Forstyrrelser utover jordbearbeiding/grøfting

Bakkeplanering

På slutten av 1950-tallet startet prosessen med å øke jordbruksarealet for dyrking av korn. En viktig del av dette arbeidet var å jevne topografien på arealer som enten var svært bratte eller som hadde en svært ujevn topografi, som for eksempel ravineområdene under marin grense. Etter utført bakkeplanering ble arealer som før ikke var egnet for hverken traktorer eller skurtreskere formet slik at de moderne maskinene kunne benyttes.

De aller fleste bakkeplaneringene ble utført på 1970- og 80-tallet og det ble i perioden 1971-1992 utbetalt tilskudd for bakkeplanering. Det er særlig i de marine leirjordsområdene på sørøstlandet og i Midt-Norge hvor bakkeplanering ble utbredt. Uten bakkeplaneringa er det mange arealer som i dag ikke hadde vært produktive jordbruksarealer, hverken for dyrking av gras eller korn.

Vanlig praksis ved bakkeplanering var å fjerne de øverste lagene av jorda og bruke disse massene for å jevne ut hellingen. Dermed ble undergrunnsjorda – jorda med en svak eller lite utviklet struktur og med lavt innhold av organisk materiale – omgjort til overflatesjikt. Bakkeplanert leirjord kjennetegnes derfor ved et overflatesjikt med et lavt innhold av organisk materiale og ei blågrå leirjord med dårlig utviklet jordstruktur like under overflatesjiktet.

Mange bakkeplanerte arealer er fremdeles i relativt bratte, men jevne, hellinger. I perioder med mye nedbør, renner overflødig vann på overflata, langs hellingen. Lite av vannet infiltreres ned i selve jorda og jorda under overflatesjiktet er derfor ofte tørr. På naboarealer som er uplanert infiltreres vannet godt i selve jordsmonnet, og jorda er derfor fuktig under perioder med mye nedbør. På uplanert leirjord renner vannet  i liten grad av på overflata, langs hellingen. Bakkeplanert leirjord vil ha større risiko for erosjon enn uplanert leirjord.  

Den bakkeplanerte leirjorda har i liten grad blitt grøftet. Med økende nedbør og økende nedbørintensitet, kan det bli behov for å utføre dreneringstiltak også på slike arealer, særlig på arealer med moderat og liten helling. Grøfting på bakkeplanert leirjord kan både bidra til at kulturplantene får bedre vokseforhold og at risikoen for erosjon reduseres.

Dyrka fylling

Dyrka fyllinger kjennetegnes av stor variasjon, men felles for dem er at masser har blitt tilført jordbruksarealet. Massene kan enten være flis, bark, stein og blokk - ulike overskuddsmasser fra for eksempel vegutbygging o.a. Om den tilførte massen forbedrer eller forverrer de agronomiske egenskapene til arealet er avhengig av den opprinnelige jorda og den tilførte massen.

Omgraving eller dyppløying

Det kan være ulike årsaker til at arealer har blitt omgravd eller dyppløyd, men omgraving har først og fremst blitt utført på arealer med organisk jord. Formålet med omgraving er å forbedre jordsmonnets egenskaper – gi bedre håndtering av overflødig vann, både for planteveksten og for kjøring på arealene.

I de fleste tilfellene snus rekkefølgen på de opprinnelige massene – underliggende mineraljord legges oppå den opprinnelige øverste jorda, som er organisk. Mineraljorda har ofte en stor variasjon i tekstur.

Profilering

Organisk jord har stor evne til å lagre vann og vanninnholdet i denne jorda vil ofte gi problemer både for selve planteveksten, samt for jordarbeiding og innhøsting. Vanlig grøfting på slike arealer vil ikke gi en tilstrekkelig forbedring av forholdene. Profilering av arealer med organisk jord gir en bedre håndtering av vann - kulturplantene får bedre vekstforhold og arealene er mer lagelige for både jordarbeiding og innhøsting.

Profilering innebærer to hovedelementer: lage en helling på arealet slik at overflødig vann kan renne langs hellingen og å opprette åpne kanaler mellom de profilerte arealene for transport av vann. Praksisen er utbredt langs kysten, i områder med stor andel organisk jord. I de fleste profileringene er det også foretatt en viss omkalfatring av de stedegne massene.     

