Hopp til hovedinnholdet

Gåseplogene inntar landet

mg201910_DSC_7864

Den karakteristiske V-formasjonen, eller gåseplogen, gjør at gjessene sparer energi under trekket. Hver fugl utnytter oppdriften som skapes av fuglen foran. Gjessene bytter på å være i front og faller tilbake når de blir slitne. Gamle og årsgamle ungfugler flyr sjelden først. Foto: Morten Günther.

Du har sikkert både sett og hørt gåseploger som flyr kaklende forbi i spiss formasjon - nordover om våren og sørover om høsten. Det kan være et mektig syn når de kommer, men i kjølvannet av gåsetrekket sliter mange bønder med store beiteskader på innmark.

Hver vår ankommer de i store flokker, tusenvis av gjess slår seg ned for å fostre opp årets kull med gåsunger, eller for å ta en pust i bakken før de flyr videre til sin endelige destinasjon.

Vi har sju hekkende gåsearter her i landet. Flere av artene er ganske like og de kan være vanskelige å skille fra hverandre. På fastlandet hekker grågås, kanadagås og sædgås, i tillegg til et økende antall hvitkinngås og noen få par dverggås. I tillegg hekker kortnebbgås, hvitkinngås og ringgås på Svalbard.

mg201903_DSC_1987.jpg
Titusener av kortnebbgjess mellomlander i Norge på vei til og fra hekkeplassene på Svalbard. Foto: Morten Günther.

Spektakulært gåsetrekk om våren

Gåsetrekket om våren er noe av det mest spektakulære man kan oppleve, og det er særlig to arter som tiltrekker seg fuglekikkernes oppmerksomhet:

Svalbardbestanden av kortnebbgås består av nesten 100 000 fugler og på gode trekkdager i mars-april kan tusenvis av gjess trekke inn over Østlandet. Fuglene forlater Danmark om morgenen, krysser Skagerrak og ankommer Norge i løpet av formiddagen. Trekket er godt synlig rundt Oslofjorden, Tyrifjorden og videre oppover Gudbrandsdalen. Noen flokker lander underveis, men de fleste er fremme ved rasteplassene i Trøndelag allerede i løpet av ettermiddagen.

Nesten to måneder senere, i slutten av mai, kommer ringgjessene. Også disse forlater Danmark om morgenen, men de velger vanligvis en vestligere rute og sees derfor stort sett langs kysten fra Lista og nordover. Ringgåstrekket er svært konsentrert og hele bestanden passerer vanligvis i løpet av noen få dager.

mg200710_DSC_5301.jpg
Rastende ringgjess på høsttrekk. Foto: Morten Günther.

Holder sammen hele livet

Gjess lever i par som gjerne holder sammen hele livet. Kjønnene ser like ut, men hannen er noe større og tyngre enn hunnen. Gåsa er en bakkehekker og legger vanligvis fire til seks egg. Og mens hunnen ruger, holder hannen vakt. Etter rundt 30 dager klekkes eggene, og foreldrene samarbeider om oppfostringen.

Ungene blir flyvedyktige etter halvannen måned, og når høsten kommer er de sterke nok til å følge flokken på den lange ferden sørover mot overvintringsområdet. Denne trekkruten skal de foreta to ganger om året resten av sitt liv. De vil fly samme rute, lande på de samme rasteplassene og hekke på samme sted som de selv hakket seg ut av skallet.

mg201910_DSC_7958.jpg
Rastende hvitkinngås. Foto: Morten Günther.

Kan forårsake store skader på innmark

Gjessene kan være fascinerende, men de skaper også utfordringer – ikke minst for mange bønder. Under trekket mellomlander gjessene på faste rasteplasser - fra noen dager til noen uker. Jo Jorem Aarseth er forsker og leder for avdelingen Utmarksressurser og næringsutvikling i NIBIO. Han ser at beiteskader fra gås er et økende problem flere steder i Norge, ikke minst fordi flere av bestandene er i stadig vekst.

– Ei enkelt gås kan spise opp til 1 kg gress om dagen. Den kan fortære så mye fordi maten har svært kort passasjetid gjennom gåsa, og det meste av fiber kommer rett ut igjen. Derfor legger den også igjen mye avføring, som igjen reduserer fôrkvaliteten, forklarer Aarseth.

Tråkk-skadene fra beitende gås kommer tydelig frem etter slått_Jarle Morten Enoksen.jpg
Tråkkskadene fra beitende gjess kommer tydelig frem etter slått. Foto: Jarle Morten Enoksen.

Skadene fra ei enkelt gås er ikke så store, og omfanget avhenger av hvor mange gjess som besøker enga. Langs kysten, særlig nordover i landet, er det i hovedsak relativt små jorder på 6-20 dekar.

