Gran

Gran (Picea abies) dekker over halvparten av Norges skogareal. Det er utbredt over store deler av Østlandet, Trøndelag og Helgeland, og med forekomster på Vestlandet og nord for Saltfjellet. 

Gran har både hann- og hunnblomster på samme treet. Hunnblomstene finner vi oftest nær toppen av treet. Det er disse som etter hvert utvikles til kongler. Gran er 20-40 år gammel før den blomstrer. Bartrærne sender ut store mengder pollen. Det kan se ut som store gule skyer over skogen. Frøene har små vinger og kan fraktes over store avstander med vinden. 

Genetiske studier

Gran er det treslaget i Norge som vi vet mest om, både når det gjelder provenienser, familier og kloner.  Genetiske studier har vært grunnleggende for skogplanteforedlingen.  

Den genetiske forskningen startet opp ved den gang Avdeling for planteforedling ved Det norske skogforsøksvesen i Ås (etabl. 1917), som også initierte foredlingsarbeidet med gran. Videre genetiske studier er blitt gjennomført ved skogforskningen gjennom de siste 50 årene og disse har vært grunnleggende for  skogplanteforedlingen, som nå ledes av Stiftelsen Det norske skogfrøverk på Hamar.

Bruk 

Gran er vårt viktigste tømmertreslag. Hvert år plantes det nesten 40 millioner granplanter i Norge. Det hogges omtrent 7, 2 mill m³. Mer enn halvparten av dette går til sagtømmer, resten til massevirke (papir, cellulose og tremasse). Gran er hovedtreslaget innen trebyggeri, i rammekonstruksjoner eller som massivtre eller limtre. Et av de mest imponerende eksemplene på bygg i tre i Norge er Mjøstårnet, som med sine ruvende 85 meter er utpekt av Guinness World Records som høyeste trebygg i verden. 

Blomstring og frøproduksjon 

Gode frøår hos grana, hvor det produseres mye frø i skogen, forekommer med ujevne mellomrom. En tommelfingerregel er at det kan være fra 4 til 10 år mellom hvert frøår. Spesielt i høyereliggende skog og nordafjells er gode frøår sjeldne. En varm og tørr sommer er forutsetningen for at treet skal sette blomsterknopper istedenfor vegetative knopper, for blomstring og frøår påfølgende år. Plantene mobiliserer for reproduksjon og setter mange kongler for å kunne føre gener videre til neste generasjon. 

I år blomstrer grana. Sist vi hadde blomstring og frøår på grana var i 2019. Før det hadde vi frøår i 2015 og i 2006. De siste årene har en sett tendens til noe hyppigere blomstring. Dersom det gjentar seg, kan det skape problemer. Trær som ofte setter kongler kan få redusert tilvekst og være mer utsatt for barkebilleangrep. Forskerne er imidlertid ikke helt sikre på sammenhengen, om trærne blomstrer og setter kongler fordi de er svekket eller om de blir svekket fordi de setter kongler. 

Arv eller miljø? 

Hvilke egenskaper som arves er bestemt av genene. Men hva som kommer til uttrykk styres også av miljøet. Man har oppdaget at gran kan ha såkalt epigenetisk tilpasning for vekstrytme. Det vil si at egenskapene til et enkelt tre blir påvirket av forhold under frømodningen. Dersom embryoet erfarte høye temperaturer den sommeren og høsten frøet modnet, så vil treet være mer tilpasset et varmere klima. Denne mekanismen kan være viktig i forhold til klimaendringer. 

Granas innvandringshistorie

Grana i Europa har en nordlig og en sørlig utbredelse. I nord strekker den naturlige utbredelsen av gran seg fra vestkysten i Norge, Fennoskandia, de baltiske statene, nordlige delen av Polen, Hviterussland og Russland øst til Uralfjellene. I den sørlige delen vokser grana først og fremst langs fjellkjedene i Mellom- og Sørøst-Europa. Øst for Uralfjellene tar sibirgran over. Langs Uralfjellene og vest for Uralfjellene, særlig i nord, er det en hybridiseringssone mellom gran og sibirgran som strekker seg helt til våre nordlige granpopulasjoner i Finnmark. Grana i henholdsvis det nordlige og sørlige utbredelsesområdet, og sibirgran øst for Uralfjellene utgjør tre klart adskilte genetiske grupper som følge av isolasjon gjennom flere istider.

Det er en stor genetisk hovedgruppe av gran i det nordlige utbredelsesområdet. Mesteparten av grana i Nord-Europa vandret inn fra et stort overvintringsområde (refugium) på de øst-europeiske sletter etter siste istid. Da klimaet ble varmere, spredte grana seg raskt over store deler av Russland og Baltikum. Som en følge av store populasjoner og mye genflyt ble mesteparten av variasjonen oppretthold i disse østlige områdene. 

Fordelingen av genetiske varianter i det nordlige utbredelsesområde viser at grana har hatt minst to spredningsveier fra de øst-europeiske slettene til Skandinavia. En nordlig over Finland som har fulgt fastlandet nord for Østersjøen, og en sørlig over Østersjøen til Sør-Skandinavia.
 

Unik genetisk variant i Skandinavia

I tillegg til overvintringsområdet på de øst-europeiske slettene, kan også et mindre vestlig refugium langs Vestkysten av Norge ha påvirket den genetiske strukturen til gran. For 22 000 år siden var hele Skandinavia dekket av is, men det fantes isfrie områder på Andøya der planter kan ha overlevd.  I bunnsedimenter fra Endletvatnet på Andøya har man funnet 22 000 år gammelt furu-DNA og 17 000 år gammelt gran-DNA. I tillegg, har man også funnet en unik genetisk variant i mitokondrie-DNAet til gran i Skandinavia, som så langt ikke er funnet i noen populasjoner som er undersøkt lenger øst eller sør i granas utbredelsesområde. Denne unike genetiske varianten har man også funnet i 10 300 år gamle bunnsedimenter fra Rundtjønna i Meråker kommune i Trøndelag.

Disse resultatene indikerer at gran kan ha «overvintret» på Andøya under siste istid og at granpopulasjonen i Skandinavia er påvirket av et slikt vestlig refugium. Det kan altså være en møtesone mellom et østlig og et vestlig refugium i Skandinavia. 

Skogplanteforedling av gran

Den norske skogplanteforedlingen for gran skal sikre at vi er selvforsynt med foredlet granfrø. Foredlingspopulasjonen er i all hovedsak etablert på bakgrunn av plusstre-utvalg gjort i eldre skog. Utvalget startet opp sent på 1940-tallet og har fortsatt fram til i dag.

Formålet med skogplanteforedlingen er å levere et genetisk forbedret foryngelsesmateriale til skogbruket gjennom testing og utvalg i foredlingspopulasjonene. I praksis innebærer dette at både kvalitetsegenskapene og produksjonen bedres. Samtidig skal foryngelsesmaterialet opprettholde høy genetisk variasjon for egenskaper som er viktige for trærnes langsiktige overlevelse og evolusjonære utvikling.

Frøproduksjonen skjer i frøplantasjer. Per i dag kommer over 90 % av materialene som plantes ut i skogen fra frøplantasjer. Det er Skogfrøverket som har det nasjonale ansvaret for foredlingen og frøproduksjonen.