Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2002
Forfattere
Tore SkrøppaSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
2001
Sammendrag
Denne rapporten presenterer resultatene fra vannfugltellingene i Øvre Pasvik 2000 og 2001. Undersøkelsene er gjort i og omkring Pasvik naturreservat – et våtmarksområde som på grunn av sin rike og spesielle vannfuglfauna fikk internasjonal vernestatus som Ramsarområde i mars 1996. Vannfuglfaunaen ble kartlagt etter samme metode som de fire foregående årene, noe som også innbefatter supplerende registreringer i de tilgrensende myrområdene til naturreservatet på norsk side. I rapporten presenteres også resultatene fra en taksering av våtmarkskomplekset langs Lille Mennika på russisk side lengst nord i Pasvik zapovednik våren 2000, samt registreringer fra området ved Lille Skogøy (Mennikaholmen) på norsk side i 2001. For første gang siden Wikan (1987), gir denne rapporten en samlet oversikt over status for alle vannfugler som er påtruffet i Pasvikdalen sør for Skrukkebukt. For hver art gis opplysninger om forekomst og trekkforhold. Videre presenteres ekstremumsobservasjoner vår og høst, spesielle observasjoner, samt observasjoner av store antall. Vårtellingene av vannfugl i Øvre Pasvik har nå foregått kontinuerlig i seks år. Hvert år, i overgangen mai-juni, har området blitt undersøkt fra båt, en på russisk og en på norsk side. To tellinger har blitt gjennomført med noen dagers mellomrom. I 1996, 1997 og 2000 deltok både norske og russiske ornitologer under vårregistreringene, mens vi fra norsk side hadde eneansvaret de øvrige årene. Ved høsttellingene i september har man kun registrert en dag og kun fra norsk side. Rapporten gir en oppsummering etter seks år med faste registreringer. Resultatene fra vårtellingene ultimo mai/primo juni har avdekket stor variasjon i antall vannfugl. Det største registrerte totalantallet var drøyt 1450 individer i 1996 og det minste registrerte antallet var omlag 725 året etter. De reelle antallene er nok vesentlig større ettersom det er en stadig gjennomstrømming av vannfugl på trekk gjennom området. Blant annet foregår hovedtrekket av sangsvaner og gjess like etter at de første råkene har åpnet seg i elva, dvs vanligvis i begynnelsen av mai. I 2000 ble det i Fjærvannområdet, inklusive den norske delen av Hestefossdammen og myrlokalitetene nord og vest for Hestefossdammen, til sammen registrert om lag 1300 vannfugler. De fire tidligere årene har største registrerte antall variert mellom omlag 770 og 1470 individer. Disse store variasjonene skyldes trolig ulike fenologiske forhold. På grunn av manglende finansiering ble det ikke foretatt opptellinger av myrområdene i 2001, slik at vi mangler et totalantall for dette siste året. Antall registrerte vannfugler i Fjærvannområdet under høsttrekket (opptalt i midten av september) har variert enda mer, med 324 individer i 1999 som det minste antallet og vel 800 individer de to første årene som det største. I 2000 ble det talt opp 758 individer på denne høstopptellingen, og siste år 549. I våtmarksområdet rundt Lille Mennika på russisk side av reservatet ble det opptalt 160 vannfugl under besøket her den 6.6.2000. og ved Lille Skogøy på norsk side ble det opptalt henholdsvis 238+ og 215+ vannfugl ved registreringene 5. og 6.8.2001.
Sammendrag
Denne rapporten er utarbeidet av Svanhovd miljøsenter på oppdrag for Fylkesmannen i Finnmark. Rapporten gir en oversikt over registreringene av grensekryssende elg i Sør-Varanger 1981-2001 og fellingsstatistikk for perioden 1961-2000. Et betydelig arbeid er nedlagt i å kartlegge vandringene fra Russland til Norge i den snødekte delen av året. Tellingene foregår fra snøen legger seg i oktober-november til elgtrekket sørover gjennom Pasvikdalen er over i februar-mars. Systematiske undersøkelser har vært utført hvert år siden høsten 1981, dog med unntak av sesongene 1996/97 og 2000/01 da det bare ble foretatt begrensede tellinger. De første årene ble arbeidet utført som et samarbeidsprosjekt mellom Aust-Finnmark Skogforvaltning (nå Statskog), Fylkesmannens miljøvernavdeling og Sør-Varanger kommune. Siden høsten 1994 har ansvaret for prosjektet ligget hos kommunen alene. Foruten resultater fra tellingene omhandler rapporten blant annet forekomst av kalver, vårtrekket, rein- og sperregjerdenes betydning, dødelighet og predasjon. Rapporten bygger på flere tidligere rapporter til Fylkesmannen i Finnmark og Sør-Varanger kommune. Konklusjonen av undersøkelsene viser at elgtrekket var økende eller stabilt fram til 1990. Etter den tid har det gått raskt nedover med bunnår i sesongen 1995/96. Deretter har det vært en viss økning, men de siste sesongene har det igjen vært en markert tilbakegang i elgtrekket fra Russland til Norge i Nedre Pasvik.
