Gammelnorsk spælsau

Nesten utryddet

Denne sauetypen var antagelig nokså enerådende i Norge fram til 1600-1700-tallet. Fra tidlig på 1700-tallet ble det importert sauer fra Storbritannia. Dette var større sauer med finere ull, lange haler og høyere slaktevekter. Etter hvert som jordbruket generelt ble intensivert ble de importerte sauene foretrukket fremfor de lokale korthalesauene. Dette førte til at disse sauene nesten ble utryddet.

Ved 1900 tallets begynnelse var det bare spredte rester igjen av de norske korthalesauene. I 1912 ble det opprettet to avlsstasjoner for å bevare det som var igjen av disse opprinnelige sauene. Den ene avlsstasjonen huset kystsau, som sammen med de gjenværende sauene i Austevoll ble grunnlaget for dagens populasjon av gammelnorsk sau. Den andre huset korthalesau fra innlandet, som ble grunnlaget for dagens moderne spælsau.

Moderne avl på gamle raser

Gammalnorsk spælsau og moderne spælsau har stort sett samme historie fram til ca. 1950. Fra da av ble avlsarbeidet mer organisert og mer effektivt som følge av kjennskap til avkomsgransking, vektlegging av arvbarhet for økonomiske egenskaper og organisert husdyrkontroll.

På 1960-70-tallet skjedde det en markant endring i avlsarbeidet for spælsauen. Den som nå omtales som en moderne spælsau gikk i retning av større og mer kjøttfulle dyr, mindre vektlegging på ullkvalitet og ensretting mot hvite og kolla dyr.

Gammelnorsk spælsau var ikke offisielt definert som en egen rase før i 2002, men har hatt sin gruppe tilhengere, som har beholdt den gamle typen, uten særlig innblanding av gammelnorsk sau eller den moderne spælsauen.

I siste halvdel av 1900-tallet har det vært betydelig innkryssing av bl.a. islandsk spælsau i den moderne spælsaupopulasjonen. Dette innslaget har ikke vært ønskelig i gammalnorsk spælsau. Siden gammelnorsk spælsau har stått utenfor det organiserte avlsarbeidet kan det antas at denne sædimporten ikke har hatt så stor innvirkning.

Nyere historie

I 2000 ble Landslaget for Gammalnorsk spælsau stiftet. Ildsjeler i dette miljøet satte i gang med å etterlyse eldre spælsaubesetninger utenom det ordinære avlsarbeidet. Parallelt hadde Genressursutvalget for husdyr (GUH) engasjert seg i å kartlegge "Gammaltypisk spælsau".

Som et samarbeid mellom Landslaget og GUH ble det i 2002 gjennomført en kartleggingsaksjon i store deler av Sør-Norge for å finne ut mer om utbredelse, antall besetninger og antall dyr, utveksling av dyr, og hva som hadde vært vektlagt i de enkelte besetninger. Målet var å få en oversikt og danne nettverk mellom brukerne som har denne rasen.

Ætteboka for spælsau

Kartleggingsarbeidet viste at det var svært stor variasjon innen populasjonen, og at det var problematisk å trekke en klar linje for å si hvilke dyr/besetninger som kunne inkluderes og hvilke som eventuelt ikke skulle defineres som gammalnorsk spælsau. Populasjonen har eksistert så godt som uten organisert samarbeid mot felles mål/rasestandard før Landslaget satte opp retningslinjer for utvalg og vurdering av dyr. Men i mange av besetningene er det bevisst avlet på egenskaper i tråd med beskrivelsen av spælsauen i 1. band av Ætteboka for spælsau.

Utgangspunktet for populasjonen er at populasjonen er åpen, og at en i utvalg på besetningsnivå og spesielt ved utvalg av hanndyr og seminkandidater legger vekt på en eldre type utseende spælsau, med eksteriør og rasepreg som ble avlet for rundt 1960.

Landslagets rasestandard

Landslaget for gammelnorsk spælsau har satt opp en rasestandard som de jobber ut fra. Den angir at både værer og søyer kan være kollete eller ha horn. De skal ha kort hale (spæl) uten ullhår, kronelokk og tydelig pannelugg, små ører og livlige øyne. Alle varianter i dyrenes grunnfarge (svart, grått, blått, brunt, lys brunt, kvitt, kvite avtegn i hode og på kroppen) ønskes ivaretatt i populasjonen. Sjeldne og gamle fargemønster, som grelet (badgerface), muflonfarge (viltfarge), engelsk blå mv. bør bevares.

Rasen har også stor variasjon mht eksteriør. Individer forekommer både som høgfota og lågfota, korte og kompakte eller lange kropper. Pelsen skal i kvalitet og mengde holde standard for minst 7 poeng i offisielle kåringsregler. Det må være tydelig forskjell mellom ullhår (tel) og dekkhår (tog). Lengden av ullen skal være minst 17 cm over krysset. Rasen skal ha minimalt innslag av gammelnorsk sau (villsau, uteganger) og islandsk-/færøysk/shetlandsk spæl. Den skal ikke være innblandet med Gotlandsk pelsfår eller norsk pelssau; heller ikke tyngre raser. En bør også unngå innblanding av moderne kvit spælsau, fordi denne har mistet en del av de typiske rasekjennetegn.

Situasjonen i dag

Gammalnorsk spælsau representerer en eldre type spælsau med større mangfold i farger og behorning enn det en finner i moderne spælsau i dag. Ullkvaliteten er godt egnet for husflidsformål. Rasen passerte allerede i 2015 grensen for å være definert som sårbar, og dermed regnes gammelnorsk sau som en nasjonal rase, men som ikke er truet lenger.