Nordatlantisk samarbeid om ærfugldun

Ærfugl (Somateria mollissima) er en marin dykkand som lever i polare strøk på den nordlige halvkule. I tusenvis av år har mennesker gjort seg nytte av kjøttet, skinnet, eggene og duna til denne fuglen som ble regnet som en karakterart for kystnære strøk. I løpet av 1900-tallet minket ærfuglbestanden dramatisk og arten har forsvunnet helt fra mange hekkeområder. Nedgangen skyldes blant annet overbeskatning, bifangst i garnfiske, predasjon og oljeutslipp. Nå ser det ut til at tendensen har snudd. Ærfuglen er på vei tilbake i deler av utbredelsesområdet, blant annet takket være en mer bærekraftig forvaltning.

Erfaringsutveksling har båret frukter

I et samarbeidsprosjekt mellom Norge, Island, Grønland og Færøyene, har forskere jobbet med å samle kunnskap og bygge nettverk mellom fuglevoktere og ærfuglentusiaster i de fire landene.

- Hensikten med prosjektet har vært å forske på og formidle kulturhistorie og tradisjoner med ærfugldrift for å bidra til å revitalisere disse tradisjonene. Det sier Thomas Holm Carlsen. Han er forsker i NIBIO og prosjektleder for prosjektet «Nordisk ærfugldun».

- Status for ærfuglen er svært ulik i de fire landene, men på hvert sitt vis har dette prosjektet medført utvikling i en ny retning.

Norge – merverdien ligger i håndarbeidet

I Norge er det relativt få ærfuglvoktere som engasjeres av kulturtradisjoner og samspillet med naturen. De har drevet etter de gamle tradisjonene hvor vektleggingen av håndlagede dunprodukter har vært viktigst. Ærfuglværene voktes etter gammel skikk, og når duna er sanket inn renses den for hånd ved hjelp av en såkalt dunharpe.

Erfaringsutveksling med Island, som er verdens største produsent av ærfugldun, har medført at man også i Norge har turt å tenke litt større. Produsentene har sett på mulighetene for effektivisering. På den måten kan de bli i stand til å håndtere større mengder dun. På Island renses duna maskinelt.

- Men det er veldig viktig for de norske produsentene at denne effektiviseringen ikke går på bekostning av autentisiteten, kvaliteten og omdømmet til dunproduktene. Merverdien ligger i håndarbeidet, presiserer Carlsen. 

- Vi testet duna fra de ulike nasjonene i prosjektet, blant annet for å se hvordan kvaliteten påvirkes av de ulike rensemetodene. Resultatene viste at håndrenset dun har bedre sammenhengskraft enn maskinrenset dun. Antageligvis også bedre varighet.

Island – hva kan Goliat lære av David?

Island er verdens største eksportør av ærfugldun. Tre tonn med renset dun eksporteres årlig fra Island, noe som har gjort det helt nødvendig å utvikle maskiner som renser duna. 

- I følge våre tester har maskinrenset dun faktisk bedre isolasjonsevne enn håndrenset dun, sier Carlsen.

- Kvaliteten på maskinrenset dun er altså god, men den mister noe av sammenhengskraften. Vi mistenker også at isolasjonsevnen blir raskere dårligere enn ved håndrenset dun. 

Så hva har denne storprodusenten å lære av Norge med sin beskjedne dunmengde?

- Som en følge av samarbeidet med norske voktere, har islendingene blitt mer bevisste på verdien av de gamle tradisjonene og behovet for å formide disse. Helt konkret har de åpnet et ærfuglmuseum for å gjøre denne delen av kulturhistorien tilgjengelig for folk. 

- Samarbeidet har også medført at islendingene i større grad har begynt å tenke produktutvikling. Tidligere ble det meste av duna eksportert som råvare, men nå ønsker stadig flere å utarbeide ferdige produkter som dyner, klær o.l.

Grønland – ærfuglen som kom tilbake og gamle lover som gjeninnføres

1900-tallet var nedgangstider også for ærfuglbestanden på Grønland. Hele 90 % av bestanden forsvant. Men så, de siste 15 årene har dette snudd, og bestandsøkningen har vært fantastisk.

- I enkelte regioner har økningen vært på 300-400 %, forteller Carlsen. På bare noen år har flere hekkekolonier økt fra ingen til over 1000 hekkende fugler.

- Denne økningen kan ikke prosjektet ta æren for. Bestandsøkningen skyldes først og fremst en bedre og mer helhetlig forvaltning, særlig i form av regulert jakt. Klimaendringene har nok også hatt en positiv effekt med mer tilgjengelig mat og nye landområder tilgjengelig for hekking.

Den nye forvaltninga medførte restriksjoner på jakt og forbud mot sanking av dun. Nå som man har oppnådd en bærekraftig bestand, har Carlsen og hans prosjektmedarbeidere satt i gang en prosess for å tilrettelegge for utnytting av dunressursene på Grønland.

- Vi tok utgangspunkt i en tidligere lov fra 1954 som gjorde det mulig for enkeltpersoner å sanke dun til privat og kommersielt bruk. En gjeninnføring av denne loven vil åpne for et næringspotensial med dun som råvare og videreforedlet produkt.

Som en direkte følge av prosjektet ble de to første dynene som noen gang er laget av grønlandsk ærfugldun, produsert under veiledning fra norske og islandske dunprodusenter. 

Færøyene – begynner i det små

Sanking av ærfugldun har i tidligere tider vært en del av kystkulturen også på Færøyene, om enn i beskjeden skala. Historien forteller om tilfeller hvor dun har blitt spunnet inn med saueull. Disse tradisjonene har ikke overlevd til nyere tid.

Opp gjennom tidene har det blitt gjort noen forsøk på å tilrettelegge for ærfuglkolonier, men det har ikke vært vellykket. I 2008 reiste Carlsen til Færøyene sammen med en norsk fuglevokter. De fortalte om norske tradisjoner og mulighetene som ligger i småskalaproduksjon. I tillegg restaurerte de gamle ærfuglhus der det fantes rester etter slike i det færøyske landskapet. Arbeidet gav en ny motivasjon blant færøyske entusiaster, og i dag blir det samlet inn dun fra fire hekkekolonier.

De har ikke dunrenseri på Færøyene, og duna har blitt sendt til rensing på Island.

- Siste nytt fra Færøyene er at noen har latt seg inspirere av norske tradisjoner med småskalaproduksjon og håndrenset dun. For første gang er det produsert en harpe for håndrensing av duna, etter veiledning fra fuglevokterne på Vega.

- Som i Norge er ikke de færøyske sankerne først og fremst økonomisk motivert. Deres viktigste motivasjon er å ta vare på en kysttradisjon.

- Det er spennende å se hvordan samarbeid og erfaringsutveksling gjør at næringa utvikler seg og at inspirasjon sprer seg.

 

Hva er det med ærfugl som engasjerer?

- Det som vekker engasjement er kanskje først og fremst den unike relasjonen mellom mennesker og natur.

Dette er i utgangspunktet en vill fugl som for noen måneder i sommersesongen lar seg behandle nesten som husdyr. Den trekker mot folk der den tilbys beskyttelse i form av tilrettelagte kolonier, fuglehus og reir.

- Dette er kanskje også et av de beste eksemplene vi har på bærekraftig utnyttelse av en naturressurs, avslutter Carlsen.