Antydning til forstyrrelse

For arealer som klassifiseres som "Antydning til forstyrrelse" er det enten slik at deler av arealet har tegn til planering eller påfylling, eller at arealet har blitt tilført jord fra andre steder. Den tilførte massen skal i disse tilfellene være minst 30 cm tykt. Mineraljorda har ofte en stor variasjon i tekstur. og bestå av matjord. Påkjøring av matjord vil i mange tilfeller bedre det opprinnelige jordsmonnet.

Bruksområder

Jordsmonn som har blitt planert, fått påfylt jordmasser, blitt omgravd eller profilert, kan få både dårligere og bedre dyrkingsegenskaper. Alt avhenger av hva som har blitt gjort og hvordan arbeidet har blitt utført. Informasjonen kan også være viktig for forvaltningen og andre som har ansvar for miljøplanlegging, bl.a. med tanke på erosjonsrisiko og klimagassutslipp. 

Det er stor forskjell mellom ulike deler av landet med hensyn til utbredelsen av forstyrrelser utover jordarbeiding/grøfting, og med hensyn til hvilke forstyrrelser som dominerer.

Nøyaktighet i temakartene

• Kart fra jordkartlegginga utgjør et objektivt kunnskapsgrunnlag for beslutninger om bruk av jordressursen.
• NIBIO har det nasjonale ansvaret for å stedfeste og dokumentere jordsmonnets egenskaper. Jordkartleggingsprogrammet registrerer de samme jordegenskapene på samme måte, uavhengig av hvor i landet jordkartlegginga foregår.
• Kart er en forenkling av virkeligheten. Innenfor gjeldende metodikk og økonomiske rammer, tilstrebes det å stedfeste og dokumentere jordbruksjordas egenskaper på en standardisert og tilfredsstillende måte for de viktigste bruksområdene.
• Jordkartlegginga tar utgangspunkt i jordsmonnets stabile egenskaper, ikke de egenskapene som i stor grad varierer med drifta. Jordpakking, plogsåler, biologisk aktivitet og grøfting inkluderes ikke som parametere for å bestemme jordtype. Naturlig strukturutvikling eller fravær av dette inngår i bestemmelsen av jordtype, men det differensieres ikke mellom ulike strukturtyper som for eksempel plate, linse eller blokk. Kartlegginga beskriver dermed heller et naturlig potensial, ikke jordas tilstand, som er avhengig av drift.  På nettsiden Nåværende kartleggingsmetodikk finner du mer informasjon om hvilke jordegenskaper som registreres under jordkartlegginga.
• Jordkartlegginga får ikke fram alle små variasjoner på et areal. Jordtyper som dekker mindre enn 25 % av et areal blir ikke registrert.
• En kartfigur kan bestå av to jordtyper. Noen av kartene tar hensyn til både den mest dominerende jordtypen og den mindre dominerende jordtypen, andre kart framstilles kun på bakgrunn av den mest dominerende jordtypen. Da vil informasjon om den mindre dominerende jordtypen framkomme i objektinformasjonen. Objektinformasjonen kommer fram når man klikker i en kartfigur.
• Minste figurstørrelse i jordkartlegginga er 10 dekar. Mindre arealer kan registreres som egne kartfigurer hvis forskjellen mellom jorda på to naboarealer er stor nok (hvilke egenskaper som gir denne muligheten er definert i metodikken).
• Temakartene fra jordkartlegginga er publisert i målestokk 1:2 500-1: 40 000. Kartleggingsmetodikken er ikke detaljert nok for å vise kartene i større målestokk, de er ikke egnet til bruk på et veldig detaljert nivå.
• Geografiske grenser mellom jordtyper er svært sjelden skarpe, men representerer glidende overganger mellom dem. Men, på kart framstilles grensene som skarpe.
• Skarpe klassegrenser i kartet gjenspeiler ikke fullt ut de glidende overgangene i jordegenskapene som man finner i virkeligheten. I noen tilfeller kan to jordtyper som har ganske like jordegenskaper komme så vidt over og så vidt under en klassegrense. En liten forskjell i virkeligheten kan se ut som en stor forskjell på kartet.
• Lokalkunnskap om jordsmonnets egenskaper vil ofte kunne være nyttig tilleggsinformasjon til temakartene. Men, det er ikke alltid den lokale kunnskapen er objektiv.