Historisk om kartleggingsmetodikk

Den systematiske jordkartleggingen startet i 1980. Siden den gang er det gjort endringer i både metodikk, bruk av hjelpemidler under kartleggingen og i prosessen fra registrering i felt til publisering av kart, men det er i hovedsak de samme stabile egenskapene ved jordsmonnet som registreres i dag som i 1980.

Resultater fra jordkartleggingen kan settes inn i problemstillinger man ikke så for seg den gang jordsmonnet ble kartlagt. Det er en stor fordel at man ikke forsøker å kartlegge for eksempel erosjonsrisiko eller potensial for dyrking av korn direkte. Fortrinnet ved å kartlegge de grunnleggende egenskapene ved jordsmonnet er at man kan sette basisinformasjonen fra jordkartleggingen inn i ulike modeller som gir temakart for ulike formål. For eksempel kan modeller som beregner erosjonsrisiko eller potensial for dyrking av korn endres i takt med ny kunnskap og ny teknologi, med bruk av de samme, stabile inngangsdataene fra jordkartleggingen.

For perioden fra oppstart fram til 2003 var det små endringer i metodikk. Det kanadiske jordklassifikasjonssystemet ble brukt og den kvartærgeologiske avsetningen ble tillagt stor vekt. I 2003 ble World Reference Base for Soil Resources (i dag benyttes WRB, 2014) tatt i bruk som grunnlag for å navngi jorda, men da på en indirekte måte, og tilpasset bruk i norsk jordkartlegging. I 2012 ble en overordnet metodikk utprøvd, under benevnelsen Forenklet metodikk. Denne metodikken benyttet den norske tilpasningen av WRB (2014) mer direkte. I årene fra og med 2012 til og med 2017 ble både ny og gammel (kalt detaljert) metodikk benyttet i ulike områder. I 2018 ble en endelig og forbedret metodikk implementert for all jordkartlegging. For nærmere beskrivelse av metodikker fram til og med 2017, se NIBIO Rapport (4) 12 (2018)

Navn på jordtyper og grenser mellom jordtyper ble fram til 2006 registrert på flybilder i papir montert på fløyer med stereoskop. Feltregistreringene ble digitalisert etter endt feltarbeid. Bruk av papirbilder og stereoskop ga mulighet for tredimensjonalt syn under feltarbeidet, men papirbildene var ømtålige for regnvær. Dominerende helling på det kartlagte arealet ble fram til 2012 registrert ved bruk av en stigningsmåler.