et lokalsamfunn. Og disse harmonerer ikke nødvendigvis med den instruksen inspektørene har. Vi har sett at de beste inspektørene er veldig gode til å utøve skjønn i slike krevende situasjoner.

– Vi tror at erfaringene og praksisene til de dyktigste inspektørene i større grad bør nedfelles i retningslinjene som alle inspektørene jobber etter, avslutter Gezelius.

KONTAKTPERSON
submission_159_262_coverImage_en_US.png
«Forvaltning av dyrevelferd i Norge. Hvordan få lovverk til å virke?» Bokas redaktører er Stig S. Gezelius, professor ved Universitetet i Sørøst-Norge, og Frode Veggeland, professor ved Universitetet i Oslo og seniorforsker ved Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO).
Om prosjektet Aniwel

Et formål i dyrevelferdsloven er å «fremme god dyrevelferd og respekt for dyr». I prosjektet Aniwel (2015-2021), samarbeider en tverrfaglig forskergruppe om å finne svar på hvordan offentlig forvaltning kan realisere dette formålet. Prosjektgruppen har vært sammensatt av forskere innen statsvitenskap, juss, sosiologi, sosialantropologi, veterinærfag og husdyrvitenskap.

Prosjektet har vært ledet av NIBIO, som har samarbeidet med Universitetet i Sørøst-Norge, OsloMet, Sveriges Lantbruksuniversitet (SLU), Animalia og Ruralis.

Prosjektet er finansiert av Norges forskningsråd.

Bilde-Frode Veggeland.jpg
Seniorforsker Frode Veggeland, NIBIO. Foto: Privat
Stig-Strandli-Gezelius_small_SA016_Nils A. Kalve_sharpenedcropped.jpg
Professor Stig Strandli Gezelius, Universitetet i Sørøst-Norge. Foto: Nils A. Kalve

Tekst frå www.nibio.no kan brukast med tilvising til opphavskjelda. Bilete på www.nibio.no kan ikkje brukast utan samtykke frå kommunikasjonseininga. NIBIO har ikkje ansvar for innhald på eksterne nettstader som det er lenka til.