Våtmarkene – oaser for fugler og insekter

Våtmarker har ofte en rik flora og fauna, og mange arter av planter, insekter, fugler og dyr er helt avhengige av dem for å klare seg. Våtmarksområdene har med andre ord en svært viktig funksjon for å sikre biologisk mangfold.

Våtmarksområder har særlig betydning for ulike arter av trekkfugler. Under vår- og høsttrekket fungerer disse næringsrike områdene som viktige rasteplasser der fuglene kan fylle energilagrene før trekket videre mot nord eller sør. Om sommeren kan de samme områdene fungere som hekkeområder og myteområder. Mange fuglearter myter (feller) fjærene før de tar fatt på høsttrekket. Arter som ender og gjess feller alle svingfjærene samtidig og mister da flygeevnen fullstendig i flere uker, inntil de nye fjærene vokser ut. I denne perioden er fuglene svært sårbare og holder seg gjerne skjult i våtmarksområder eller langt fra land.

Mange våtmarker er også viktige overvintringsområder, spesielt i sørlige strøk.

Et paradis for fugler og fugletittere

Våtmarker er som oaser for fugler og insekter. Klimaet i ei våtmark er ideelt for mange insekter som trives ekstra godt i våte områder. Insekter og amfibier legger mengder av egg i våtmarksområdene, og det blir til et matgilde for ulike fugler etter hvert som de klekkes og utvikler seg videre til nye individ. I tillegg gir våtmarkene fuglene en viss beskyttelse mot predatorer, som rev på jakt etter egg og unger. Derfor er våtmarkene også viktige hekkeområder for mange fugler.

Et område som tiltrekker seg mange ulike fuglearter fra ulike deler av verden, er også et paradis for fugletitterne. Med kikkerten parat følger de spent med på hvilke ulike arter som besøker den lokale oasen. Er man riktig heldig kan det kanskje dukke opp en sjeldenhet som aldri før er observert akkurat der.

Truet naturtype

I dag er imidlertid mange våtmarkstyper blant de mest truede naturtypene vi har, og det blir stadig lengre avstand mellom de mest artsrike våtmarksområdene. Palsmyrer smelter og deltaområder fylles ut og tas i bruk som industriområder. Myrer dyrkes opp og dreneres for å bli til nytt jordbruksland.  Urørte elvemunninger forekommer nesten ikke lengere, hverken her til lands eller i resten av Europa. Våtmarksområder som ligger i nær tilknytning til dyrka mark, får ofte problemer på grunn av næringsrikt tilsig fra åker og eng (eutrofiering). Dette gir økt planteproduksjon og uønsket gjengroing.

Men ikke all gjengroing er negativ. I noen våtmarker kan man finne sumpskog, en selvregenererende skog som gir livsgrunnlag for et mangfold av arter med ulike preferanser til habitat og næring. Utfordringene får vi når gjengroing skjer på grunn av tilførsel av for mye næring, eller når vi fjerner beitedyr fra våtmarksområder som har vært i bruk som beite gjennom lang tid. I slike områder vil beitedyra kunne bidra til å holde nede skog og kratt.

Hvordan kan vi ta vare på våtmarkene?

Økende bevissthet rundt våtmarksområdene og deres betydning for artsmangfoldet, har medført et ønske om å bevare denne truede landskapstypen.

Den viktigste faktoren for et velfungerende våtmarksområde, er å opprettholde lokalitetens hydrologi og hindre eutrofiering. I de fleste tilfeller skal vi egentlig gjøre minst mulig for å ta vare på våtmarkene. Det viktigste er å hindre nedbygging eller oppdyrking og samtidig sørge for at de naturlige prosessene får gå sin gang uten for mye regulering.