– Se for deg en gåseflokk på rundt 100 grågjess som lander på enga i grålysningen. Det kan ta et par timer før bonden oppdager det og får jaget dem vekk, og på den tiden kan gåseflokken ha rukket å gjøre betydelig skade.

Beiteskadene innebefatter mer enn selve graset og spirene som blir spist. I tillegg legger gåsa igjen store mengden avføring på enga. Det medfører redusert fôrkvalitet når det blir med inn i høstingen. Hundrevis av gås på enga betyr også at graset blir tråkket ned. I tillegg til å skade plantene, kan det potensielt medføre at graset ikke blir med i slåtta. Til sist kan gåseflokken ta med seg frø fra uønskede planter, som hundekjeks, og føre til spredning av disse i enga.

Avføring fra grågås kan ligge på jordet i opptil 2 mnd_Jo Jorem Aarseth.jpg
Avføring fra grågås kan bli liggende på jordet i opptil to måneder. Foto: Jo Jorem Aarseth.

Grågåsa - en lite kjent delikatesse

Alt i alt kan skadeomfanget bli ganske omfattende. I et forsøk på å forvalte den økende bestanden, er det åpnet for høstjakt på grågås, kortnebbgås og kanadagås.

– Jakt er det viktigste bidraget for å holde bestanden stabil, men det jaktes for lite, forteller Aarseth. I 2018/2019 ble det felt 1 400 grågås i Troms og Finnmark, og 2 300 i Nordland.

Det kan høres mye ut, men det er likevel alt for få til å utgjøre en reell forskjell på bestandsøkningen. Hvorfor jaktes det ikke mer?

– Det henger sammen med at det har vært lite tradisjoner for jakt på gås. Jakt på rype og elg har lange tradisjoner og gåsejakt, som i nord starter noen uker før rypejakta, vil «ta» jaktdager fra denne jakta, sier Aarseth.

– Jeg tror kanskje ikke folk vet hvor godt gåsekjøtt er, fortsetter han. Det er ikke uten grunn at grågåsa har blitt karakterisert som «en ku på vinger». Mange tror den er en sjøfugl, matmessig, men den er vegetarianer. Nå er vi i gang med å lage kokebok med gås sammen med NINA. Så forhåpentligvis blir kjøttets fortreffelighet bedre kjent etter hvert.

mg201306_DSC_3601.jpg
Grågåsungene forlater straks reiret og blir fullvoksne etter 50-60 dager. Foto: Morten Günther.

Også grågåsegg er en delikatesse. Og de som ikke jakter kan bidra med å holde tradisjonene med eggsanking levende.

– Sankning av grågåsegg krever imidlertid svært god lokalkunnskap om hvor gåsa hekker, og det er viktig at denne kunnskapen overføres til neste generasjon for at denne tradisjonen ikke skal dø ut. Ei gås på reir er svært vanskelig å oppdage, og å etablere denne kunnskapen kan ta svært lang tid.

Dersom du kommer over et grågåsreir, er det god høstetradisjon å sanke 1/3 av eggene, ikke mer. Skremte du gåsa av reiret, er det også god skikk å bre duna over resten av eggene så de ikke blir kalde før hun kommer tilbake.

Gåseegg_Liv Jorunn Hind.jpg
Grågåsa legger vanligvis fire til seks egg, men noen ganger kan man komme over reir med opp til 10-11 egg. Foto: Liv Jorunn Hind.

 

Verdens trekkfugldag

World Migratory Bird Day markeres hvert år for å sette fokus på trekkfuglene og deres leveområder. 

Årets tema er "Birds Connect Our World".

