Organisk materiale

Jordsmonnets innhold av organisk materiale er et viktig kriterium for å identifisere jordtypen på et areal. Innhold av organisk materiale bedømmes i felt ut ifra både farge og tekstur, altså ikke på grunnlag av analyseresultater. Det første som bestemmes er innhold av organisk materiale i overflatesjiktet. Hvis jordsmonnet i overflatesjiktet er organisk,  differensieres det på om det er mineraljord like under overflatesjiktet eller om det er organisk jord også under overflatesjiktet.

Hvis jordsmonnet under overflatesjiktet er organisk,  differensieres det i tillegg på om den organiske jorda er dyp eller grunn. Ei grunn organisk jord har overgang til mineraljord innen 100 cm dybde.

Tabellen under beskriver de seks klassene i kartet Organisk materiale. En kartfigur kan bestå av enten én eller to jordtyper. I områder med ensartede jordforhold vil klasseverdien gjelde for mer enn 75 prosent av kartfigurens areal. I kartfigurer med to jordtyper, tildeles klassene 1, 2, 3, 4 og 6 på bakgrunn av den mest dominerende jordtypen. Klasse 5 tar hensyn til begge jordtypene i kartfiguren. Kartet Organisk materiale er publisert i målestokk 1:2 500-1: 40 000. Kartleggingsmetodikken er ikke detaljert nok for å vise kartene i større målestokk. Kartene er derfor heller ikke egnet til bruk på et veldig detaljert nivå.

Organisk materiale i norsk jordsmonn

I global målestokk har jorda i Norge et høyt innhold av organisk materiale. Men, det er allikevel store regionale forskjeller. I enkelte deler av landet er det klassen Mineraljord med lavt til middels innhold av organisk materiale som dominerer. Dette gjelder særlig i de mange bakkeplanerte leirjordsområdene på Østlandet og i Trøndelag. Langs kysten er det større områder med jordsmonn med høyere innhold av organisk materiale, og dermed færre arealer i klassen Mineraljord med lavt til middels innhold av organisk materiale.

Bruksområde

Nøyaktighet i kartet

• Kart fra jordkartlegginga utgjør et objektivt kunnskapsgrunnlag for beslutninger om bruk av jordressursen.
• NIBIO har det nasjonale ansvaret for å stedfeste og dokumentere jordsmonnets egenskaper. Jordkartleggingsprogrammet registrerer de samme jordegenskapene på samme måte, uavhengig av hvor i landet jordkartlegginga foregår.
• Kart er en forenkling av virkeligheten. Innenfor gjeldende metodikk og økonomiske rammer, tilstrebes det å stedfeste og dokumentere jordbruksjordas egenskaper på en standardisert og tilfredsstillende måte for de viktigste bruksområdene.
• Jordkartlegginga tar utgangspunkt i jordsmonnets stabile egenskaper, ikke de egenskapene som i stor grad varierer med drifta. Jordpakking, plogsåler, biologisk aktivitet og grøfting inkluderes ikke som parametere for å bestemme jordtype. Naturlig strukturutvikling eller fravær av dette inngår i bestemmelsen av jordtype, men det differensieres ikke mellom ulike strukturtyper som for eksempel plate, linse eller blokk. Kartlegginga beskriver dermed heller et naturlig potensial, ikke jordas tilstand, som er avhengig av drift.  På nettsiden Nåværende kartleggingsmetodikk finner du mer informasjon om hvilke jordegenskaper som registreres under jordkartlegginga.
• Jordkartlegginga får ikke fram alle små variasjoner på et areal. Jordtyper som dekker mindre enn 25 % av et areal blir ikke registrert.
• En kartfigur kan bestå av to jordtyper. Noen av kartene tar hensyn til både den mest dominerende jordtypen og den mindre dominerende jordtypen, andre kart framstilles kun på bakgrunn av den mest dominerende jordtypen. Da vil informasjon om den mindre dominerende jordtypen framkomme i objektinformasjonen. Objektinformasjonen kommer fram når man klikker i en kartfigur.
• Minste figurstørrelse i jordkartlegginga er 10 dekar. Mindre arealer kan registreres som egne kartfigurer hvis forskjellen mellom jorda på to naboarealer er stor nok (hvilke egenskaper som gir denne muligheten er definert i metodikken).
• Temakartene fra jordkartlegginga er publisert i målestokk 1:2 500-1: 40 000. Kartleggingsmetodikken er ikke detaljert nok for å vise kartene i større målestokk, de er ikke egnet til bruk på et veldig detaljert nivå.
• Geografiske grenser mellom jordtyper er svært sjelden skarpe, men representerer glidende overganger mellom dem. Men, på kart framstilles grensene som skarpe.
• Skarpe klassegrenser i kartet gjenspeiler ikke fullt ut de glidende overgangene i jordegenskapene som man finner i virkeligheten. I noen tilfeller kan to jordtyper som har ganske like jordegenskaper komme så vidt over og så vidt under en klassegrense. En liten forskjell i virkeligheten kan se ut som en stor forskjell på kartet.
• Lokalkunnskap om jordsmonnets egenskaper vil ofte kunne være nyttig tilleggsinformasjon til temakartene. Men, det er ikke alltid den lokale kunnskapen er objektiv.