Rismyr

Myras form og beliggenhet har gjort at den har bygd seg opp slik at vegetasjonen har mista kontakten med grunnvannet. De typiske rismyrene finnes i flatt eller svakt skrånende terreng og har et mektig torvlag som ofte stiger mot midten av myra. Mer eller mindre tuvedannelse er karakteristisk. I nedbørrike strøk kan rismyra opptre som terrengdekkende og går da også i brattere terreng. På slike areal og på myrareal over skoggrensa vil torvlaget være tynnere.

Typen er artsfattig og nøysomme lyngarter og dvergbjørk dominerer feltsjiktet. Molte vil ofte ha høg dekning og kan være dominerende art. Torvulldominerte utforminger opptrer vanlig spesielt i kyststrøk. Bjønnskjegg kan her også ha stor dekning mens lyngarter er mindre representert. Et visst innslag av jordvassindikatorer kan forekomme mellom de ombrotrofe tuvene og på myrer med tynt torvdekke. Botnsjiktet dannes av torvmoser, mer eller mindre frodig etter tettheten i feltsjiktet. På tuver og tørre parti kommer det ofte inn heigråmose og lavartar som kvitkrull og lys- og grå reinlav.

Utheva skrift: Dominerende arter

Denne myrtypen finnes over hele landet, fra kysten og opp i lågfjellet, men blir dårlig utvikla i høgereliggende strøk der produksjonen av plantemasse er liten og torvoppbygginga går seint.