Lita ku med stort potensiale

_DSC8867 Anna Holene-Norsk genressurssenter_cropped

Vestlandsk fjordfe er gode til å ta seg fram i ulendt terreng. I tillegg utnytter rasen variasjoner på beitet godt. Foto: Anna Holene, Norsk genressurssenter

Vestlandsk fjordfe er en av seks bevaringsverdige storferaser i Norge. Nå etterspør bønder, rådgivere og forvaltning mer kunnskap om egenskapene til rasen.

Den er en av de mest populære bevaringsverdige storferasene i Norge, og siden 1990 har rasen økt fra rundt 50 kyr til over 800. På Handnesøya i Nordland har Sigbjørn Ånes og Kleopatra Delaveris rundt 30 kyr av rasen. Ekteparet har en sterk motivasjon for å bidra til å bevare de gamle, norske husdyrrasene. De startet med vestlandsk fjordfe mens de bodde på Vestlandet, og tok besetningen med seg nordover da de kjøpte gården på Handnesøya.

NIBIO-forsker Grete Jørgensen har fulgt dyrene over flere år. Målet har vært å finne gjennomsnittlige produksjonsegenskaper for rasen.

– Vi har veid dem, gjort holdvurderinger og målt brystmål på kyr og ungdyr for å kartlegge normal variasjon i størrelse og kroppsvekt i rasen. I tillegg er slakteresultater fra okser og kastrater registrert, sier Jørgensen. 

Sammenhengen mellom brystmål og vekt er standardisert hos andre storferaser, men finnes ikke for vestlandsk fjordfe.

 

Overraskende god tilvekst

Vestlandsk fjordfe er en liten rase sammenlignet med dagens store raser som er avlet fram for mest mulig kjøtt- og melkeproduksjon.

– Tall fra spesialiserte melke- og kjøttferaser, som NRF-kua som produserer mye mer melk, eller den kjøttfulle herfordrasen, er ikke overførbare, forteller Jørgensen. Det gjør det vanskelig for Mattilsynet og rådgivere å gi bøndene råd og sette realistiske produksjonsmål for de gamle tradisjonsrasene.

IMG_0795_Grete Jørgensen_red
På Handnesøya går kastrerte ungokser på beite før de sendes til slakt. Det er godt både for dyrevelferden og slaktevekta. Foto: Grete Jørgensen

Det litt spesielle i besetningen på Handnesøya, er at oksene som ikke skal i avl, kastreres og settes på beite med kyrene.

– Det vanlige er å holde ukastrerte ungokser på bås og fôre dem med kraftfôr til de blir slaktemodne. De kastrerte ungoksene på Handnesøya får gjøre seg fete på beite, og slaktetallene viser at de vokser og trives, forteller Jørgensen.

– Ungdyra på Handnesøya har overraskende god tilvekst. Kastratene har en gjennomsnittsvekst på over 800 gram per dag i beiteperioden. Det er på høyde med de store kjøttferasene.

Jørgensen understreker at dette ikke betyr at kjøttmengden er lik, siden vestlandsk fjordfe er en mye mindre rase. Det gis imidlertid produksjonstilskudd for å drive med gammelnorske, verneverdige raser. Det kan kompensere noe for at rasen ikke havner i de øverste slakteklassene.

 

Utnytter beitet godt

– Denne gammelnorske rasen har verdi utover det å være pen å se på, mener Jørgensen.

Vestlandsk fjordfe vi aldri kunne produsere like mye melk eller ha like høy kjøttfylde som de spesialiserte storferasene. Men rasen har andre egenskaper som kan veie opp for manglende kjøttvekt.

– Fjordfeet har egenskaper som blir stadig viktigere i vårt moderne samfunn, med krav til miljøvennlig og samtidig dyrevennlig matproduksjon. De er lette på foten og veldig gode til å ta seg fram i ulendt terreng. I tillegg utnytter rasen variasjoner på beitet godt, forteller Jørgensen.

– Tidligere studier har vist en forskjell i beiteadferd mellom NRF og gamle norske storferaser. NRF-kua spiser jevnt over mye og søker opp næringsrike planter. Siden denne kua er avlet for å produsere mye melk, har hun behov for fôr som tilfører like mye energi som hun forbruker. Vestlandsk fjordfe på sin side, spiser mer lyng og busk enn de spesialiserte storferasene. De utnytter rett og slett beitet på en annen måte.

