Spennende ny kunnskap om ærfuglhunnene på Helgelandskysten

Langt til havs på Helgelandskysten, i Træna kommune, ligger fiskeværet Selvær. Her finner vi en av Nord-Norges største ærfuglkolonier. Rundt om på hovedøya er det satt opp rundt 300 kasser som ærfuglene hekker i. I år har det dessverre vært hunner i bare halvparten av kassene. Det er en nedgang fra tidligere år, hvor det normale har vært rundt 200 fugler.

– Det er færre hekkende fugler enn det pleier å være, men det positive er at vi fanger mange ungfugler som bidrar til rekruttering, forteller NIBIO-forsker Thomas Holm Carlsen.

Carlsen har god kjennskap til ærfuglene på Selvær. Han har merket hunnfugler i kolonien og registrert data siden 2016. I løpet av årene har det blitt 102 fugler med ring på foten. Flere av disse gjenfanges årlig. Hensikten er å skaffe ny kunnskap som skal bidra til en bedre forståelse av ærfuglenes økologi og en mer målrettet forvaltning av ærfuglbestanden.

Kolonien sprer seg om vinteren

– Et hovedmål for prosjektet har vært å finne ut hvor ærfuglene befinner seg om vinteren, forteller Carlsen. Slik kunnskap kan hjelpe oss til en mer helhetlig forvaltning også i overvintringsområdene. Det er særlig viktig nå som vi ser at antallet fugl går ned mange steder i landet.

På 1960 og 70-tallet var ærfuglene samlet i Selvær gjennom hele året. Da var Selvær et levende fiskevær hvor sløying av fisk ga ærfuglene god tilgang på mat. Fiskerestene kom i tillegg til blåskjell og andre bunndyr, som er ærfuglenes hoveddiett. Nå er det ikke så mange fiskebåter igjen, og sløying ved kai er ikke lenger tillat. Gradvis har dermed ærfuglene måttet søke til andre områder på leting etter mat. Mellom holmer og skjær er de ikke så enkle å få øye på, og forskerne og selværingene har lurt på hvor de blir av om vinteren. For å finne ut av dette har forskerne tatt teknologien til hjelp.

– De siste fem årene har vi satt på rundt 50 GLS-loggere. Loggerne gir lite presise kartdata, men vi ser at fuglene sprer seg i løpet av vinteren, for så å samle seg igjen til hekking på Selvær om våren.

Resultatene viser at mens noen blir igjen på Selvær, drar de fleste sørover, trolig til Vega. Noen drar nordover mot Røst og Saltstraumen, og et par individer er registrert så langt sør som i Trondheimsfjorden. Her kan det hende de blander seg med fugler fra andre kolonier, for så å dra hvert til sitt i hekketiden.

Ea kommer «hjem» for å hekke

I samarbeid med forskere fra Universitetet på Island, var Thomas Holm Carlsen også med på å starte opp et omfattende merkeprosjekt i islandske ærfuglkolonier. Målet den gang var å finne ut hvorvidt ærfuglene der holder seg i sine tette kolonier, eller om det er noen utveksling mellom koloniene. Svaret var at de med svært få unntak holder seg tro til sin øy og koloni.

– I Norge ser det ut til at fugler fra flere kolonier blander seg om vinteren. Eksempelvis er det sannsynlig at fugler fra Lånan og Selvær beiter i det samme vinterområdet, for eksempel på Sølaflaket, sammen med fugler fra Røst og en og annen fra Svalbard, forteller Carlsen.

– Man kan flere steder se store flak med ærfugl om vinteren som sprer seg når våren kommer.

Og da sprer de seg hver til sitt. Ikke bare søker ea (ærfuglhunnen) hjem til sin øy for å hekke. Resultater fra gjenfanging, samt bruk av viltkamera, viser også at enkelte individer har en sterk tilknytning til et bestemt hus, og bruker det samme år etter år.

– I enkelte tilfeller ser vi at ea har brukt samme huset i alle årene vi har registrert på Selvær. Dette er likevel ikke en regel, men en trend, og det gjelder ikke alle, sier Carlsen.

Hvorfor noen ærfugler har så sterk tilknytning til spesielle hus, mens andre ikke har det, har ikke forskerne svar på. Man kan spekulere i om det handler om førstemann til mølla, eller om det er en rangordning. Forskeren mener uansett at fuglene preges på området allerede som fuglunger, og at de kommer tilbake som kjønnsmodne ungfugler. Som en laks som finner tilbake til fødeelva si.

Vet ikke om ea hekker hvert år

GLS-loggerne registrerer også data om fuktighet. Det vil si at de gir informasjon om hvorvidt fuglene har vært tørre på beina over en lengre periode – en indikator på at den har hatt en hekkeperiode på land.

– Når fuglen fanges på nytt og loggeren samles inn, kan vi hente ut informasjon fra alle årene fuglen har gått med loggeren. Det gir oss ny kunnskap om naturlige svingninger i hekking, forteller Carlsen. Per i dag vet vi faktisk ikke om fuglene hekker årlig, eller om de tar seg noen «friår» dersom det for eksempel har vært lite mat eller vinteren på annet vis har vært hard.

– Vi har GLS-loggerne inne for uthenting av data nå. Håpet er at resultatet skal gi oss ny kunnskap om naturlige svingninger i ærfuglenes hekkemønster.

Vi vet lite om hannene

Forskerne merker bare ærfuglhunner som ligger på reir. Ungene er for små for fotringene, og å fange hannene er ansett som for utfordrende.

– I de tetteste koloniene på Island holder hannene seg sammen med og passer på hunnene sine gjennom hele hekkesesongen. I Norge ser vi imidlertid ikke like sterke parbindinger. Hos oss forsvinner e-kallen (hannfuglen) like etter paringa. Vi vet ikke helt hvorfor vi ser denne forskjellen, men i de tette koloniene på Island kan det hende at hannenes tilstedeværelse begrenser risikoen for eggdumping i andres reir, forteller Carlsen. Det har blitt observert at hannen legger seg på reiret når ea tar seg en rugepause.

– Ut over det vet vi ganske lite om e-kallen. For eksempel vet vi ikke om det dannes nye par hver vår, eller om de gamle reetableres. Vi vet heller ikke når og hvor pardanningen foregår.

Det er med andre ord fremdeles mye spennende vi fremdeles ikke vet om ærfuglene. Enn så lenge. Forskerne jobber stadig med å gi oss mer kunnskap om denne kulturskatten av en dykkand.