Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
1995
Forfattere
S. Forberg Richard HorntvedtSammendrag
Omfanget av fluorskader på furuskogen i Vettismorki (Sogn og Fjordane: Årdal) ble registrert i 1993/94 for å se hvordan skadene hadde utviklet seg etter en tilsvarende registrering i 1970. I denne perioden er fluorutslippet fra Årdal Verk redusert fra ca 60 til 15 kg/h. Fluorinnholdet i furunåler var redusert fra 49 til 13 µg g-1 som gjennomsnitt for hele Vettismorki, og fra 97 til 21 µg g-1 på den mest eksponerte prøveflaten. I 1970 var det tildels sterke sviskader på furunålene i store deler av området. I 1993 ble det bare funnet svake nåleskader på de mest eksponerte lokalitetene. Skogens vitalitet (kroneskade) hadde forandret seg i to retninger siden 1970. Andelen av døde trær hadde øket fra 3 til 30%. Økningen tilsvarer litt mer enn andelen av trær som i 1970 ble klassifisert som sterkt skadde (døende). På den annen side hadde også andelen av friske trær øket, fra 22 til 33%. Borprøver fra levende trær viste at siden ca 1960 har årringbredden avtatt i forskjellig grad, i samsvar med kroneskaden. Gjennomsnittlig årringbredde for perioden 1970-93 i prosent av 1900-50 var 62, 31, 16 og 11 hos henholdsvis gruppene frisk, svak skade, middels skade og sterk skade. Hos svakt skadde trær viste årringbredden tydelig økning etter 1980. Gjenveksten av furuplanter var i gjennomsnitt 32 planter pr. daa. Det var mest gjenvekst i de lavereliggende områdene nærmest Utladalen, til tross for at det var der fluorskadene tidligere var sterkest. Konklusjonen er at selv om skogskadene har vært tildels meget alvorlige, så har omlag to tredjeparter av de gamle furutrærne overlevet. Det er etter forholdene tilfredsstillende gjenvekst av furu.
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Stein MagnesenSammendrag
Denne rapporten behandler resultater fra fem proveniensforsøk med nobeledelgran anlagt på Vestlandet og Sørlandet i perioden 1976 til 1984. Forsøksmaterialet omfatter til sammen 29 frøpartier. Av disse er 20 partier samlet inn gjennom internasjonalt samarbeid (IUFRO), og de øvrige 9 handelsfrø. Overleving på feltene varierte fra 37 til 78%, og den alt overveiende del av avgangen skjedde i løpet av de første årene etter planting. Frostskader er bare registrert i ett felt, der vinterfrost rammet både nåler og knopper. Sikre proveniensforskjeller kunne bare påvises for nåleskadene, som forøvrig hadde en tendens til å avta med proveniensens økende høyde over havet. Skader etter hjortedyr ble observert i alle forsøksfeltene, bortsett fra ett felt som var utstyrt med hjortegjerde. Proveniensen så ikke ut til å ha hatt noen betydning for skadene. For høydevekst er det påvist signifikante forskjeller mellom provenienser, og det er en klar tendens til større vekstkraft med økende breddegrad på opprinnelsesstedet. Best vekst hadde provenienser fra den nordlige delen av utbredelsesområdet i Cascadefjellene i Washington. Effekt av høydelaget kunne ikke påvises i noen av forsøkene. På samtlige felt endret proveniensrekkefølgen seg til dels sterkt i løpet av forsøksperioden. Et gjennomgående trekk var at nordlige provenienser forbedret sin stilling på bekostning av sørlige. Forsøksresultatene viser ingen proveniensbetingete ulikheter i overleving, og det ser heller ikke ut til å være noen klar geografisk variasjon i treslagets frostherdighet. Resultatene tyder likevel på at en for norske forhold bør velge provenienser fra den nordlige delen av Washington. Forsøksresultatene indikerer også at det er fornuftig å beholde den gamle regelen om at nobeledelgrana bør være fra høydelag over ca. 900 m o.h. Forsøkene har også vist at trær av nobeledelgran som vokser på mindre næringsrik jord, lett blir spinkle og får korte nåler. For pyntegrøntproduksjon, der barkvaliteten er avgjørende, bør en derfor bare bruke treslaget på arealer med gode jordbunnsforhold. I distrikter med mye hjort kan det være helt nødvendig med inngjerding av plantefeltene for å få et vellykket resultat. Nobeledelgran passer best i de vintermilde og nedbørrike strøk av Sør-Norge, og er tidligere anbefalt brukt i høydelag 1 til 3 i skogbrukets sankeområder D, F, G, H, I, og J. Verken de nærværende eller andre nyere forsøksresultater gir grunnlag for å endre denne anbefalingen.
