Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2000
Forfattere
O.M. EkloSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Carl-Einar Amundsen Å. Almås B.R. SinghSammendrag
The main purpose of the risk assessment is to assess the future risk from cadmium in mineral P-fertilisers to human health, soils and waters using model calculations. The risk assessment of Cd in mineral fertilisers has been performed according to procedures suggested by ERM (2000). The procedure consists of three modules: 1) The accumulation module; 2) The exposure module; 3) The risk characterisation module. Two scenarios for Cd in mineral P-fertilisers were used: 2.3 mg Cd kg-1 P2O5-(present level of Cd ) and 60 mg Cd kg-1 P2O5 average EU-level). In the accumulation module the future (in 100 years) concentration of Cd in soils was calculated using a mass balance model. Application of P-fertiliser containing 60 mg Cd kg-1 P2O5 increases the soil concentration of Cd by 16 to nearly 100 percent depending on type of crop and region. In the exposure module, the uptake of Cd from the soil to wheat, potato and carrot is calculated as well as the relative contribution from fertilisers to the human uptake of Cd. The application of P-fertilisers containing 60 mg Cd kg-1 P2O5 in 100 years increase the daily intake of Cd by 76 percent i.e from 9.6 to 16.9 µg person-1 day-1. Applying mineral P-fertilisers for 100 years with the present average level of Cd (2.3 mg Cd kg-1 P2O5) increase the daily human intake by 4.3 percent. Future application (100 years) of mineral P-fertilisers containing the present level of Cd (2.3 mg Cd kg-1 P2O5) results in minor changes in soil Cd concentrations. For human health the margin of safety (MOS) using fertiliser with this level of Cd is in the range 4-7 depending on the No (Lowest) Observable Adverse Effect Level (N(L)OAEL). Taking into consideration the uncertainties in the N(L)OAEL it seems advisable to keep the future application of Cd to soils from mineral P-fertilisers at as low level as possible. Using mineral P-fertilisers containing 60 mg Cd kg-1 P2O5 (EU level), MOS decreases by approximately 40%. The level of no effect concentrations for organisms in Norwegian soils and waters are uncertain and the representativeness of the suggested PNEC values for Norwegian conditions questionable. The calculations performed indicate however that organisms in surface waters seem to be at higher risk from Cd in mineral P-fertilisers than soil living organisms
Forfattere
Carl Einar Amundsen Åsgeir Rossebø Almås Bal Ram SinghSammendrag
The main purpose of the risk assessment is to assess the future risk from cadmium in mineral P-fertilisers to human health, soils and waters using model calculations. The risk assessment of Cd in mineral fertilisers has been performed according to procedures suggested by ERM (2000). The procedure consists of three modules: 1) The accumulation module; 2) The exposure module; 3) The risk characterisation module. Two scenarios for Cd in mineral P-fertilisers were used: 2.3 mg Cd kg-1 P2O5-(present level of Cd ) and 60 mg Cd kg-1 P2O5 average EU-level).In the accumulation module the future (in 100 years) concentration of Cd in soils was calculated using a mass balance model. Application of P-fertiliser containing 60 mg Cd kg-1 P2O5 increases the soil concentration of Cd by 16 to nearly 100 percent depending on type of crop and region. In the exposure module, the uptake of Cd from the soil to wheat, potato and carrot is calculated as well as the relative contribution from fertilisers to the human uptake of Cd. The application of P-fertilisers containing 60 mg Cd kg-1 P2O5 in 100 years increase the daily intake of Cd by 7
Forfattere
Dag Røen G. JaastadSammendrag
Rognebærmøll kan gjera stor skade i eple dei åra det ikkje er nok bær på rogn. Mangel på effektive tiltak mot rognebærmøll er eit viktig hinder for auke i arealet av eple i økologisk dyrking. Artikkelen tek for seg møllen sin livssyklus, skadepotensial, utbygd system for varsling av åtak og aktuelle strategiar for å kunne kontrollere denne skadegjeraren i økologisk dyrking.
