Gåseplogene inntar landet

Hver vår ankommer de i store flokker, tusenvis av gjess slår seg ned for å fostre opp årets kull med gåsunger, eller for å ta en pust i bakken før de flyr videre til sin endelige destinasjon.

Vi har sju hekkende gåsearter her i landet. Flere av artene er ganske like og de kan være vanskelige å skille fra hverandre. På fastlandet hekker grågås, kanadagås og sædgås, i tillegg til et økende antall hvitkinngås og noen få par dverggås. I tillegg hekker kortnebbgås, hvitkinngås og ringgås på Svalbard.

Spektakulært gåsetrekk om våren

Gåsetrekket om våren er noe av det mest spektakulære man kan oppleve, og det er særlig to arter som tiltrekker seg fuglekikkernes oppmerksomhet:

Svalbardbestanden av kortnebbgås består av nesten 100 000 fugler og på gode trekkdager i mars-april kan tusenvis av gjess trekke inn over Østlandet. Fuglene forlater Danmark om morgenen, krysser Skagerrak og ankommer Norge i løpet av formiddagen. Trekket er godt synlig rundt Oslofjorden, Tyrifjorden og videre oppover Gudbrandsdalen. Noen flokker lander underveis, men de fleste er fremme ved rasteplassene i Trøndelag allerede i løpet av ettermiddagen.

Nesten to måneder senere, i slutten av mai, kommer ringgjessene. Også disse forlater Danmark om morgenen, men de velger vanligvis en vestligere rute og sees derfor stort sett langs kysten fra Lista og nordover. Ringgåstrekket er svært konsentrert og hele bestanden passerer vanligvis i løpet av noen få dager.

Holder sammen hele livet

Gjess lever i par som gjerne holder sammen hele livet. Kjønnene ser like ut, men hannen er noe større og tyngre enn hunnen. Gåsa er en bakkehekker og legger vanligvis fire til seks egg. Og mens hunnen ruger, holder hannen vakt. Etter rundt 30 dager klekkes eggene, og foreldrene samarbeider om oppfostringen.

Ungene blir flyvedyktige etter halvannen måned, og når høsten kommer er de sterke nok til å følge flokken på den lange ferden sørover mot overvintringsområdet. Denne trekkruten skal de foreta to ganger om året resten av sitt liv. De vil fly samme rute, lande på de samme rasteplassene og hekke på samme sted som de selv hakket seg ut av skallet.

Kan forårsake store skader på innmark

Gjessene kan være fascinerende, men de skaper også utfordringer – ikke minst for mange bønder. Under trekket mellomlander gjessene på faste rasteplasser - fra noen dager til noen uker. Jo Jorem Aarseth er forsker og leder for avdelingen Utmarksressurser og næringsutvikling i NIBIO. Han ser at beiteskader fra gås er et økende problem flere steder i Norge, ikke minst fordi flere av bestandene er i stadig vekst.

– Ei enkelt gås kan spise opp til 1 kg gress om dagen. Den kan fortære så mye fordi maten har svært kort passasjetid gjennom gåsa, og det meste av fiber kommer rett ut igjen. Derfor legger den også igjen mye avføring, som igjen reduserer fôrkvaliteten, forklarer Aarseth.

Skadene fra ei enkelt gås er ikke så store, og omfanget avhenger av hvor mange gjess som besøker enga. Langs kysten, særlig nordover i landet, er det i hovedsak relativt små jorder på 6-20 dekar.

– Se for deg en gåseflokk på rundt 100 grågjess som lander på enga i grålysningen. Det kan ta et par timer før bonden oppdager det og får jaget dem vekk, og på den tiden kan gåseflokken ha rukket å gjøre betydelig skade.

Beiteskadene innebefatter mer enn selve graset og spirene som blir spist. I tillegg legger gåsa igjen store mengden avføring på enga. Det medfører redusert fôrkvalitet når det blir med inn i høstingen. Hundrevis av gås på enga betyr også at graset blir tråkket ned. I tillegg til å skade plantene, kan det potensielt medføre at graset ikke blir med i slåtta. Til sist kan gåseflokken ta med seg frø fra uønskede planter, som hundekjeks, og føre til spredning av disse i enga.

Grågåsa - en lite kjent delikatesse

Alt i alt kan skadeomfanget bli ganske omfattende. I et forsøk på å forvalte den økende bestanden, er det åpnet for høstjakt på grågås, kortnebbgås og kanadagås.

– Jakt er det viktigste bidraget for å holde bestanden stabil, men det jaktes for lite, forteller Aarseth. I 2018/2019 ble det felt 1 400 grågås i Troms og Finnmark, og 2 300 i Nordland.

Det kan høres mye ut, men det er likevel alt for få til å utgjøre en reell forskjell på bestandsøkningen. Hvorfor jaktes det ikke mer?

– Det henger sammen med at det har vært lite tradisjoner for jakt på gås. Jakt på rype og elg har lange tradisjoner og gåsejakt, som i nord starter noen uker før rypejakta, vil «ta» jaktdager fra denne jakta, sier Aarseth.

– Jeg tror kanskje ikke folk vet hvor godt gåsekjøtt er, fortsetter han. Det er ikke uten grunn at grågåsa har blitt karakterisert som «en ku på vinger». Mange tror den er en sjøfugl, matmessig, men den er vegetarianer. Nå er vi i gang med å lage kokebok med gås sammen med NINA. Så forhåpentligvis blir kjøttets fortreffelighet bedre kjent etter hvert.

Også grågåsegg er en delikatesse. Og de som ikke jakter kan bidra med å holde tradisjonene med eggsanking levende.

– Sankning av grågåsegg krever imidlertid svært god lokalkunnskap om hvor gåsa hekker, og det er viktig at denne kunnskapen overføres til neste generasjon for at denne tradisjonen ikke skal dø ut. Ei gås på reir er svært vanskelig å oppdage, og å etablere denne kunnskapen kan ta svært lang tid.

Dersom du kommer over et grågåsreir, er det god høstetradisjon å sanke 1/3 av eggene, ikke mer. Skremte du gåsa av reiret, er det også god skikk å bre duna over resten av eggene så de ikke blir kalde før hun kommer tilbake.