Forfattere
Ingrid Ann BergSammendrag
Etableringen av metanolfabrikken på Tjeldbergodden i Aure kommune, Møre og Romsdal, skjer i et område som hittil har vært lite påvirket av luftforurensninger. Dette gir en mulighet til å følge med i eventuelle endringer i naturmiljøet i området som følge av ny industrivirksomhet. Jordprøver ble tatt i september 1993 på et 25 x 30 m stort felt 2-3 km øst for industriområdet på Tjeldbergodden. Samtidig ble det satt ned lysimetre i samme område for å samle inn vann fra jorda. I juli 1994 ble det satt ned jordvannslysimetre ved Terningvann som ligger omlag 42 km i luftlinje nordøst for Tjeldbergodden. Jordvannet ble samlet inn hver fjortende dag. Resultatene fra undersøkelsene av jord og jordvann var som forventet for dette området med fuktig klima og harde næringsfattige bergarter. Innholdet av utbyttbare kationer som Ca, Mg, K og Na var størst i de organiske sjiktene og avtok nedover i jorda. Konsentrasjonen av Ca og K i jordvannet på Tjeldbergodden og Terningvann var i samme størrelsesorden som for overvåkingsflater i skog (OPS) andre steder i Norge. På grunn av nær beliggenhet til havet var konsentrasjonen av Mg og Na i jordvannet høyere enn for OPS-flatene. pH i jorda lå mellom 4,5 og 4,8. Innholdet av tot-N i jorda var lavere enn for områder i Norge med større konsentrasjoner av N i nedbøren. Konsentrasjonen av NH4-N og NO3-N i jordvannet var lav, til dels ubetydelig. Et nedfall av nitrogen fra metanolanlegget på Tjeldbergodden på det terrestriske økosystemet vil sannsynligvis bli utnyttet av plantene. Deposisjon og opptak av N, fører sannsynligvis til økt behov og opptak av andre næringsstoffer, f.eks. Ca, Mg og K. For Ca og Mg er tilgangen god i de undersøkte områdene, mens tilgangen av K kan synes noe begrenset. I jordvannet lå pH mellom 4,8 og 5,8. På Tjeldbergodden hadde jordvannet større konsentrasjoner av sjøsalter som Cl, Na, Mg og SO4-S enn jordvannet på Terningvann. De undersøkelsene som NISK har utført på kjemisk innhold i jord og jordvann danner bakgrunnsmateriale for senere undersøkelser og sammenlikninger etter at fabrikken har startet produksjonen av metanol.
Forfattere
Eivind BaugerSammendrag
På grunnlag av et varierende antall seksjonsmålte prøvetrær er det beregnet nye kubikkfunksjoner og tabeller for furu, gran og sitkagran på Vestlandet. Prøvetrærne er i hovedsak tynningsuttak på prøveflater spredt over hele landsdelen. Det er beregnet funksjoner for volum med og uten bark, `enkle` funksjoner med brysthøydediameter og høyde som inngang, `større` hvor også diameter ved 2 eller 6 m inngår og eventuelt barktykkelse og høyde til krone. For barkløst volum er det beregnet funksjoner med diameter med bark som inngang og andre med diameter uten bark. I tabellene finnes også funksjoner for beregning av barkvolumprosent. Bortsett fra for barkvolumprosent gir alle funksjonene meget høye korrelasjonsverdier. Funksjonene er funnet etter numerisk utjevning av grunnmaterialet med logaritmer. De er av multiplikativ type, d.v.s. leddene skal multipliseres. Eksempelvis ser furufunksjon F1 egentlig slik ut: V = 0.1424 × H2.0786 × D1.9028 × (H-1.3)-1.0259 × (D+100)-0.264 Funksjonene F1, G1 og S1, som er bygget på alt materiale over ca. 4 m, skal forutsetningsvis kunne brukes over hele skalaen, fra høyde 4 m og opp, og tilsvarende for diameteren. De gir bare små midlere klassevise prosentavvik fra grunnmaterialet, og vil nok være de best anvendelige av funksjonene for volum med bark. Det samme gjelder funksjonene for barkløst volum F10, G9 og S9. Disse funksjonene er ikke like godt egnet til kubering av enkelttrær. Til et slikt formål gir funksjonene med diameter ved 6 m som variabel betydelig bedret nøyaktighet. Selv med det ekstra målestedet så lavt som ved 2 m, blir resultatet vesentlig forbedret. Barktykkelsen og kronegrensen har gitt signifikant utslag for furu, med barktykkelse som den viktigste av dem. Kronegrensen har også gitt signifikant utslag for gran (bare i det logaritmiske system) og sitkagran. Barktykkelsen har derimot ikke vist seg å være av