Variert beiting er viktig for det biologiske mangfoldet i beitet.

– Det må presiseres at en vegetasjonskartlegging av det ca. 10 km2 store utmarksbeitet på Handnesøya, viste at beitegrunnlaget her er svært godt i nasjonal sammenheng. Mye på grunn av at beitet her har blitt holdt i hevd med husdyr gjennom flere generasjoner, sier Jørgensen.

Jørgensen vil slå et slag for økt bruk av utmarksbeite.

– Uten dyra gror landskapet igjen i hurtig tempo. Og storfe er gode på å rydde vei, mener hun. De tråkker mer vei i krattskog enn sauen som går under greiner og høyt kratt.

Disse foreløpige produksjonstallene fra Handnesøya, antyder at vestlandsk fjordfe kan ha en rolle i grasfôra kjøttproduksjon. Det er gode nyheter for bønder som ønsker å bidra til bevaring av denne verneverdige rasen.

 

KONTAKTPERSON
Vestlandsk fjordfe

På øyene langs kysten var det skrinne sommerbeiter sammenlignet med feite fjellbeiter, og dette sammen med generell svak vinterfôring gjorde at fjordfeet ble relativt småvokst.

På slutten av 1800-tallet søkte en å lage mange lokale raser på Vestlandet. Nesten hver fjordarm skulle ha sin raseuniform og fordelingen skulle være slik:

 

  • Sunnhordland rødt, kolla (noe horna)
  • Midthordland svart, horna
  • Nordhordland svart/svartsidet, horna/kolla
  • Ytre Sogn svart/svartsidet, horna
  • Indre Sogn rødt, horna
  • Sunnfjord svart/grått, kolla
  • Nordfjord svart/grått, horna
  • Sunnmøre grått kolla (noe horna)
  • Nordmøre, Romsdal svartsidet, kolla

 

Oppdelingen i mange små avlspopulasjoner skapte snart problemer med innavl og det ble derfor ført felles stambok for feet som ble kalt vestlandsk fjordfe.

Vestlandsk fjordfe har verdier utover det å være pen å se på, forteller Grete Jørgensen, forsker i NIBIO. Foto: Anna Rehnberg, Norsk genressurssenter

Tekst frå www.nibio.no kan brukast med tilvising til opphavskjelda. Bilete på www.nibio.no kan ikkje brukast utan samtykke frå kommunikasjonseininga. NIBIO har ikkje ansvar for innhald på eksterne nettstader som det er lenka til.

Publikasjoner

Sammendrag

Vestlandsk fjordfe er en av de mest populære bevaringsverdige storferasene1. Rasen har økt fra ca 50 kyr rundt 1990 til over 800 kyr i 2019. Det er stor etterspørsel etter informasjon om produksjon på denne rasen fra bønder, rådgivere og tilsynsmyndigheter. I en serie på tre NIBIO-POPer publiseres resultater fra et treårig studie om 1) Tilvekst, voksenvekt og slakteresultater, 2) Levendevekt og brystmål og 3) Holdvurdering gjennom året. Her er den første.

Sammendrag

Vestlandsk fjordfe er en av de mest populære evaringsverdige storferasene1. Rasen har økt fra ca 50 kyr rundt 1990 til over 800 kyr i 2019. Det er stor etterspørsel etter informasjon om produksjon på denne rasen fra bønder, rådgivere og tilsynsmyndigheter. I en serie på tre NIBIO-POPer publiseres resultater fra et treårig studie om 1) Tilvekst, voksenvekt og slakteresultater, 2) Levendevekt og brystmål og 3) Holdvurdering gjennom året. Her er den andre.

Sammendrag

Vestlandsk fjordfe er en av de mest populære evaringsverdige storferasene1. Rasen har økt fra ca 50 kyr rundt 1990 til over 800 kyr i 2019. Det er stor etterspørsel etter informasjon om produksjon på denne rasen fra bønder, rådgivere og tilsynsmyndigheter. I en serie på tre NIBIO-POPer publiseres resultater fra et treårig studie om 1) Tilvekst, voksenvekt og slakteresultater, 2) Levendevekt og brystmål og 3) Holdvurdering gjennom året. Her er den tredje.