Fugleparadiset på Selvær

Selvær i Træna kommune, er hurtigbåtens siste stopp før storhavet. Herfra skimtes Svartisen i nord, karakteristiske fjell som haifinnen til Lovund i øst og Trænstaven i sør. I vest er det ingenting annet enn noen holmer og skjær som skjermer for naturkreftene.

Siste generasjon fiskere

Eivind Hansen har vokst opp her ute. Han har sett hvordan livet på Selvær har forandret seg gjennom en mannsalder. For ikke lenge siden var det mange aktive fiskerbønder som livnærte seg av naturens tilgjengelige ressurser på land og i vann. I dag er det rundt femti fastboende igjen i været. Den siste bonden la ned drifta for to år siden, men fiskemottaket er fremdeles i drift og tar imot fangsten fra de seks båtene som fremdeles høster fra matfatet i havet.

Men rekruttering er ikke enkelt. Den yngste fiskeren er i femtiårene, og foreløpig står det ingen yngre krefter klare for å ta over som neste generasjon med fiskere. Mye på grunn av høye priser på båter og fiskekvoter og strenge utstyrskrav, mener Hansen. Når den siste fiskeren går i land vil mottaket legges ned. Og med det vil fiskerbondens tid i Selvær være over.

Trekkfuglene lever godt

Til tross for til dels dystre framtidsutsikter for det lille kystsamfunnet, er det positiv vårstemning i lufta. Noen er i full gang med å sanke søppel og skrot som Atlanterhavet har brakt i land i løpet av vinteren. På kafeen på lokalbutikken bys vi kaffe og pepperkaker, for julekaker er godt hele året. Humlene surrer og gråspurven har allerede fått smått i fuglekassen på husveggen.

Det er godt for små og store å leve på Selvær.

I tillegg til folket, finnes en liten hønseflokk og en hane på frifot, en kanin som har stukket av fra burlivet og noen få katter som helst holdes innendørs eller i bånd fra 1. mai til 1. juli, mens det er mest aktivitet i egg- og dunværet. Selvær er også stoppested for trekkfugler som tar seg en pust i bakken på sin lange ferd nordover. Luften fylles av lyden av vårglade småfugler, vadere og sjøfugler. Et annet sikkert vårtegn er grågåsa som hekker her og tusenvis av kvitkinngjess som mellomlander her på vei til Svalbard.

Bygger hus til ærfuglene

For noen er den største skatten ærfuglene som år etter år kommer tilbake til Selvær for å fø opp nye kull med dundotter i de hjemmesnekrede husene til Hansen.

Hansen har levd et lagt liv som fisker, men dette er hans siste sesong på havet. Nå skal ærfuglen få stå i fokus. Fra stuevinduet med kikkerten i vinduskarmen, har han god utsikt mot flere av husene han har bygd til ea, som den kalles i nord – både eneboliger og rekkehus. De små enkelthusene er mest populære. I rekkehuset, den såkalte e-banen, har ei grågås flyttet inn.

Med stor omsorg bruker Hansen mye tid og krefter hver vår på å klargjøre husene. Han rydder ut gamle reirrester, luker unna ugress som truer med å stenge for inngangen, og legger inn tørket tang så det skal bli fristende for ea å flytte inn i.

Og ea er fornøyd. For hvert år kommer de samme fuglene tilbake og nyter godt av beskyttelsen husene gir mot havørna og stormåsen. Gjennom generasjoner har ærfuglene lært at folk på Selvær er til å stole på.

Nedgang i antall sjøfugler

I det internasjonale prosjektet SEATRACK, samarbeider forskere fra blant annet Norsk polarinstitutt, NINA og NIBIO, om å merke et stort antall av ulike sjøfuglarter. Hensikten er å finne svar på hvor sjøfuglene oppholder seg på vinterstid for deretter å kunne få et innblikk i hvorfor så mange sjøfuglbestander er i nedgang. Ved hjelp av loggbrikker som festes på fuglefoten, skal vi få en bedre forståelse av hvor sjøfuglene gjør av seg i løpet av vintermånedene, hvilke miljøtrusler de står ovenfor og hvordan vi kan sikre en bærekraftig forvaltning i framtiden.

Forsøksfugl

For tredje år på rad skal forsker Thomas Holm Carlsen fra NIBIO, til Selvær for å ringmerke og sette på loggbrikker på ærfugler. Han samarbeider med ornitolog Atle Ivar Olsen fra NORD Universitet på Nesna og fuglevokterne om ringmerkingen. Det enkleste er å merke ea mens hun ligger på reiret. Rolig løftes lokket av huset, han legger hendene rundt vingene og løfter henne opp. Pent og rolig med minst mulig baksing. Duna som ea har lagt som bunn i reiret, bres over eggene så de holder varmen.

Så veies fuglen. Hodestørrelse, vingelengde og fotlengde måles før ringen settes på foten. Alt skjer i løpet av noen rolige minutter, før ea slippes løs. I de fleste tilfeller flyr hun på vannet og kommer tilbake til eggene når kysten er klar. Andre ganger går hun rett inn i huset igjen og legger seg på reiret. Instinktet om å ruge på eggene er sterkt.

Når alt går som det skal, er Carlsen fornøyd. Han har fått satt på ringen og loggbrikken uten å påføre ea for mye stress. For han er det veldig viktig å ikke misbruke tilliten mellom fugl og folk som Hansen har brukt så lang tid på å bygge opp.

Et unikt tillitsbånd

Denne tilliten er ingen selvfølge, mener Carlsen. Han har forsket på ærfugler og den tradisjonelle dunsankinga i ulike nordiske land. Det er noe unikt med forholdet mellom fugler og røktere på Selvær og i andre tilsvarende aktive fuglevær langs kysten i Nordland. Han sammenligner med ærfuglene på Grønland hvor fuglene gjerne flyr av redet mens folk fremdeles er flere hundre meter unna. Tidligere drev man med jakt og sanket både egg og dun fra reirene på Grønland. Nå blir ikke dette praktisert på samme måte lenger, men fuglene har lært.

Denne panikken ser vi lite til på Selvær. Carlsen er klar over at han tester tillitsforholdet når han tar ea av redet. Særlig unge fugler merker stresset, mens de som har vært med på dette før virker som de tar det mer med ro. Men gjensynet med tidligere merkede fugler viser at ea kommer tilbake neste år, flytter inn i husene til Hansen og ruger ut nye nøster som lærer at livet på Selvær er godt.