Sammendrag
Etter oppdrag fra Lunfartsverket har Jordforsk, Aquateam og NGI vurdert miljomcssigc forhold og behov for tiltak ved bruk av avisingsmidler ved Harstad/Narvik lunhavn, Evenes. I vurderingen er det lagt til gnmn antatt maksimalforbruk av fly- og baneavisingsmidler per sesong og per uke. l'lyvisingsmidlcne er basert på glykol, mens det til baneavising kan benyttes midler basert på fonniat, acetat eller urea. Flyavisingsmidler inneholder i tillegg enkelte ginige tilsetningsstoffer. Antatt maksimalforbruk av bancavisingsmidler per sesong er stipulert til 70 tonn handelsvare (produktuavhengig) og maksimalt glykol forbruk er stipulert til ca 139 tonn. Lunhavnen har en utslippstillatelse for bruk av baneavisingsmidler tilsvarende et teoretisk oksygenforbruk på 30 tonn KOF/sesong og onsker også å sokc om en okning til 35 tonn KOF/sesong (tilsvarende ca. 100 tonn fonniat, 33 tonn acetat og 16 tonn urea). Vurderingene omfatter spredningsforhold, selvrensing i vegetasjon, jordsmonn og losmasser samt tilforsel og virkning i resipienten. Behov for tiltak er vurdert på gnmnlag av mulige negative virkninger i resipienten. Ved vurdering av naturlig selvrensing er jord/losmasser og klimaforhold vurdert opp mot belastning/spredning av avisingsmidler. Baneavisingsmidler vil spres i hele rullebanelengden og hoveddelen er antatt å infiltrere 0-5 111 fra banekant. Avrenning fra rullebanen drenerer på ,·egetasjonsdekte arealer langs rullebanen mot overflateresipientene Langvatn (25%) og Lavangsvatn (50%) i Tårstadvassdraget og til Kjerkevatn (25%) med eget ncdborfclt. Flyavisingsvæsken samles opp og går til kommunal overvannsledning som munner ut i Ofotfjorden. Det anslås at 75 % av glykolen nonnalt går i kommunal spillvannsledning, 15 % drenerer mot Langvatn, 5 % spres utenom lunhavnens område og 5% spres på samme måten som baneavisingsmidlene. Det har vært problemer med overlop til Langvatn på gnmn av pumpestans, samt direkte avrenning fra snodeponict til l,1ngvatn i perioder med mye sno. I tilknytning til vassdragene er det verneområder (hekkeplasser for fugl). Tårstadvassdraget er et av fil naturlige eutrofierte vassdrag på Nordkalotten og er derfor vcmeverdig. Tålegrensen for Langvatn står i ferd med å overskrides ved tilforsler av flyavisingsvæske. Dette gjelder både glykol (oksiderbart organisk materiale) og tilsetningsstoffet S3/S 13. De ovrigc vannkilder berores bare i mindre grad. Tiltak for å oke oppsamlingsgraden av glykol og tiltak for å sikre at det ikke skjer direkte avrenning fra snodeponiet bor iverksettes. Det bor etableres sikring ved det kommunale spillvannsystemet for å hindre pumpestans slik at overlopct renner ut i Langvatn. Ved bruk av fonniatbasertc baneavisingsmidlcr vil tilfort organisk materiale kunne brytes ned i kantarealene langs banesystemene, forutsatt at nedbrytningskapasitetcn til jorda i kantarealene optimaliseres gjennom gjodsling. For acetat vil maksimalbelastningen såvidt overstige nedbrytningskapasiteten til kantarealene langs banesystemene. For urea vil maksimalbelastningen i betydelig grad overstige nedbrytningskapasitcten til kantarealene langs banesystemene. Framtidig bruk av urea anbefales ikke på grunn av okt fare for eutrofiering og mulig dam1else av ammoniakkgass som er ginig for fisk i resipientene. Ved et årlig utslipp av 35 tonn KOF fra baneavisingsmidler vil mesteparten brytes ned i kantarealene langs banesystemene. Et program for vannkvalitctsundcrsokelse av resipientene er foreslått.