betydning her. I forhold til ny furufunksjon F1, gir funksjonen for furu sønnafjells (BRANTSEG 1967) klar overkubering for de mellomstore og store dimensjonene. Opp til 25-30 cm er forskjellen meget liten. En eldre furufunksjon for Vestlandet (BAUGER 1952) og en for Sørsverige (BRANDEL 1990) overkuberer også noe på de store dimensjonene. Granfunksjon G1 og en funksjon for Nordsverige (BRANDEL 1990) gir stort sett sammenfallende verdi, mens en funksjon for Trøndelag (VESTJORDET 1967) gir underkubering opp til ca. 30 m og senere overkuberer noe. En granfunksjon for østlandet avviker mer. Den eldre granfunksjonen for Vestlandet (BRANTSEG 1951) gir betydelig overkubering utover ca. 30 cm. Det er liten forskjell mellom gran- og sitkagran-funksjonene frem til ca. 20 m. For større høyder og diametre gir sitkagranfunksjonen størst volum, økende i takt med stigende diameter og høyde. Kubikktabeller for furu, gran og sitkagran med og uten bark er beregnet med F1, G1 og S1 (for volum med bark) og F10, G9 og S9 (for volum uten bark).
Forfattere
Tore SkrøppaSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Isabella BørjaSammendrag
Root dieback is a disease affecting seedlings during their first or second growing seasons. It is caused by pathogenic fungi in the rhizosphere in combination with environmental factors that stress the plants. In this thesis the process of root dieback was studied at several levels.The pathogenesis in primary roots of Norway spruce, Picea abies (L.)Karst., challenged with the pathogenic fungus, Pythium dimorphum Hendrix Campbell, was chosen as a model system to study disease development in nurseries, infection process, and host defenee mechanisms.The development of visual disease symptoms was assessed in three different nurseries, where Norway spruce seedlings were inoculatcd with uniform inoculum of either P. dimorphum or Rhizoctonia sp. Among factors tested (irrigation, media, fungicide, inoculated fungi) only the fungal inoculum had significant effeet on viability of seedlings. Application of benomyl fungicide supressed Rhizoctonia spp. but clearly promoted Pythiaeeous fungi.Hyphae of P. dimorphum penetrated the juvenile roots of Norway spruce rapidly and colonized the whole root tissue within 24 hours. Three days after infection, lignin, measured quantitatively as ligninthioglycolic acid, in infected tissues was double the arnount in non-infected tissues. Flavanols and condensed tannins were constitutively present in both infected and non-infected tissues.More than 30 different pathogenesis-rclated (PR) proteins accumulated in root tissues within two days after inoculation. Ten different proteins revealed chitinase activity, three had chitosanase activity and two 6-1,3-glucanase activity. Two of the chitinases were constitutively present, in addition to eight others that only accumulated after infection. Infection-induced chitinases were detectable already the first day after inoculation.Activity of three chitosanases was detected solely in infected roots, from the second day after inoculation. Two 6-1,3-g1ucanases, accurnulated from second and fourth days after inoculati on, respectively.The hypothesis, that proteins (including PR proteins) in Norway spruce are normally complexed with polyphenols and become released upon fungal infection, was forrnulated. It was tested by adding in the extraction buffer of non-infected roots either non-ionic detergent (Triton X-IDO), known to break the non-covalent association of polyphenol-protein complex, or caffeinc, known to release proteins bound in complex with polyphenols by competitively binding to polyphenols.In both cases the amount of released proteins was similar to the amount of PR-proteins accumulated after inoculation with the pathogenic P.dimorphum, thus strongly supporting our hypothesis.We report here on this novel mechanism, detected in roots of a gymnosperm, Norway spruce, and suggest that this can be a strategy in polyphenol-rich species, where this immediate mechanisrn rnay be involved in the first-row defence response.
