Hopp til hovedinnholdet

Fort hjort å dø på veien

20-Hjorten-eme00214

Foto: Dan Aamlid

Hvert år blir flere tusen hjortedyr påkjørt. Dyra følger faste trekkruter og hjortens atferd påvirkes lite av veier. Forvaltningsgrensene bør derfor følge hjortens trekkruter, og ikke nødvendigvis dagens administrative grenser.

Antall hjortevilt er økende. Salg av viltkjøtt og jaktrettigheter er en viktig inntektskilde for grunneiere. Samtidig fører det store antallet hjortedyr til konflikter, i form av beiteskader på skog og eng, og viltpåkjørsler langs veiene.

Tilsammen 5501 rådyr, hjort og elg ble påkjørt i jaktåret 2014-2015. Særlig høy risiko for påkjørsler er det når innmarksbeitene ligger langs veien, og hjortedyra krysser veien for å oppsøke disse beitene. NIBIO-forsker Erling Meisingset har vist at rydding av skog og nedsatte fartsgrenser vil kunne halvere antall hjortepåkjørsler. Dette er enkle tiltak som kan gi betydelige besparelser for samfunnet.

GPS-merking har gitt ny kunnskap om hvordan hjorten forflytter seg og hvilke arealer den benytter. Forskerne har blant annet undersøkt hvor stor andel av hjortene som trekker mellom vinter- og sommerområder, når dyra trekker og hvordan de utnytter landskapet gjennom året. Dette er kunnskap som kan bidra til bedre forvaltning av viltressursene.

Det er en utfordring for viltforvaltningen at hjorten vandrer og beiter på tvers av forvaltningsenhetene.

– Det er forvaltningen som bør tilpasse seg hjorten og ikke omvendt. I dag er det et misforhold mellom hjortens arealbruk og størrelsen på forvaltningsenhetene, påpeker Meisingset.

Ved tildeling av jaktkvoter er kunnskap om dyras trekk og arealbruk viktig for å hindre for store bestander av hjort og for å kunne fastsett riktig jaktuttak.

– Samarbeid på tvers av administrative grenser vil i framtida være avgjørende for hvordan vi lykkes med en bærekraftig forvaltning av hjortedyra og dermed godt grunnlag for utvikle jakt som næring for grunneiere, avslutter Meisingset.

 

Formål

Bærekraftig forvaltning av hjortedyrbestandene krever samarbeid på tvers av administrative grenser.

Samarbeid: Universiteter i Oslo, NMBU, pluss flere både nasjonalt og internasjonalt.

Finansiering: NIBIO, Norges forskningsråd, Miljødirektoratet, viltfondsmidler fra diverse kommuner og fylkeskommuner.