Forfattere
C Magnusson B. HammeraasSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Christer Magnusson Bonsak HammeraasSammendrag
Den nordlige rotgallnematoden, Meloidogyne hapla, er så langt påvist på friland i Vestfold, Aust-Agder og Rogaland, men bør ha mulighet til å etablere seg i hvert fall opp til og med Nord-Trøndelag. Nematoden lever parasittisk i røttene på et stort antall plantearter, inkludert de fleste grønnsaker. Skader i gulrotsåkre har vist redusert vekst eller total utgang av kulturveksten. Gulrøttene kan bli misdannet, avstumpet, og danne flere spisser. Galler finnes både på hovedroten og siderøttene. I kepaløk er skade registrert som flekkvis redusert vekst. Skadeterskelen for gulrot og kepaløk er under l egg pr. gram jord. Gulrot er mer følsom enn kepaløk på grunn av både kvantitets- og kvalitetsreduksjon. Mens de fleste grønnsaker er gode vertsplanter, og dessuten følsomme for angrep av M. hapla, kan de fleste korn og grasarter karaktriseres som ikke-vertsplanter. Tilsåing med korn og gras kan derfor redusere smittenivået. Dette krever imidlertid et nøye ugrasrenhold da M. hapla er kjent for å angripe over 50 vanlige arter av ugras. De påvisninger som er gjort i de senere år kan indikere en begynnende spredning på frilandsarealer. Man bør være observant ovenfor denne nematoden i årene fremover slik at spredning og skadeomfang kan holdes under kontroll.
Forfattere
J.H. Rønningen Trygve S. AamlidSammendrag
I engkveinfrøeng kan høyvokste grasarter som timotei, hundegras og markrapp bekjempes med Roundup-bestrykning. Telemark frøavlerlag har anskaffet utstyr fra Danmark.
Forfattere
Helge Braastad Bjørn TveiteSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Kristen FretheimSammendrag
`Hilsningsartikkel` fra NISK til NTI i forbindelse med sistnevntes 50-årsjubileum
Forfattere
Vebjørn Veiberg Halvor SolheimSammendrag
I områder med tett hjortebestand har barkgnag i granplantinger blitt et lokalt omfattende problem. Geografisk sett sammenfaller dette i stor grad med skogreisingsstrøkene på Vestlandet. Problemet er i første rekke størst i hjortens overvintringsområder, og granbestand i hogstklasse tre og fire er spesielt utsatt. I sammenheng med en skogbruksmessig håndtering av barkgnag-problematikken har skogforvaltningen i lengre tid etterlyst kunnskap om effekten av hjorteskader. Totalt 88 grantrær fra to ulike bestand i Førde, Sogn og Fjordane ble felt og inngikk i undersøkelsen. Sårstørrelsene varierte fra 20 til 3460 cm2. Materialet ble inndelt i fire grupper ut fra sårskadens alder (Gruppe 1: 5 år, Gruppe 2: 6-7 år, Gruppe 3: 12-15 år, Gruppe 4: 16-20 år). Gjennomsnittlig høyde fra stubbeavskjær til øvre sårkant for de to bestandene var 105 og 135 cm. Sårets størrelse var nært relatert til den gjennomsnittlige årlige utbredelsen av misfarging uavhengig av alder og type mikroorganisme. Sårstørrelser tilsvarende 500 cm2 viste at årlig spredning av misfarging avtok fra 20 cm for de yngste sårene til 14 cm for de eldste. Hvor stor andel av treets omkrets som var skadd, viste seg å være av større betydning for utbredelse av misfarging enn sårets lengde. Videre hadde sårets kompleksitet og omkrets mindre betydning for misfargingens utbredelse enn det totale sårarealet. Mikroorganismer ble identifisert i alle trærne, og 95 % var infisert av to eller flere organismer. Fem sopparter ble identifisert. Øvrige mikroorganismer ble gruppert i slekter eller andre grupperinger. Bartrekreftsoppen (Nectria fuckeliana) var den hyppigst isolerte soppen, og ble funnet i 88 % av trærne. Av råtesoppene var favnvedsoppen (Cylindrobasdium evolvens) den vanligste og ble funnet i 56 % av trærne i materialet. Nest vanligst var toppråtesoppen (Stereum sanguinolentum) som ble isolert fra 27 % av trærne. Andre råtesopper ble bare funnet i fire trær. Den årlige spredningen av misfarging var størst hos trær hvor toppråtesoppen dominerte. Blant disse var gjennomsnittlig utbredelse per år henholdsvis 25 og 30 cm i trær med unge eller gamle sår. Denne råtespredningen, som er den raskeste som er funnet i norske undersøkelser, vil i de mest utsatte områdene kunne gi omfattende råte i den hogstmodne skogen. Trær uten infeksjon av verken toppråtesopp eller favnvedsopp hadde de gjennomsnittlig minste sårskadene. Fargeskadesopper ble isolert fra 76 % av trærne. Av identifiserte fargeskadesopper var Leptodontidium beauverioides svært vanlig og ble funnet i 66 % av trærne.