Nåværende kartleggingsmetodikk

Formålet med jordkartlegging er å utarbeide stedfestet dokumentasjon av jordas egenskaper som skal gi grunnlag for kunnskapsbaserte beslutninger innen agronomi, arealplanlegging og klimatilpasning. Jordkartlegging er også viktig for risikovurderinger knyttet til eventuelle miljøbelastninger innen landbruket.

Nødvendig bakgrunnskunnskap for jordsmonnkartlegging

Jordkartleggingen inndeler fulldyrka og overflatedyrka jord basert på jordtype og andre relevante egenskaper for arealet. Arbeidet foregår i felt og er en kombinasjon av borstikkobservasjoner, tolking av flybilder, samt lesing av landformer, vegetasjon og terreng. Jordkartlegging forutsetter god kjennskap til geologi, geomorfologi, kvartærgeologi, pedologi og agronomi. Det forutsetter også evne til å fortolke et landskap og fastsette grenser mellom ulike jordtyper

Kartlegger jordas fysiske egenskaper

NIBIO navnsetter jorda med grunnlag i det internasjonale klassifikasjonssystemet World Reference Base for Soil Resources (WRB). Klassifikasjonssystemet er tilpasset bruk i norsk jordkartlegging. Grenser mellom figurene i kartet fastsettes i henhold til en feltbasert kartleggingsmetode som gjelder for hele landet. Kartgrunnlaget produseres i målestokk 1:5000.

Jordtyper bestemmes etter en samlet vurdering av følgende karakteregenskaper ved jorda på stedet:

• Egenskaper ved overflatesjiktet, bl.a. innhold av organisk materiale
• Tekstur i overflatesjiktet
• Jordas evne til å bli kvitt overflødig vann
• Dominerende jordsmonndannende prosesser
• Dybde til fast fjell
• Basemetning og karbonater i jorda
• Innhold av stein og grus
• Dominerende teksturgruppe under overflatesjiktet
• Egenskaper knyttet til opphavsmaterialet
• Menneskelige forstyrrelser

Under jordkartleggingen registreres også andre relevante egenskaper som fjellblotninger og innhold av stein og blokk. . For registrering av både jordtyper og grenser mellom ulike jordtyper benyttes håndholdte pc-er og digitaliseringsprogrammet Fysak. 

Figurstørrelse og variasjon

Metodikken er definert i en egen kartleggingsinstruks. Kartleggingsinstruksen definerer minste figurstørrelse for identifisering av jordtyper som selvstendige kartfigurer. Hovedregelen er at minste figurstørrelse er 10 daa. Det er imidlertid tillatt med noen unntak fra denne regelen. Unntakene er definert i kartleggingsinstruksen.

I definerte situasjoner er det tillatt med opptil to jordtyper innen en kartfigur. Jordtypen (-e) som er satt i en kartfigur gjelder for minimum 75 % av arealet innenfor avgrensningen.   

Arealets helling tilordnes i etterkant av feltarbeidet ved bruk av digitale høydemodeller.

Bakgrunnsinformasjon for jordkartleggingen

AR5:  Jordkartlegging utføres på fulldyrka og overflatedyrka jord. Kartleggingsareal i en gitt kommune er definert i henhold til nyeste tilgjengelige Arealressurskart (AR5). AR5-grensene brukes direkte og justeres ikke hvis endringene utgjør mindre enn 4 daa. Areal som på jordkartleggingstidspunktet har endret arealtilstand (for eksempel blitt bebygd eller skog) tas ut fra kartleggingsarealet hvis de er større enn 4 daa. Arealer som er oppdyrka etter AR5-oppdatering skal kartlegges hvis de er større enn 4 daa.

Fulldyrka og/eller overflatedyrka jord som er vanskelig tilgjengelige ekskluderes fra kartleggingsarealet på forhånd.

Ortofoto:  Nyeste tilgjengelige ortofoto benyttes som standard i jordkartleggingen. I tillegg brukes gamle flybilder for å gi tilleggsinformasjon. Gamle flybilder er ofte fotografert på våren og i svart/hvit. De kan gi mer informasjon om jordsmonnets variasjon ut ifra ulik grad av opptørking av jorda om våren. Gamle flybilder kan også gi informasjon om endret arealtilstand og større menneskeskapte inngrep (fyllinger, bakkeplaneringer, masseuttak) som kan danne grunnlag for identifisering og avgrensing av ulike jordtyper.

Hellingskoter:    Digitale høydedatamodeller brukes for å lage filer som viser hellingskoter (1 m ekvidistanse). Disse er til hjelp for avgrensing av jordtyper.  Løsmassekart, berggrunnskart, marin grense:     Kvartærgeologiske løsmassekart, bergrunnskart og kart som viser marin grense fra NGU benyttes for å få en grov oversikt over én av de jordsmonndannende faktorene, opphavsmateriale.

Andre kart: Kvartærgeologiske løsmassekart, bergrunnskart og kart som viser marin grense fra NGU benyttes for å få en grov oversikt over én av de jordsmonndannende faktorene, opphavsmaterialet.

Jordprøver for analyser på laboratorium

De aller fleste beslutninger om jordsmonnets egenskaper tas in situ, altså uten at det tas jordprøver som sendes inn til laboratorium for analyse. Jordprøver for laboratorieanalyser tas for å kalibrere jordkartleggere, for å dokumentere jordtyper med stor utbredelse og for å sjekke tvilstilfeller.

Framdrift

Jordkartlegging utføres årlig på ca. 100 km² fulldyrka og overflatedyrka jord. Kommuner for jordkartlegging velges basert på innspill fra forvaltningen (Statsforvalter, Fylkeskommuner, kommuner) og tilgjengelighet av nye ortofoto samt oppdaterte Arealressurskart (AR5). Det er ikke kapasitet til å ha pågående jordkartlegging i alle fylker hvert år, men det tilstrebes å ha aktivitet i ulike deler av landet hvert år. Kommuner der jordbruk utgjør en viktig næring har fortrinn i utvelgelsen. I samråd med lokal landbruksforvaltning vil det ofte gjøres en prioritering av hvilke områder av kommunen som omfattes av jordkartleggingen.

Distribusjon

NIBIOs jordsmonnskart er tilgjengelige som nedlastbare datafiler og nettbaserte karttjenester i GeoNorge, det nasjonale nettstedet for kartdata og annen stedfestet informasjon i Norge. Resultatene fra jordkartleggingen, temakartene, er fritt tilgjengelige for innsyn og nedlastning. Datasettene foreligger som temakart i kartportalen Kilden, noen er også tilgjengelige som temakart i karttjenesten Gårdskart.