Sammendrag
Etter oppdrag fra Luftfa11sverket har Jordforsk, Aquateam og NGI vurdert miljømessige forhold og behov for tiltak ved bruk av avisingsmidler ved Stavanger lufthavn, Sola. I vurderingen er det lagt til grunn antatt maksimalforbruk av fly- og baneavisingsmidler per sesong og per uke. Flyvisingsmidlene er basert på glykol, mens det til baneavising kan benyttes midler basert på formiat, acetat eller urea. Flyavisingsmidler inneholder i tillegg enkelte giftige tilsetningsstoffer. Antatt maksimalforbruk av baneavisingsmidler per sesong er stipulert til 70 tonn handelsvare {produktuavhengig) og maksimalt glykolforbruk (100 % glykol) er stipulert til 90 tonn. Vurderingene omfatter spredningsforhold, selvrensing i vegetasjon, jordsmonn og løsmasser samt tilførsel og virkning i resipienten. Ved vurdering av naturlig selvrensing er jord/løsmasser og klimaforhold vurde1t opp mot belastning/spredning av avisingsmidler. Lufthavna ligger i Sola kommune. Overvann fra avisingsplattformen ledes til kommunalt avløpsnett, mens det øvrige overvannet fra lufthavnen drenerer til Solavika og Hafrsfjord. Bruk av urea anses som uaktuelt av hensyn til tilstanden i Hafrsfjord. Det bør kun benyttes baneavisingsmidler som medfører at den organiske belastningen som disse utgjør for Hafrsfjord ikke overskrider 5 tonn BOFsfår. Ved preventiv anti-icing ved gate bør en gjennomføre befaring ved slutten av avisingssesongen for å kunne vurdere om utslippene til Solavika skaper lokal forringelse av miljøet ved bekkeosene. Det er i denne rapporten tatt utgangspunkt i en "worst case" situasjon. Måling av innholdet av avisingsmidler og tilsetningsstoffer i Solavika, Hafrsfjord eller i gn11mvannet anses ikke nødvendig så lenge utslippene forventes å ligge innenfor resipientenes tålegrense.
Sammendrag
Etter oppdrag fra Luftfartsverket har Jordforsk, Aquateam og NGI vurdert miljømessige forhold og behov for tiltak ved bruk av avisingsmidler ved Bergen lufthavn. Vurderingene omfatter spredningsforhold, selvrensing i vegetasjon, jordsmonn og løsmasser samt tilførsel og virkning i resipienten. Ved vurdering av miljørisiko er det tatt utgangspunkt i en "worst case" situasjon. For resipientene er det satt mål om å opprettholde eller bedre vannkvaliteten og den biologiske tilstanden i Skjenavatn, Langevatn og Lønnestjern. Ved angitt maksimalforbruk av baneavisingsmidler (300 tonn handelsprodukt) vil kun formiatbaserte midler tilsvarende Aviform L50 gi en akseptabel belastning til grøntområdene langs rnllebanen. Spesielt urea, men også acetatbaserte kjemikaler, vil ved maksimalforbruk kunne resultere i økte forurensningstilførsler til Skjenavatn, Langevatn og Lønnestjern. Ved maksimalt forbruk av flyavisingsmidler (220 tonn ren glykol) vil rensekapasiteten i de mest belastede grøntområdene langs taksebanen kunne overskrides slik at grnnnvann med økt innhold av organiske komponenter blir tilført Lønnestjern. Mengden glykol som spres diffust langs rullebanen vil utnytte omtrent halvparten av anslått nedbrytningskapasitet for grøntarealene. Samlet maksimalbelastning av fly- og baneavisingsmidler vil, etter våre beregninger, kun være akseptabel for resipientene dersom det brukes fonniatbaserte baneavisingsmidler tilsvarende Aviform L50. Bruk av baneavisingsmidler med acetat eller urea vil medføre økt risiko for fornrensningseffekter i Skjenavatn, Langevatn og Lønnestjern. Fortsatt gjødsling av grøntarealene langs banesystemene er viktig for å opprettholde en optimal nedbrytningskapasitet. Gitt dagens avrenningsforhold kan vi ikke anbefale oppstmt av preventiv anti-icing ved Bergen lufthavn, Flesland. Resipientene Skjenavatn og Lønnestjern er allerede belastet med annen forurensning og i en ekstrem situasjon vil nye utslipp kunne gi oksygenfrie forhold, luktproblemer og fiskedød. Preventiv anti-icing kan utføres dersom glykolholdig overvann samles opp og ledes til kommunalt avløpsnett.
