Dyrkingsmetoder i myr

Ulike typer grøftesystemer

Drenering med lukkede grøfter, med ca 10 meter avstand, var tidligere den vanligste dyrkingsmetoden på myr. Grøftene ble ført ut i åpne kanaler med ca 100 meter avstand. På grunn av ujevn synking må grøftingen gjentas etter 20-30 år.

Dyrking med profileringer går ut på å omforme terrenget til en bueform mellom åpne kanaler med avstand ca 40 meter. Denne metoden gir raskere avrenning av overflatevann og bedre overvintringsforhold for gras. Det er ikke påvist vesentlige forskjeller i klimagassutslipp mellom myr dyrket ved rørgrøfting og profilering.

Dyrking ved omgraving går ut på å grave opp underliggende mineraljord og legge dem som et 30-70 cm tykt lokk over torvlaget. Det opprinnelige formålet med denne metoden var å forbedre bæreevnen. Man antar også at den vil føre til forsinket nedbryting av torva og mindre klimagassutslipp, med det er behov for mer forskning for å kunne bekrefte dette.

Dyrking med grunnere grøfter er en metode som kan føre til redusert CO2-utslipp, men klimagasseffekten er usikker på grunn av økte metanutslipp. Under norske forhold kan denne metoden føre til sen opptørking på våren, dårligere bæreevne og reduserte avlinger.

Andre dyrkingsmetoder

Paludikultur er en dyrkingsmetode for myr som innebærer biomasseproduksjon basert på spesielt vanntolerante vekster. Metoden har vært utprøvd i andre nordiske land.  

Sandpåkjøring og tilførsel av mineraljord på overflata har vært benyttet som metode for jordforbedring av jordbruksareal på myr. Metoden har vist seg å gi god effekt på avlingsmengde og jordfysiske egenskaper i det øvre jordlag, men effektene på klimagassutslipp har vist motstridende resultater.

Kunnskapsbehov

På grunn av store variasjoner i klima og myrtype i Norge, er det behov for mer forskning for å komme fram til lokalt tilpassede dyrkingsmetoder og klimagasstiltak.