Tre generasjoner kartlegger norsk natur

Det er fint vær på Engeløya i Steigen. Tre generasjoner forskere står sammen og diskuterer. Er dette myr eller er det boreal hei? Hvor dypt går torva? Finnes det noen naturtypeindikatorer som kan hjelpe oss? Selv for rutinerte forskere er det ikke alltid så enkelt.

Arbeidsdagen er så vidt i gang. Men for denne gjengen, som for mange andre naturtypekartleggere som er ute og kartlegger norsk natur, er dette bare én av mange og lange arbeidsdager i felt. Noen dager er fine som i dag. Andre dager høljer det ned, eller insektene er infernalske.

Mange kartleggingsteam rundt om i landet

– Her har vi ei jordvannsmyr, mens 200 meter lenger bort har vi ei nedbørsmyr. Det ser du blant annet på trådstarrforekomstene, forteller Thomas Holm Carlsen, biolog og prosjektleder for NiN-prosjektet i NIBIO.

Carlsen koordinerer NIBIO-teamets kartleggere, som er spredt rundt om i Norge. Denne uka har han med seg Gunnar Engan og Knut Olav Vadla Hessen til Steigen i Nordland. Med Engan som pensjonert mentor og Hessen under opplæring, sørger han for å styrke laget – nå og for framtiden.

Jobben som kartlegger krever tid og ressurser, og for mange betyr det uker og måneder hjemmefra midt i fellesferien. Hvorfor gjør de det? Hvorfor trenger vi denne kunnskapen?

– Det er viktig at vi innhenter feltbasert kunnskap om norsk natur som bakgrunn for bærekraftig forvaltning i framtida, forteller Carlsen. Vi kartlegger gjerne naturtyper under press. Det er viktig at forvaltninga vet hvor disse områdene er når de i neste omgang for eksempel skal behandle søknader om utbygging i et naturområde.

Kort sagt – det ville vært veldig leit om vi satte opp et kjøpesenter i et artsrikt eller et utrydningstruet naturområde. Det har skjedd før, men målet er at vi skal unngå det i framtiden.

Aldri ferdig utlært

Knut Olav Vadla Hessen er ny i gamet som kartlegger. Han har en blodfersk mastergradseksamen innen biologi fra Universitetet i Oslo. I sommer jobber han som kartlegger i NiN-prosjektet, Natur i Norge.

– Det er veldig spennende, men læringskurven er bratt og man er hele tiden åpen for at man tar feil, forteller Hessen.

– Likevel blir man aldri helt utlært, hiver Gunnar Engan seg på. Etter et liv som kartlegger går jeg fremdeles og tviler og er usikker på om vurderingene jeg gjør er riktige. 

Etter et langt yrkesliv som biolog og naturkartlegger er Engan nå pensjonist. Han klarer likevel ikke å legge «jobbyen» helt på hylla. Hver sommer leies han inn av NIBIO for å kartlegge en liten flik av Norge.

Engan føler seg slett ikke allvitende. Og kanskje er det en ydmykhet som rett og slett kommer av erfaring. Jo mer du lærer, jo mer ser du alt du ikke kan. For dette fagfeltet er så komplekst at det er ingen som kan ha total oversikt over alle naturtyper i Norge.

Natur i endring

– Det vanskeligste med å bestemme naturtype i et område er når vi får arter og indikasjoner som glir over i hverandre, mener Carlsen. Områdene er ofte fulle av glidende overganger og natur i endring.

Det kan for eksempel være fordi menneskelig skjøtsel, som slått og beite, har opphørt. Dette vil kunne medføre at konkurranseforholdene for plantene endrer seg. Når beitedyra forlater et område, vil de plantene som sprer seg tidlig og raskt ta over. Det er ikke nødvendigvis de samme som tåler beitetrykk godt. 

– Her har vi et eksempel på et vanskelig område, forteller Carlsen. Er dette boreal hei eller kystlynghei? 

Det som skiller de to naturtypene fra hverandre er rett og slett skjøtselen. Kystlyngheia svies i tillegg til beiting, mens boreal hei kun beites.

– Dersom man ser at den boreale heia ikke opprettholder det biologiske mangfoldet gjennom bare beiting, kan et skjøtselstiltak bli å svi for å la artene «begynne på nytt». Dermed blir heia omgjort til kystlynghei. I Nordland er sviing av kystlynghei sporadisk og lite kjent.

Begge er med andre ord kulturbetingede naturtyper. Dersom man ikke gjennomfører tiltak vil naturen gradvis ta over og området vil gå over til en annen naturtype.

Viktige naturtypeindikatorer

– Når vi kommer til en ny naturtype som skal kartlegges, starter vi med å få oversikt over de ulike planteartene. Vi teller antall habitatspesifikke arter, samt rødlisteartene, forteller Carlsen. I seminaturlig eng er blåklokke et eksempel på en habitatspesifikk art, og bakkesøte et eksempel på en rødlistet art.