1994
Forfattere
Anita Jensen Tore FrognerSammendrag
Beskrivelse og analyse av jordstatus skjer regelmessig på de intensive skogovervåkingsflatene i regi av Overvåkingsprogram for skogskader. Flatene er geografisk spredt over hele landet. Jordprøver ble tatt fra hvert diagnostisk sjikt ved etableringen i 1987, og ved ny prøvetaking i 1992. I hovedtrekk er kjemiske endringer i sjiktene relatert til endring i innhold av organisk materiale. Denne endringen skyldes hovedsakelig at innhold av organisk materiale har økt i øvre mineraljordsjikt som følge av ulik sjiktvurdering ved de to prøvetakingene. På grunn av dette avtok innholdet av utbyttbare kationer i råhumus, mens det økte i øvre mineraljordlag for flere av flatene. Ved å se på innholdet i de tre øverste sjiktene på volumbasis ble det funnet få forskjeller i mengde utbyttbare basekationer etter 5 år. Derimot har aciditeten økt signifikant på de fleste flatene. Variasjonen i datamaterialet er stor som følge av ulik sjiktvurdering, forskjellig prøvetakingstidspunkt og ulike værforhold. Dette gjør at sammenligningsgrunnlaget for en rekke jordkjemiske parametere er dårlig, og bør av den grunn tolkes med varsomhet. En beregning antyder at det bør gå minst ti år før ny jordprøvetaking foretas.
Forfattere
Halvor SolheimSammendrag
I perioden juni 1988 - mai 1990 ble 15 felter lagt ut i tynningsbestand i granskog for å undersøke infeksjon av rotkjukesporer på stubbesnittflatene til ulike årstider. På tre av feltene ble det i tillegg behandlet med urea for å undersøke virkningen av dette stoffet. Feltene ble høstet ett til to år etter anlegg. Infeksjon av rotkjuke på granstubbene varierte med årstid. Vintertynningene som ble utført i milde, snøfrie perioder ga infeksjonsfrekvenser mellom 2% og 16%. På felter tynnet om sommeren ble mellom 5% og 85% av stubbene infisert, minst infeksjon ble det på regnværsdager eller når tynning skjedde i regnperioder. Infeksjon av rotkjuke varierte med stubbediameter, små stubber ble sjeldnere infisert av rotkjuke enn store stubber. Likevel ble 20% av stubbene i diameterklassen 5-10 cm infisert. Behandling med 20% urea løsning reduserte smitten med minst 85%. Resultatene viser at det skjer infeksjoner av rotkjuke på stubber i vanlig granskog i Norge og at infeksjonen er betydelig under gunstige forhold om sommeren. Sommertynning på regnværsdager eller i regn perioder minsker imidlertid risikoen for infeksjon. Vintertynning gir liten risiko for stubbeinfeksjoner, men i områder med milde vintre vil det kunne skje en viss infeksjon. For å redusere infeksjon av rotkjuke på stubbesnittflater ser urea ut til å være et godt middel.
Forfattere
Bernt-Håvard ØyenSammendrag
Rapporten beskriver lavvegetasjonen på stammer og greiner av gran i Mosjøenområdet, Nordland fylke, relatert til lokal luftforurensning. Epifyttiske lav er benyttet som biologiske indikatorer. Deler av undersøkelsesområdet er kjent utsatt for forurensning hvor fluorid er den viktigste komponent. Det er funnet effekter av luftforurensning på den epifyttiske lavfloraen i skogområdene som ligger mindre enn 4-5 km fra byen og aluminiumsverket i hovedvindretningen. I by- og verksnære områder er det funnet redusert artsantall i forhold til skogområdene lengre sør i dalføret. Samtidig som nærområdene er mest forurensningsbelastet, er naturlige skogøkologiske forhold, bl.a. trealder, avgjørende for artsdiversitet og dekning. Sammenlignet med en tidligere undersøkelse er det registrert rekolonisering av lav i områder som har vært forurensningsbelastet. Dette kan knyttes til en nedgang i fluoridforurensningen i de senere år. Effekter av andre kilder enn fluoridforurensning på lavfloraen er diskutert.