Steigarsau

Steigarsauen har sin opprinnelse fra Steigen i Nordland. Det var Steigens Landboforening som på 1880-tallet tok opp arbeidet med å forbedre saueholdet i området ved å kjøpe inn værer og søyer av sutherland (også kalt nordskotsk sjeviot) og plasserte dem på flere steder i bygda.

Denne sauen ble krysset med de stedegne sauene av rasen gammelnorsk spæl, og det var denne kryssingen som ble grunnlaget for steigarsauen. Senere ble også noe leicester krysset inn. I Steigen bygdebok bind 2 kan man lese at folk likte disse sjeviotsauene, som både i størrelse og ullrikdom stod langt over de stedegne.

Utstilling i 1898

Steigen Landboforening søkte i 1898 om å holde en utstilling hvor sakkyndige kunne komme med uttalelse om de resultater kryssingen med sjeviot hadde frembrakt og kunne ventes å frembringe i distriktene i nord. Dette ble den første utstillingen i sitt slag.

Rasen fikk etter hvert stor utbredelse i Nordland og Troms, men også deler av Trøndelag. Den første stamboka ble utgitt allerede i 1934. Men det var først i 1954 at steigarsauen ble godkjent som egen rase.

Utseende

Rasen er regnet for å være en rolig og produktiv sau med gode morsegenskaper. Det er en middelsstor sau, høgstilt på nette bein og med en levendevekt for voksne søyer på rundt 70-80 kilo. I tilegg til å være produktiv har rasen også vært kjent for sin gode ullkvalitet

Ryggen til steigarsauen skal være lang og godt kjøttsatt, og den har et hode som ofte kjennes igjen på den lett buete neseryggen. Hårlaget på hodet er ofte ikke kritt hvitt, men noe gulaktig. Mørke flekker kan forekomme, også på ørene. Men ullfellen skal ikke ha svarte hår. Nesebor og klauver skal være svarte.

Situasjonen i dag

Før sommeren 2008 fantes det ingen oversikt over hvor mange steigarsau som var igjen i Norge. Norsk genressurssenter etterlyste høsten 2008 besetninger med steigar, og fikk da svar fra kun ni besetninger. I tilegg hadde Norsk Sau og Geit (NSG) et sædlager av eldre steigarværer fra 80- og 90-tallet. Disse har vært et viktig bidrag i oppbyggingen av rasen slik vi kjenner den i dag. Interessen for steigarsauen er økende og populasjonstall viser en oppadgående trend, siden 2019 er rasen ikke lenger kritisk truet.