Sammendrag
Etter oppdrag fra Luftfa11sverket har Jordforsk, Aquateam og NGI vurdert miljømessige forhold og behov for tiltak ved bruk av avisingsmidler ved Haugesund lufthavn, Karmøy. I vurderingen er det lagt til grunn antatt maksimalforbruk av fly- og baneavisingsmidler per sesong og per uke. Flyvisingsmidlene er basert på glykol, mens det til baneavising kan benyttes midler basert på formiat, acetat eller urea. Flyavisingsmidler inneholder i tillegg enkelte giftige tilsetningsstoffer. Antatt maksimalforbruk av baneavisingsmidler per sesong er stipulert til 50 tonn handelsvare (produktuavhengig) og maksimalt glykolforbruk (100 % glykol) er stipulert til ca 30 tonn. Vurderingene omfatter spredningsforhold, selvrensing i vegetasjon, jordsmonn og løsmasser samt tilførsel og virkning i resipienten. Ved vurdering av naturlig selvrensing er jord/løsmasser og klimaforhold vurdert opp mot belastning/spredning av avisingsmidler. Lufthavna ligger på Helganeset ved Føynfjorden i Karmøy kommune. Overvann fra lufthavna drenerer til to små vassdrag, Isgardsvatn og Stogdalsvatn og til sjøen. Dersom det benyttes fonniatbase11e baneavisingsmidler, vil disse høyst sannsynlig brytes ned ved infiltrasjon på gjødsla engarealer langs rullebanen. Acetatbase11e midler vil gi utslipp som ligger innenfor resipientenes tålegrense, mens det frarådes bruk av urea ved baneavising. Flyavisingsmidler vil i stor grad drenere til Jsgardsvatn og angitt maksimalforbruk vil kunne medføre fare for alvorlige resipienteffekter (oksygensvinn, dannelse av illeluktende nedbrytningsgasser og fiskedød). Ved forbruk av flyavisingsmidler opp mot angitt maksimalforbruk anbefales det oppsamling av glykolholdig overvann til dyputslipp i Visnesbukta. Dagens forbruk av glykol har ligget på opptil 12 tonn glykol per sesong. Dette forbruket synes ikke å ha gitt negative resipienteffekter, og kan videreføres uten iverksetting av avbøtende tiltak. Det anbefales imidlertid gjødsling av det grøntarealet (4 daa) som infiltrerer avrenning fra området med flyavising.
Sammendrag
Kristiansand lufthavn, Kjevik ligger på Kjevik i Kristiansand kommune ca. 10 km nordøst for Kristiansand sentrum. Lufthavna ligger ut mot Ålefjærfjorden ved utløpet av Topdalselva. Etter oppdrag fra Luftfartsverket har Jordforsk, Aquateam og NGI vurdert miljømessige forhold og behov for tiltak ved bruk av avisingsmidler ved lufthavna. I vurderingen er det lagt til grunn antatt maksimalforbruk av fly- og baneavisingsmidler per sesong og per uke. Flyavisingsmidlene er basert på glykol, mens det til baneavising kan benyttes midler basert på formiat, acetat eller urea. Flyavisingsmidler inneholder i tillegg enkelte giftige tilsetningsstoffer. Antatt maksimalforbruk av baneavisingsmidler per sesong er stipulert til 45 tonn handelsvare (produktuavhengig) og maksimalt glykolforbruk ( I 00 % glykol) er stipulert til ca 60 tonn. Vurderingene omfatter spredningsforhold, selvrensing i vegetasjon, jordsmonn og løsmasser samt tilførsel og virkning i resipienten. Omfanget av naturlig selvrensing er vurdert på grunnlag av jord/løsmasser og klimaforhold og sammenholdt med belastning/spredning av avisingsmidler. Det er under bygging egen plattform for avising med oppsamling av glykolholdig overvann. Det meste av glykolholdig overvann for øvrig, ledes i overvannsrør til Ålefjærfjorden. Overvann med baneavisingsmidler vil i all hovedsak drenere til fire separate overvannssystemer som leder vannet i rør til Topdalselva. Ålefjærfjorden og Topdalselva har resipientkapasitet til åta imot aktuelle mengder med avisingsmidler. Det er ikke behov for tiltak ved Kristiansand lufthavn. Vi vil fraråde brnk av urea til baneavising av hensyn til faren for uheldig gjødselvirkning lokalt i Topdalselva.