Verdien til et område beregnes ut fra mange faktorer som skal vurderes, og sier noe om tilstand og biologisk mangfold. Store, uberørte naturtyper med mange ulike arter i forskjellige artsgrupper, vil gi høyeste vurdering på verdiskalaen.

– Kalk er den viktigste kilden til variasjon i norsk natur. Variasjon på kalkskalaen gir seg store utslag i artssammensetninga både hos karplanter, moser, lav og sopp, og dermed også i verdisettinga, sier Carlsen, mens han peker på noen avblomstrede reinroser – indikatorer på at vi er i et rikt kalkområde.

– Andre sterke kalkindikatorer er engmarihand, brudespore, fjellfrøstjerne, nebbstarr og hodestarr. Også bjørk er en indikator på at det er noe kalk dersom den står i skog, men ikke når den står i myr.

Journalisten forsøker etter beste evne å henge med på denne verden av planter og deres betydning i den store sammenheng.

iPaden er arbeidsverktøyet ute i felt. Kartleggerne tegner opp et felt på kartet i den såkalte NiN-appen, vurderer grunnforhold og huker av for de ulike plantene de finner. Men det er ikke bestandig at artene man ønsker å registrere finnes på lista.

– Særlig gjelder det arter som bare er spesifikke i enkelte deler av Norge, forteller Carlsen. Regional tilpasning for vårt langstrakte land er ei stor utfordring for utviklerne av NiN-systemet.

Ikke alle naturtyper skal kartlegges

Vi har bevegd oss over til et nytt område, og Carlsen har funnet fjellfrøstjerne og sveltull.

– Dette er kalkindikatorer i rikmyr. En naturtype som har stort biologisk mangfold, og derfor potensielt verdifull.

– Og her har vi ei myrsnelle som indikerer jordvannsmyr. Dette området hadde jeg egentlig en følelse av at var nedbørsmyr, men snella ødela den teorien. 

Kalkfattige jordvannsmyrer er ikke blant naturtypene som skal kartlegges, og Carlsen kan pakke ned og gå videre til neste område.

– Det er bare områder som på ett eller annet vis regnes som verdifulle som skal kartlegges i dette NiN-prosjektet, forteller Carlsen. Det kan være fordi de er spesielt artsrike eller fordi de er sjeldne eller utrydningstruede. Men selv om de ikke skal registreres tar det tid å vurdere om de skal med eller ikke. 

Aktuelle naturtyper er beskrevet i Miljødirektoratets instruks for kartlegging av norsk natur.

Alle sanser i bruk

Andre ganger er det ikke fullt så vanskelig å vurdere naturtype. Det gjelder å ta alle sansene i bruk. Plantene skal smakes på, føles på og luktes på. Det er et fascinerende skue å se Engan stå på kne og grave så armen forsvinner ned til albuen i mosen for å sjekke torvtykkelsen. Og når han tar strået mellom leppene for virkelig å få en følelse av strukturen – er den ru eller glatt? Det kan være avgjørende for hvilken art de har med å gjøre.

– Her lukter det nedbørsmyr, utbryter Carlsen når vi kommer til et nytt område.

Kan disse forskerne lukte en naturtype også, undrer journalisten. Akkurat denne gangen var det nok ikke eimen av naturtypen som slo imot forskeren, men heller de synlige tegnene.

– Nedbørsmyra er nederst på kalkskalaen, det såkalte 0-trinnet, som betyr at det det er liten variasjon av arter. Dette området er så lett å karakterisere fordi det ikke er noen kalkindikatorer her.

Grunnleggende nysgjerrighet

Carlsen og Hessen har kommet over et område som gir dem litt hodebry.

– Her var det en merkelig sammensetning av planter, sier Carlsen.

De setter seg på huk og studerer plantene. Drar noen opp med rota og vurderer fram og tilbake. Tester ulike teorier om hva som kan ha påvirket området til å bli slik det er i dag. Til slutt tar de med planteprøver for videre diskusjoner med kollegaene hjemme.  

– Mye av NiN-kartleggingen er basert på at de erfarne naturkartleggerne overfører sin kunnskap til rekruttene, sier Carlsen, og beskriver fordelene med sammensetningen i teamet han har med til Steigen.

– Etter mange tiår med feltarbeid, sitter erfarne kartleggere som Engan på en ufattelig mengde kunnskap. Det gir dem et helt annet øye for de små variasjonene både mellom og innenfor arter. Som nyutdannet har Hessen på sin side en del av det teoretiske mer ferskt i minne enn oss etablerte. Vi lærer av hverandre og på et slikt feltoppdrag kan de faglige diskusjonene gå til langt på kveld.

Kartleggernes fokus gjør at man kan lure på hva som egentlig driver dem. Carlsen forteller at for hans del handler det om en grunnleggende nysgjerrighet på hvordan ting henger sammen – hvordan alt fra den minste, lille blomst til det største, ruvende tre bidrar på hvert sitt vis i unike naturtyper.