Vårkål

Vårkål er en flerårig plante som normalt blir 10 - 25 cm høy. Blomsten er stor og knallgul, med 7 - 12 forholdsvis smale kronblad og mange støvbærere. Stengelen er opprett og greina, mens bladene er snaue og blanke, ofte hjerteforma. Rota består både av vanlige røtter og noen oppsvulma klubberøtter.
 
Som navnet tilsier, er vårkål en plante som blomstrer tidlig om våren, før lauvet på trærne er fullt utvikla. Vanlig vårkål, Ranunculus ficaria ssp. ficaria, har dårlig pollen, og setter ikke frø hos oss. Dette henger sammen med at blomstring skjer mens det ennå er lite insekter.
 
Derimot formerer den seg med yngleknopper som dannes i blad-hjørnene rett etter at blomsten har visnet. Alt tidlig på sommeren visner hele planten, og ut i juli er den helt forsvunnet, bare yngleknoppene ligger igjen på bakken, inntil den dukker opp igjen tidlig neste vår.

 

I Rogaland er underarten stor vårkål, Ranunculus ficaria ssp. fertilis, funnet i flere kommuner. Denne utvikler spiredyktige frø og mangler yngleknopper. Stor vårkål har lengre og bredere blomsterblad som vanligvis overlapper hverandre. Utbredelsen til denne er dårlig kjent, og det er ikke umulig at den kan finnes flere steder enn i Rogaland.

 

Vårkål trives best i frisk til fuktig moldjord, og får den forhold der den trives godt, kan den dekke store, sammenhengende områder. Størst bestander danner den gjerne i fuktige ore-skoger og bekkeraviner i leirjordsområdene, men den finnes også i noe tørrere lauvskogtyper med relativt næringsrik jord. Dessuten vokser den ofte i mer kulturpåvirka arealtyper som beitemarker, villenger, skogkanter og grøftekanter.

 

Vårkål er vanlig i leirjordsbygdene og i kyst- og fjordstrøk i Sør-Norge. Nord for Trøndelag finnes den spredt til Vesterålen, med et enkelt-funn i Troms. Totalutbredelsen omfatter så godt som hele Europa, unntatt nordområdene og Island. Den finnes også i Nord-Afrika og vestre deler av Asia. Dessuten har den spredt seg mange steder i Nord-Amerika, der den blir sett på som en aggresiv og uønsket plante som fortrenger stedegen viltvoksende vegetasjon.

 

Vårkål er, som alle soleier, giftig. Samtidig er den rik på C-vitamin og ble derfor brukt som legemiddel mot skjørbuk. Like fullt ble bladene i tidligere tider brukt sammen med grønnkål og andre grønnsaker om våren, riktignok bare i små mengder. Fra gammelt har den vært ansett for å virke mot hemorroider og er nå blitt reintrodusert i britisk farmasi for dette formålet. Vårkål inneholder både nektar og pollen, og er derfor en attraktiv plante for biene.

 

Som en av de første vårblomstene blir denne arten lagt merke til og plukket inn i vårlig buketter, men navnet vårkål er som regel kommet fra bøker. I likhet med de andre gule soleiene (slekta Ranunculus) blir den ofte kalt for smørblomst. Mange steder er smørblomst-navnet spesielt knytta til denne planten, i allefall om våren. Andre sjeldent brukte dialektnavn på vårkål er spiresoleie, sauasoleie, smørskål og snøslettegras.

 

Fægri, K. 1970. Norges planter. J. W. Cappelens forlag, Oslo
Høeg, O.A. 1975. Planter og tradisjon. Universitetsforlaget, Oslo.
Kirkevold, R.R., & Gjessing. T. 2003. Den store biplanteboken. Viktige planter for bier og birøktere.