Sammendrag
Etter oppdrag fra Luftfartsverket har Jordforsk, Aquateam og NGI vurdert miljømessige forhold og behov for tiltak ved bruk av avisingsmidler ved Ålesund lufthavn, Vigra. I vurderingen er det lagt til grnnn antatt maksimalforbruk av fly- og baneavisingsmidler per sesong og per uke. Flyvisingsmidlene er basert på glykol, mens det til baneavising kan benyttes midler base1t på fonniat, acetat eller urea. Flyavisingsmidler inneholder i tillegg enkelte giftige tilsetningsstoffer. Antatt maksimalforbruk av baneavisingsmidler per sesong er stipulert til 50 tonn handelsvare (produktuavhengig) og maksimalt glykolforbruk (100 % glykol) er stipulert til 44 tonn, inkludert preventiv anti-icing. Vurderingene omfatter spredningsforhold, selvrensing i vegetasjon, jordsmonn og løsmasser samt tilførsel og virkning i resipienten. Ved vurdering av naturlig selvrensing er jord/løsmasser og klimaforhold vurdert opp mot belastning/spredning av avisingsmidler. Lufthavna ligger på Vigra. Overvann fra lufthavna drenerer til sjøen, dels i og dels nær fuglefredningsområder. Det er lite trolig at de planlagte maksimale utslippene vil få negative konsekvenser for miljøet, og det er derfor ikke behov for tiltak.
Sammendrag
Etter oppdrag fra Luftfartsverket har Jordforsk, Aquateam og NGI vurdert miljomessige forhold og behov for tiltak ved brnk av avisingsmidler ved Kristiansund lufthavn, Kvernberget. Vurderingene omfatter spredningsforhold, selvrensing i vegetasjon, jordsmonn og losmasser samt tilforsel og virkning i resipienten. Ved vurdering av miljorisiko er det tatt utgangspunkt i en "worst case"-situasjon. Kristiansund lufthavn, Kvernberget ligger på Nordlandet i Kristiansund kommune. Flyplassen ligger på et platå som delvis er naturlig og delvis er skapt gjennom sprengning og oppfylling. Områdene omkring er kupert og består for en stor del av bart fjell og områder med liten losmasseoverdekning. Grontområdene langs rullebanen er anlagt på organiskjord, hvorav noe er naturlig og noe er tilfort som dekkmasser over steinfyllinger. Grontområdene har en velutviklet og tett grasvegetasjon, som fram til sommeren 200 I ble gjødslet og hostet som for. Forventet middelforbruk av glykol ( I 00 %) er 11 tonn og antatt maksimalt forbruk er 40 tonn. For sesongen 200 l /02 skal det brnkes Kilfrosts DF plus 80 (type I-væske) og Kilfrosts ABC li plus (type Il-væske). Middelforbruket av bancavisingsmidler er satt til 25 tonn mens maksimalt forbruk (produktuavhengig) er angitt til 80 tonn. Både flyavi sing og preventiv anti-icing utfores på flyoppstillingsområdet. Glykolholdig overvann og deler av smeltevann fra snodeponi samles i to overvannskummer og ledes til Byskogbekken som etter ca. I km munner ut i Omsundet. Langs banesystemene vil baneavisingsmidler og diffust spredde flyavisingskjemikalicr infiltrere i grontområder eller drenere til overvannssystem med avrenning til bekkene som drenerer flyplassområdet. Mengden overvann som dannes langs banesystemene antas å fordele seg slik: 40 % til Byskogbekken, 40 % til bekken mot Orvika/Øygarden og 20 % til bekken mot Glosvågen. Av disse er bekken til Glosvågen vurdert som verdifull og sårbar mens bekkene Orvika/Øygarden og Byskogen er vurdert som mindre verdifulle. Maksimalforbruk av urea vil overbelaste alle bekkene, og spesielt kritisk blir dette for bekken til Glosvågen. Dersom en forutsetter at bekken til Glosvågen skal skjermes mot periodisk overbelastning med baneavisingsmidler mens slike effekter kan aksepteres i Byskogbekken og bekken til Orvika/Øygarden, kan maksimalt årsforbruk ikke overstige 126 tonn fonniat, 48 tonn acetat eller 17 tonn urea. Ved brnk av formiat- eller acetatbaserte midler kan det dermed brukes angitt maksimal mengde baneavising (produkt) på 80 tonn/sesong. Ved maksimalt forbruk av flyavisingskjemikalier (40 tonn ren glykol/år) vil Byskogbekken overbelastes kraftig med organisk stoff, noe som vil gi omfattende luktproblemer og en svært dårlig vannkvalitet gjennom avisingssesongen. Ved forbruk av flyavi singskjemikalier utover dagens nivå (11 tonn ren glykol/år) anbefaler vi at glykol forurenset overvann ledes til dyputslipp i Omsundet. Preventiv antiicing kan utføres på flyoppstillingsområdet uten å gjøre noe med dagens dreneringslosning.