Villeple

Villeple (Malus sylvestris) er Vest-Europas ville epleart. Villeplet her til lands har genetisk variasjon som er unik for Norge og som er viktig å bevare. Dyrkede hageepler stammer ikke direkte fra denne arten, men fra en asiatisk slektning. Da folk tok med seg det asiatiske eplet langs silkeveien fra Asia til Europa, fikk man imidlertid innkrysning også fra andre ville eplearter, blant annet vår egen, som har hatt betydning for utvikling av lokale sorter.

Bevaring

Villeple vokser spredt i et smalt belte langs kysten fra Østfold til Nord-Trøndelag, gjerne kun som enkelttrær eller noen få individer. På Inderøy finnes trolig verdens nordligste forekomst av villeple. Villeple trenger lys og åpen plass for å trives. Gjengroing er derfor en stor trussel. Vi står i fare for å miste en viktig art i kulturlandskapet og verdifull genetisk variasjon. Variasjon som kan være interessant både for foredling og utvikling av nye produkter. Det er allerede noe etterspørsel etter å bruke villeple i ciderproduksjon, for økt syrlighet.

En annen trussel mot det ville eplet, er at det krysser seg med hageeple og danner hybrider i norsk natur. For å ta vare på den genetiske variasjonen er det derfor viktig å bevare reine villepler. På øya Jomfruland i Kragerø, som også er nasjonalpark, vokser det mange reine villepler. Der er bevaringstiltak satt i gang, og både hageepler og hybrider har blitt fjernet fra nasjonalparken. Flere andre steder er det gjort undersøkelser for å kartlegge hvor utbredt hybridiseringen er.

Kjennetegn

Villepletrærne er relativt små, 8-10 meter høye og frittstående. De har ofte et virvar av greiner. Viktige kjennetegn for å identifisere et reint villepletre er manglende hår på undersida av bladene, tynne årsskudd, greintorner, uryddig vekst og epler som er mindre enn 3,5 cm og mer eller mindre uspiselige, sure og beske.

Historisk tilbakeblikk

I arkeologiske utgravninger i Europa er det funnet villeple tilbake til steinalderen. En bøtte med villepler ble også funnet da de i sin tid gravde fram Osebergskipet. Skipet var bygd på Sørvestlandet i år 820 e.Kr. Dette viser at det ville eplet har vært i bruk tidligere, blant annet til eplemost. Klostre var pionerer i fruktdyrking og villeple ble brukt som podestamme. I norske planteskolekataloger fra 1895-1902 kan man lese at villeplestammer for poding ble solgt i tusenvis.

Verdifulle egenskaper

Hvis en undersøker genetisk variasjon hos gamle sorter av hageepler, ser man at de har en mye større variasjon enn moderne sorter. Et breiere utvalg i foredlingen fra gammelt av kan forklare dette. Innkrysning av villeple kan også være en faktor. Våre norske villepler har trolig verdifulle egenskaper som kan øke variasjonen og gi opphav til nye gode eplesorter. Nordlige populasjoner kan være særlig interessante for foredling av kuldetolerante dyrkede sorter.