Dalasau

Vossasau blir dalasau

I Sirdal og nabobygdene var det omkring 1920 en sau som lignet på leicesterblandingene i vossebygdene, uten at den ble skilt ut i en egen klasse ved utstillingene. Forandringa kom i 1923, da disse sauene ble slått sammen med vossasauen og de endelige navnet for rasen ble dalasau.

I Jon Sælands tid som statskonsulent i småfeavl (1918-1945) ble dalasauen spredt over store deler av landet. På kort tid ble dette den dominerende sauerasen i de indre bygdene på Sørlandet og Vestlandet og i dal- og fjellbygdene på Østlandet og i Trøndelag. I kystdistriktene slo den derimot ikke igjennom. Der ble den regnet for å være for kravfull.

Utseende

Dalasauen er en storvokst og grovbygd sau. Voksne søyer veier gjerne mellom 80 og 100 kg. Den er jevnt over hvit, med kritthvite dekkhår i hodet og på beina. Men det finnes også svart dalasau. Typiske rasemerker er bred nakke, store slake ører og bred mule med svart nese. Ryggen er lang, bred og godt kjøttsatt.

Dalasauen gir mye og lang, men ikke særlig finfibret ull. Det er i standarden satt krav til at ulla skal være fri for dyrehår og marghår. I avlsarbeidet er det lagt stor vekt på å forbedre ullkvaliteten. Dette innslaget har også ført til redusert forekomst av fødselsvansker, noe som tidligere ikke var uvanlig. Voksne søyer får oftest tvillinger og lamma vokser raskt. 

Situasjonen i dag

Rasen har et aktivt raselag, Raselaget for dalasau, som har sin viktigste oppgave i å formidle livdyr og sørge for kontakt mellom interesserte bønder. I tillegg bistår raselaget NSG i å velge ut værer til seminproduksjon.