Hopp til hovedinnholdet

Tiriltunge

Tirltunge
Tiriltunge i full blomst.
Foto: Gunnar Engan/NIBIO

Tiriltunge er flerårig plante og kan bli opptil 30 cm høy. Den har gule, ofte noe rødfarga blomster som gjerne sitter 3 - 4 sammen. Tiriltunge blomster i juni - juli.

Blomstene ligner på gul flatbelg Lathyrus pratensis, men denne har smalere og større småblad med klengetråd i enden. Tiriltunge er svært variabel. I Norge finnes tre ulike raser; vanlig tiriltunge (var. corniculatus), fjelltiriltunge (var. borealis) og veitiriltunge (var. sativus).

Veitiriltunge er kommet inn med såfrø i nyere tid. Den er mer opprett og høyvokst enn våre stedegne tiriltunger. Disse har som regel nedliggende stengler og blir sjelden særlig høye. Tiriltunge har, i likhet med de andre artene i ertefamilien, rotknoller med nitrogenfikserende bakterier. Disse gjør plantene i stand til å skaffe seg nitrogen fra lufta.

Voksested

Vanlig tiriltunge har relativt små krav til næringsinnhold og pH i jorda, men den krever lysåpne voksesteder med ikke alt for høyvokst og tett vegetasjon. Den har en kraftig rot som tåler relativt godt både uttørking og dårlig drenering. Derfor greier den seg godt både i tørr, frisk og relativt fuktig jord. Den er et fast innslag i de fleste beite- og slåttemarker.

Tiriltunge er dessuten salttolerant, og finnes ofte i kortvokste strandenger og på strandberg. Fjell-tiriltunge er mer kalkkrevende, og finnes i rasmarker og kalkrike heier i fjellet og på elveører. I Nord-Norge vokser den også på strandenger og strandberg. Veitiriltunge finnes hovedsakelig i veikanter og menneskepåvirka voksesteder nær bebyggelse.

Utbredelse

Tiriltunge er vanlig i stort sett hele landet. Bare i høyfjellet og lengst i nord er den fraværende. I fjellet og i Nord-Norge er fjelltiriltunge den vanligste rasen. Tiriltunge er utbredt over hele Europa, i Nordvest-Afrika og et godt stykke inn i Asia. Den har spredt seg med kulturen til Nord-Amerika, det sørligste Sør-Amerika, Øst-Asia og Oseania.
 

Tradisjonell bruk og nytteverdi

Tiriltunge er en vanlig plante i beite- og slåtte-marker, og har i lang tid inngått som en del av husdyras daglige kost. I andre deler av verden blir tiriltunge og nært beslekta arter dyrka som verdifulle fôrslag for husdyr.

Tiriltunge har i noen grad vært brukt i folkemedisinen. Både blomster, belger, frø og røtter er blitt brukt. De kunne bli tørket og ekstrahert med brennevin, eller drukket som te. Tiriltunge er bl.a. brukt som magemedisin og som blodrensende middel. Den skal ha krampenedsettende og beroligende egenskaper, og har vært brukt mot nervøsitet, depresjoner, søvnløshet og hjerteklapp.

Bladene og blomstene ble tidligere brukt til plantefarging; de skulle gi gul farge. Tiriltunge er regnet som en god honningplante, og er flittig oppsøkt av insekter. Den er en viktig næringsplante for flere sommerfuglarter, bl.a. bloddråpesvermere, blåvinger, grønnvinge og skogsmyger.

Tiriltunge er godt kjent og har mange navn

Tiriltunge er en plante som er godt kjent over alt, og den har derfor også mange lokale dialektnavn. Navn av typen Maria gullsko, Jomfru Maria gullsko og gullsko er kjent fra alle fylker unntatt Finnmark. Andre navn på planten har vært; hanakam, katteklo, geitklauv, kjerringtenner, smørbukk, marinyklar, tykjigras og mange flere.

Tiriltunge er kommuneblomst i Austrheim kommune i Hordaland. Den var tidligere kommuneblomst for gamle Fredrikstad kommune i Østfold, men etter sammenslåingen ble dette endret til nattfiol som var kommuneblomsten til tidligere Onsøy kommune.

 

Kilde

Høeg, O.A. 1975. Planter og tradisjon. Universitetsforlaget, Oslo
Tiriltunge habitat.jpg
Tiriltunge vokser gjerne på åpne, lyse steder. Foto: Gunnar Engan/NIBIO