Invaderende insekter

Truende praktbiller

Det norrøne verdenstreet ask er utsatt for harde angrep av fremmede skadegjørere både i Europa og Nord-Amerika. Asiatisk askepraktbille («emerald ash borer», Agrilus planipennis) ble introdusert i USA med importvirke i 2002. I dag er den spredd i 35 amerikanske stater og fem tilstøtende provinser i Canada. Der har den drept enorme arealer med askeskog, og skadeomfanget er anslått til over 14 milliarder kroner i året. Etter flere mislykkete kampanjer snakker ikke amerikanerne lenger om å utrydde arten. Askepraktbillen kan spres over store avstander med flisimport, og simuleringsforsøk utført ved NIBIO viser at flisstørrelsen må være svært liten dersom arten ikke skal kunne overleve i importert flis. Arten er også introdusert rundt Moskva, og videre spredning vestover mot resten av Europa er sannsynlig.

Bjørk i 11 tidssoner kan være truet om amerikansk bjørkepraktbille (Agrilus anxius) skulle bli innført i Europa og Asia. Arten er vidt utbredt i Nord-Amerika og gjør skade på amerikanske bjørkearter i tørkeår, men den har så langt ikke blitt etablert på vårt kontinent. Forsøk med plantinger av våre vanligste bjørkearter i USA viser at disse har 100 % dødelighet etter angrep av amerikansk bjørkepraktbille, og det samme gjelder asiatiske bjørkearter. Bjørkepraktbillen er mindre enn asiatisk askepraktbille og kan trolig overleve i svært små treflis av bjørk.

Sultne biller fra vest

Ulike barkbillearter har drept enorme mengder barskog i Nord-Amerika de siste tiårene. I Canada har «mountain pine beetle» (Dendroctonus ponderosae) hatt tidenes kraftigste barkbilleutbrudd. I løpet av en tiårsperiode har denne billen drept 725 millioner kubikkmeter furu – et volum som tilsvarer mer enn 70 ganger den årlige hogsten i Norge. «Mountain pine beetle» kan også angripe vår hjemlige furu. Andre nord-amerikanske barkbillearter kan true vår egen gran. Simuleringsstudier tyder på at slike nye arter kan føre til økt tredreping om de opptrer sammen med vår egen granbarkbille.

Føre var eller etter snar?

Hvordan man best skal håndtere fremmede arter avhenger i stor grad av hvor langt en introduksjon har kommet. Det er svært vanskelig og kostbart å utrydde en art som har rukket å etablere seg, og det finnes knapt eksempler på at slike utryddelseskampanjer har vært vellykkete. For arter som allerede er etablert vil det derfor gjerne være et spørsmål om å bremse spredningen mest mulig. Overvåking av importerte varer for å hindre innførsel av fremmede arter byr i mange tilfeller på store praktiske utfordringer. Vi har studert prøvetaking etter viktige skadegjørere i importerte tømmer- og trevarer. Resultatene var nedslående og viste at prøvemengden som er nødvendig for sikker påvisning oftest er urealistisk store.

Det sikreste tiltaket mot fremmede arter er å sørge for at de ikke ankommer norsk territorium overhodet. Dette kan medføre at bestemte varer enten ikke kan importeres i det hele tatt fra områder der artene finnes, eller må behandles slik at artene med sikkerhet ikke følger med. Slike reguleringer krever risiko­vurderinger som er utarbeidet etter internasjonale retningslinjer og basert på grundig biologisk grunnarbeid.