WMBD Final-English.jpg
mg200405_DSC_1453.jpg
GRÅGÅS (Anser anser). Vanlig hekkefugl langs hele kysten (20-25 000 par). Ankommer Norge i mars-april fra overvintringsområdet i Sør-Spania. Forlater landet i august-september. En del grågjess kan overvintre langs kysten av Sør-Norge. Foto: Morten Günther.
COLOURBOX17527602_cropped.jpg
SÆDGÅS (Anser fabalis). Fåtallig hekkefugl, vanligst i indre deler av Finnmark. Foretrekker øde skogsområder. Raster i Sør-Sverige under høsttrekket. Overvintrer i Danmark, men kan også trekke videre til England og kontinentet. Foto: www.colourbox.com
mg201903_DSC_2018.jpg
KORTNEBBGÅS (Anser brachyrhynchus). En arktisk gåseart som mellomlander i Norge på vei til og fra hekkeplassene på Svalbard. Store flokker raster hvert år på faste plasser innerst i Trondheimsfjorden og i Vesterålen. Svalbardbestanden overvintrer i Danmark, Belgia og Nederland. Foto: Morten Günther.
mg201810_DSC_9429.jpg
TUNDRAGÅS (Anser albifrons). Hekker nærmest oss på Island og i Nord-Russland. Overvintrer hovedsakelig i Storbritannia og Nederland. Hovedtrekket passerer ikke Norge, men en del tundragjess sees likevel her i landet hvert år. Småflokker kan overvintre langs kysten av Sør-Norge. Dette er en ungfugl uten hvitt pannebliss. Foto: Morten Günther.
COLOURBOX20612491.jpg
DVERGGÅS (Anser erythropus). En av våre sjeldneste hekkefugler. 20-30 par hekker årlig i indre deler av Finnmark. Raster årlig på Valdakmyra i Porsanger. Dverggåsas naturlige trekkrute går øst for Skandinavia og arten sees derfor svært sjelden utenfor Finnmark. Overvintrer i Sørøst-Europa og Sentral-Asia. Foto: www.colourbox.com
mg201604_DSC_5777.jpg
KANADAGÅS (Branta canadensis). Fremmed art som naturlig hører hjemme i Nord-Amerika. Ble første gang satt ut ved Oslofjorden i 1936. Hekker ved våtmarksområder over store deler av landet; de fleste i Sør-Norge og i Trøndelag. Hovedsakelig standfugl, men en del trekker til Sør-Skandinavia og Nord-Tyskland. Foto: Morten Günther.
mg20202_DSC_2893.jpg
HVITKINNGÅS (Branta leucopsis). Vanlig hekkefugl på Svalbard (12-15 000 par). Svalbardbestanden overvintrer ved Solway Firth på grensen mellom Skottland og England. Spesielt under vårtrekket raster store flokker på Helgelandskysten og i Vesterålen. Et mindre antall hvitkinngås hekker også i Sørøst-Norge, spesielt i Oslofjord-området. Foto. Morten Günther.
mg201910_DSC_7778.jpg
RINGGÅS (Branta bernicla). Arktisk gåseart som hos oss kun hekker på Svalbard. Overvintrer i Danmark, men kan dra videre til England i kalde vintre. Fugler fra Svalbardbestanden sees trekkende langs Norskekysten i slutten av mai og i august-september. Foto: Morten Günther.
mg200405_DSC_1465.jpg
STRIPEGÅS (Anser indicus). Fremmed art som naturlig hører hjemme i Sentral-Asia. Innført som parkfugl til Europa, og de individene som sees i Norge regnes som rømte parkfugler. Tilfeldige hekkefunn er gjort flere steder i landet. Foto: Morten Günther.

Tekst frå www.nibio.no kan brukast med tilvising til opphavskjelda. Bilete på www.nibio.no kan ikkje brukast utan samtykke frå kommunikasjonseininga. NIBIO har ikkje ansvar for innhald på eksterne nettstader som det er lenka til.

Publikasjoner

Abstract

Beiteskader fra gås, her grågås (Anser anser), er et økende problem for små, mellomstore og store årdsbruk flere steder i Norge. Beiteskadene har økt i takt med den økende bestanden av grågås de siste tiår, som kan skyldes en rekke faktorer, blant annet klimaendringer. Beiteskader fra gås kan deles inn i 1) tap av grovfôr (gress), 2) tap av spirer og såkorn, 3) store mengder avføring som reduserer kvaliteten på innhøstet fôr, 4) nedtråkking av gress/spirer og 5) spredning av frø fra uønskete planter og vekster. I dette prosjektet har vi kartlagt omfanget av beiteskader på grovfôrproduksjon på Musvær og estimert det økonomiske tapet gårdsdriften påføres. Musvær er en øygruppe som ligger ytterst mot havet, vest for Kvaløya i Troms. Gårdsdriften på Musvær har i de siste årene blitt mer påvirket av gåsebeiting. Som et avbøtende tiltak mot beiteskader har prosjektet sett på effekten av skadefelling av grågås, gjennomført etter en detaljert plan. Vi ønsket å estimere antallet grågås som minimum må felles for å oppnå en avbøtende effekt. Prosjektet konkluderer med at grågåsa på Musvær kan spise opp mot halvparten av gresset på et jorde og legge igjen betydelig mengder med ekskrementer om gjessene tillates å beite fritt. Et testforsøk viste at ekskrementer fra grågås kan ligge uberørt på et jorde i opptil 2 måneder og vil derfor kunne komme med i både første og andre slått. Tapet av grovfôr på det hardest beitede jordet utgjorde ca. NOK 30 000 estimert fra første og andre slått tilsammen, beregnet når det må erstattes med innkjøp av fullgodt erstatningsfôr. Siden dette jordet var så tilgriset av ekskrementer fra grågås at bøndene ikke vil høste det som fôr til husdyra sine, og jordet ansees som tapt, er det reelle tapet betydelig høyere. Uten skadefelling på nærliggende arealer vil antall gjess som beitet på dette arealet antakelig vært større og tapene enda større.....