Sank tang og tare til matbordet

På verdensbasis er det beskrevet mellom 10 000 og 20 000 ulike arter tang og tare, eller makroalger. I norske farvann finnes rundt 500 arter. De fleste kan deles inn i tre grupper basert på farge: rødalger, grønnalger og brunalger.

– I Europa er forbruket av makroalger til mat svært lavt, selv om det historisk sett har vært en del av både kosthold og fôr. I dag er det mest vanlig å bruke makroalger til mat i Øst-Asia, men vi opplever nå større interesse for å utnytte mangfoldet i havet også i Europa, sier Hanne Mæhre.

Som ved sanking av bær, ville planter og sopp, er det viktig å utvise forsiktighet når man skal høste makroalger til mat. Tang og tare tar opp skadelige stoffer som jod og tungmetaller fra sjøvannet. Generelt er det brunalgene, som grisetang, blæretang, sukkertare og butare, som samler mest av de helsefarlige stoffene. Men det er store variasjoner mellom både arter, voksested, alder og årstider. Fingertare er et godt eksempel på en brunalge man ikke bør sanke til mat.

I takt med at bruken av makroalger har gått ned, har også mye av kunnskapen om disse ressursene gått tapt. For å kunne øke bruken på riktig måte, er det derfor viktig også å øke kunnskapen om disse råvarene blant folk flest.

– Siden makroalgene vokser i havet, trenger de hverken jordbruksareal eller ferskvann for å vokse. Dette gjør dem til mer bærekraftige alternativer til mat og fôr enn mange landplanter, sier Mæhre.

I ALGEBRA-prosjektet har NIBIO, i samarbeid med Tuvsjyen AS, laget prototyper på forskjellige produkter med den hensikt å tilrettelegge for økt bruk av lokalsanket tang og tare til matbordet.