Utskrift
Norsk genressurssenter har i samarbeid med Norsk Sau og Geit, raselag og avlsbesetninger gjennomført et prosjekt med støtte fra Landbruksdirektoratet der man har kartlagt forekomsten av finnegenvarianten hos steigar, rygja, grå trøndersau og gammelnorsk spælsau.
Nina Svartedal
Seniorrådgiver
-
Divisjon for kart og statistikk
(+47) 993 89 469 nina.svartedal@nibio.no Kontorsted: Ås - Bygg O43
Finnegenvarianten har sammenheng med lammetall, og fører til økt antall fødte lam. Genet kalles i Norge for finnevarianten fordi man antar at den kom til landet gjennom import av finsk landrase i 1967 og 1972.
Norsk genressurssenter har konkludert med at finnevarianten er uønsket hos de bevaringsverdige sauerasene på grunn av de negative effektene på dyrevelferden store kull kan ha, samt at den med stor sannsynlighet ikke fantes i de bevaringsverdige rasene før 1970.
Avlsrådet for sau i NSG har vedtatt at man skal fjerne finnevarianten fra alle raser i norsk sauehold gjennom å sikre at avlsværene er fri for genvarianten. Unntaket er norsk kvit sau (NKS).
Hovedmålet med prosjektet var å kartlegge og redusere forekomsten av finnegenvarianten i de bevaringsverdige rasene steigar, rygja, grå trøndersau og gammelnorsk spælsau. Man forventer at forekomsten av finnegenvarianten vil bli redusert i populasjonene når avlsbesetningene bruker værer som er fri for finnegenvarianten.
I perioden 2019-2021 har man tatt prøver av totalt 786 feltværer av de fire rasene. Av disse fikk 90 påvist gen for finnevarianten. Mest utbredt er varianten hos steigar og grå trønder der hhv 28 % og 16 % av de prøvetatte værene var bærere av den uønska genvarianten.
I tillegg til å finne forekomsten av finnevarianten gir genkartleggingen også data som gjør at man kan få et bilde av den genetiske distansen mellom rasene, noe som kan si oss hvor like eller ulike de ulike rasene er hverandre. Metoden som brukes heter Principal komponent analyse (PCA). Distansene mellom rasene er relative og avhengige av hvilke raser som inngår i den enkelte analyse.
Dagens dyr av bevaringsverdige raser antas genetisk sett å likne på dyr av samme rase for 20 år eller lengre tilbake i tid. For å undersøke om det er tilfellet delt man opp de tilgjengelige genotyper i tre tidsperioder, væren er født i 2000 eller tidligere, væren er født mellom 2001 og 2016, og væren er født mellom 2017 og 2021.
Basert på PCA plottene ser man ingen tydelig tidstrend for rasene som inngår i prosjektet, hvilket tyder på at de opprinnelige rasene ikke har endret seg i en bestemt retning. Derimot viser plottene en større spredning på værene av de senere tidsperioder sammenlignet med værene født før 2000.
Figuren med PCA-plott for dala, rygja, steigar, NKS, grå trønder, fuglestadbrogete og blæset viser den genetiske distansen mellom de langrumpa sauerasene. Det er en viss overlapping mellom rygja, fuglestadbrogete og blæset. Fuglestadbrogete og blæset ble opprinnelig importert til Rogalandsområdet og krysset med den lokale rygjasauen, så overlappen mellom rasene kan skyldes noen felles aner. Grå trønder skiller seg fra de andre rasene og har antakelig hatt begrenset innflytelse fra de øvrige. Dalasauen ligger mitt i plottet. NKS og Steigar har en viss overlapping. Steigar er den rasen som ligner mest på dagens NKS.
Figuren med PCA-plott for kvit spælsau, gammelnorsk sau, gammelnorsk spælsau og farget spælsau viser den genetiske distansen mellom de kortrumpa sauerasene. Figuren viser en viss overlapping mellom kvit og farget spælsau, men den fargede spælsauen «strekker seg» mot gammelnorsk spælsau. Gammelnorsk sau og gammelnorsk spælsau grupperer seg hver for seg. Den genetiske avstanden mellom rasene viser at dagens populasjoner har hatt begrenset innflytelse på hverandre.
Norsk genressurssenter har, i samarbeid med Norsk Sau og Geit, raselag og avlsbesetninger, kartlagt forekomsten av blant annet finnegenvarianten hos rygjasau, steigarsau, grå trøndersau og gammelnorsk spælsau. I tillegg har vi sett på genetiske distanser mellom norske saueraser.