Har sammenliknet referansetilstand i nordiske lavlandsvassdrag

Miljøeffektene av en overgang til bioøkonomi er uforutsigbare, men det er sannsynlig at økt uttak av biomasse, i kombinasjon med klimaendringer, kan gi betydelige forringelser av kvaliteten på ferskvannsforekomster.

For å vurdere vannkvalitet, er det nyttig å finne det som blir kalt en referansetilstand. Referansetilstand er den naturlige tilstanden i en vannforekomst, slik den hadde vært hvis vi mennesker ikke hadde påvirket naturen.

Men hvordan finner man egentlig frem til referansetilstanden i for eksempel vannforekomster i lavlandet, hvor mennesker har produsert mat, materialer og brensel i årtusener? Og finnes det egentlig enhetlige metoder for å sette referansetilstand, på tvers av forhold som geologi, klima og miljø?

– Tja, det er en del likhetstrekk mellom de nordiske landene i både metode og referansetilstand der det finnes næringsstoff-data fra relativt uberørt natur, svarer NIBIO-forsker Eva Skarbøvik som leder BIOWATER – et nordisk senter for fremragende forskning.

– I områder med få eller ingen uberørte vannforekomster derimot, har vi oppdaget at både metoder og etablerte referanseverdier varierer alt etter hvilket land man er i.

Flere forskjeller å spore

I BIOWATER har forskerne undersøkt og sammenliknet de nordiske landenes referansetilstand i elver, både hva gjelder metodikk og fastsatte grenseverdier.

– Sammenlikningen av nordiske lands metoder og nivåer for referansetilstand ble igangsatt for å se om vi kunne lære av hverandre og redusere usikkerheten i de nasjonale estimatene, forteller Skarbøvik.

– Resultatene fra undersøkelsene våre viser at det er flere forskjeller å spore mellom Norge, Sverige, og Finland, særlig for lavlandsvassdrag med mye marin leire.

Skarbøvik forteller at de har testet ut norsk og svensk metodikk i danske elver og bekker, siden Danmark ennå ikke har satt referansetilstand i ferskvann. De eksisterende metodene var ikke velegnet til å bruke i et annet land uten modifikasjoner, blant annet på grunn av ulik geologi og topografi. Øvelsen viste dessuten at det er forbedringspotensial i de allerede etablerte metodene, noe som peker på behovet for å utvikle mer allmenne metoder som kan gi en felles plattform for referansetilstand i vassdrag.

– Dette er viktig ettersom referansetilstand brukes blant annet til å vurdere grenseverdien mellom god og moderat vanntilstand, som jo er miljømålet for all vannforvaltning i Norge og Europa, sier Skarbøvik.

– Hvis miljømålet for næringsstoff blir for mildt, kan det gi økt eutrofiering av vassdragene våre, med giftige algeoppblomstringer som mulig konsekvens. Er miljømålet unødig strengt, vil det være vanskelig å oppnå.

Etterlyser samarbeid på tvers av grenser

På vegne av BIOWATER anbefaler Skarbøvik at forvaltningen tørker støv av de gamle beregningene av referansetilstand for næringsstoff i lavlandsvassdrag med mye marin leire, og tar fatt på å utvikle en metode sett i et felles-nordisk perspektiv.

– Det er klart at geologi, topografi og klimaforhold varierer mellom landene, men det hadde likevel vært en fordel om de nordiske landene i samarbeid utviklet en metode som er etterprøvbar, tar høyde for lokale forhold, og som kan overføres mellom land, sier Skarbøvik.

– Ved å samarbeide på tvers av grenser, vil vi kunne skaffe både bedre metoder og et bedre kunnskapsgrunnlag for å fastsette referansetilstand for ferskvannsforekomster i de nordiske landene.

Med gode referanser, vil det også være lettere å sette effektive miljømål.

– Og det er jo ganske vesentlig med tanke på overgangen fra en fossil økonomi til bioøkonomi, med økt bruk av bioressurser og dertil større press på ferskvannsforekomstene våre, avslutter forskeren.