Levende boretårn på stylter

På en trestubbe i kulturlandskapet kom jeg nylig over noen store insekter som ved første øyekast så ut til å gjennomføre en merkelig dans. Det skulle vise seg å være hunner av Dolichomitus-snylteveps som var opptatt med egglegging.

Uvisst hvor mange snylteveps vi har i Norge

Snylteveps er en stor gruppe insekter som tilhører ordenen årevinger. Systematisk er de i slekt med mer kjente insekter som maur, humler og stikkeveps. Forskerne vet ikke sikkert hvor mange arter av snylteveps vi har i Norge, men det er trolig flere enn 2000.

Som navnet antyder er snyltevepsene parasitter. Det betyr at larvene snylter på andre insekter, edderkoppdyr eller tusenbein. Noen snylteveps legger eggene utenpå verten, andre legger dem inni.

Sanser vibrasjoner fra vertsdyrene

Snylteveps i slekten Dolichomitus kjennetegnes blant annet ved at kroppen er svart og beina røde.

De fleste artene er ektoparasitter, de legger eggene sine på vedspisende larver av biller, vanligvis trebukker. Siden vertslarvene lever skjult langt inne i treverket, er hunnene utstyrt med et langt eggleggingsrør bakerst på bakkroppen.

For å lokalisere larvene benytter snyltevepsen både føttene og antennene til å sanse vibrasjoner. De føler seg praktisk talt rundt på stubber og tømmerstokker.

Borer seg inn i død ved

Eggleggingsrøret er dekket av to bevegelige hylser. Disse beskytter eggleggingsrøret og brukes aktivt under eggleggingen. Nederst på hylsene er det nemlig spesielle tannlignende strukturer som benyttes til å trenge gjennom treverket. Hunnene borer seg med stor presisjon ned gjennom veden. Deretter benyttes eggleggingsrøret til å plassere ett egg på utsiden av hver billelarve. Når egget klekker vil snyltevepslarven gradvis spise opp billelarven.

Hunnene er svært iøynefallende med sitt slanke utseende og lange eggleggingsrør. Hannene er mye mindre og vanskeligere å få øye på. Til tross for sitt dramatiske ytre er snyltevepsene helt ufarlige for mennesker. De voksne individene lever nemlig av blomsternektar og honningdugg.

Snylteveps er viktige for biologisk bekjempelse av bladlus

NIBIO-forsker Ingeborg Klingen er avdelingsleder for skadedyr og ugras i skog-, jord- og hagebruk. Hun forteller at det i mange plantekulturer også finnes snylteveps som legger eggene sine i bladlus.

- Hos enkelte arter legger hunnen eggene utenpå verten, mens andre arter plasserer eggene inne i verten. Typisk for bladlussnylteveps er at de voksne hunnene stikker eggleggingsbrodden sin inn i ei bladlus og legger egg der.

- Fra egget klekker det en larve som utvikler seg inne i verten, først til puppe og deretter til en voksen snylteveps. Når denne delen av livssyklusen er gjennomført, gnager den voksne snyltevepsen et hull fra innsiden av bladlusa før den kryper ut, parer seg og leter etter nye bladlus å legge eggene sine i.

Primærparasitter og hyperparasitter

Basert på levevis kan snyltevepsene deles inn i to grupper, primærparasitter og hyperparasitter. Primærparasittene snylter vanligvis på andre insekter, mens hyperparasittene snylter på primærparasittene.

Snylteveps bidrar til å regulere bestanden av flere arter av bladlus. Angrep gir svært høy dødelighet, og flere arter er derfor effektive i biologisk bekjempelse. Bildet kompliseres imidlertid av at hyperparasittene snylter på primærparasittene som dermed blir mindre effektive.

– I 2010 publiserte vi en sjekkliste over arter av bladlussnylteveps i Norge og den burde vi kanskje vurdere å oppdatere snart, forteller Klingen.

Den gang ble det totalt registrert 54 arter av snylteveps på bladlus her i landet. 27 primærparasitter og 27 hyperparasitter.

Avhengig av vertsarten og av blomstrende vegetasjon

Mange snylteveps er vertsspesifikke, det vil si at de er avhengige av en helt spesiell vertsart. Dersom vertsdyret eller dennes vertsplante forsvinner, er det også stor fare for at snyltevepsen og dennes hyperparasitter utryddes.

Kunnskap om de ulike artenes relasjoner er derfor av avgjørende betydning for å ta vare på denne viktige, men ikke så synlige delen av vårt biologiske mangfold.

- Disse snyltevepsene som er så viktige for biologisk kontroll av bladlus i landbruket er også avhengige av pollen og nektar fra blomstrende vegetasjon. Selv om snyltevepsene ikke regnes å være blant de mest effektive pollinatorene, er disse små hjelperne likevel viktige i den store sammenhengen, avslutter Klingen.