Debatten om bærekraftig matproduksjon i Norge: snever, villedende og forvirrende

I debatten om norsk jordbruk er det tydelig uklart hva som egentlig ligger i begrepet bærekraft. Denne bærekraftsforvirringen skaper fragmenterte debatter, ubalanse i beslutningsgrunnlaget og økt risiko for feil beslutninger, med potensielt alvorlige eller til og med irreversible konsekvenser.

Et ufullstendig kunnskapsgrunnlag i kombinasjon med ensidig vektlegging av noen få bærekraftskriterier øker risikoen for uheldige effekter, for eksempel ved implementering av klimatiltak.

Kraftsalven over er hentet fra fagrapporten «Bærekraft i det norske matsystemet - Kriterier for bærekraftig produksjon». Rapporten er utarbeidet på oppdrag fra Animalia og Matprat av Torgunn Aslaug Skjerve (NMBU), Hanne Fjerdingby Olsen (NMBU) og Arne Bardalen (NIBIO).  Formålet er å gi et faglig grunnlag for kriterier for bedre og mer helhetlig forståelse av bærekraftig matproduksjon i norsk jordbruk.

─ Ofte bærer argumentene i bærekraftsdebatten preg av eget ståsted og hva man velger å se. Det gjør den offentlige debatten om bærekraftig matproduksjon lite konstruktiv, sier Hanne Fjerdingby Olsen.

Hun jobber til daglig med bærekrafts- og livsløpsanalyser, og har ledet arbeidet med fagrapporten.

─ Ordet bærekraft sitter løst, og noen ganger brukes ordet om noe konkret og målbart, andre ganger som et honnørord som mangler målbare størrelser og som bidrar til «grønnvasking» av miljøproblemer, fortsetter hun.

Hva er et bærekraftig matsystem i Norge

Et matsystem omfatter alt fra produksjon, bearbeiding, distribusjon, handel, konsum og avfall, inkludert sosioøkonomiske forhold og miljøeffekter. Veldig mange av FNs bærekraftsmål inngår i et matsystem.

Bærekraftig utvikling omtales oftest med disse tre dimensjonene: miljømessig, økonomisk og sosial bærekraft. I tillegg har forfatterne av fagrapporten tatt med et begrep til, styringsmessig bærekraft, som en fjerde dimensjon. Fordi bærekraft bygger på gjensidige avhengigheter har alle dimensjonene like stor vekt, og manglende utvikling i en dimensjon svekker muligheten for å oppnå bærekraftig utvikling i de andre dimensjonene.

Ifølge spesialrådgiver Arne Bardalen i NIBIO, er et bærekraftig matsystem i Norge det å velge produksjoner som best mulig utnytter lokale ressurser innenfor våre landegrenser, og som fører til færrest mulig negative og flest mulig positive effekter for miljø, økonomi og sosiale forhold. Bare en liten del av landarealet i Norge er dyrket, og klimaet gjør at vi har færre muligheter til å velge hva vi skal produsere.

─ Dyrka mark og beite er ressurser som må benyttes der de ligger, sier Bardalen.

Forutsetningene for matproduksjon i Norge skiller seg mye fra de fleste andre land. Vi har god plante- og dyrehelse, rikelig vanntilgang, tilgang på arealer for grasproduksjon og beiter som gir gode forutsetninger for drøvtyggere, men vi har også noen begrensninger, som klimatiske forhold.

Derfor importerer vi mye mat- og fôrvarer, og er sårbare for de virkningene klimaendringene har på jordbruket i andre land. Matsystemet må også ta hensyn til det norske matkonsumets effekter utenfor landets grenser, og globale klima-, matsikkerhets- og miljøutfordringer.

─ Klimaendringene kommer mest sannsynlig til å merkes mer i sydligere strøk, og fremtidig avlingssvikt kan føre til at matmarkedet slutter å fungere, sier Bardalen.

Matsikkerhet er en del av bærekraftbegrepet og importen, både i volum, sammensetning og opprinnelseslandenes produksjonssystemer, må tas med i vurderinger av det norske matsystemets bærekraft.

Skjevheter i bærekraften

Bærekraftsdiskusjonen i Norge har hovedvekt på miljødimensjonen. Utslipp i atmosfæren, vannforurensing og biodiversitet får størst oppmerksomhet og har tydelige mål.

I den andre enden av skalaen er de sosiale forholdene på landsbygda og i jordbruket som sjelden settes i bærekraftkontekst, og sosial bærekraft settes ikke som en likeverdig dimensjon i bærekraftig utvikling.

─ Det er flere tegn som tyder på at den sosiale bærekraften utfordres. I mange bygder er jordbruket en hjørnestein i lokalt næringsliv og bidrar til å opprettholde gode lokalsamfunn, sier Bardalen.

Selv om det er bred politisk enighet om å øke norsk matproduksjon kan neglisjeringen av sosial bærekraft føre til sosial utarming av bygdene.

Foretak har fokus på klima og miljøkriterier i egen virksomhet

En enkel gjennomgang av hvordan aktørene i norsk jordbruk og norsk matsektor beskriver bærekraften i eget foretak er med i rapporten. Den viser at klima og noen miljøkriterier får stor oppmerksomhet, mens styringsmessig, økonomiske og sosiale bærekraftskriterier for jordbruket i stor grad er fraværende.

Ingen av foretakene rapporterer helhetlig og systematisk på alle de fire dimensjonene.

─ Det er vanlig å ha fokus på tema og kriterier som gjelder for egen virksomhet. Rapporteringen er viktige bidrag for å synliggjøre hvordan foretaket i sektoren arbeider med bærekraft, men helheten mangler jo, sier Bardalen.

Gjennom Klimaavtalen med Regjeringen har jordbruksorganisasjonene vist at næringen kan samle seg om viktige prioriteringer for å bidra til å nå klimamålene. I klimaplanen brukes begrepet bærekraft i omtalen av planen og tiltakene, men heller ikke her settes klimaplanen og tiltakene i den inn i et helhetlig bærekraftperspektiv for jordbruket.

Behov for å systematisere

Hanne Fjerdingby Olsen påpeker at for å få til et bærekraftig matsystem i Norge er det en forutsetning å definere hva en helhetlig bærekraftig produksjon er.

─ Det å bli enig om definisjoner krever åpenhet, inkludering og ansvarlighet i diskusjoner. Både mål, kriterier og indikatorer for å måle status og utvikling av bærekraft må settes i system.

Ifølge Olsen er det mange prosjekter som har forsøkt å utvikle indikatorer for bærekraftig jordbruk, men de fleste har bare inkludert miljøindikatorer. Et av unntakene er FAOs rammeverk ved navn SAFA. Det er dette rammeverket som er trukket fram i fagrapporten.

─ FN-samarbeidet er internasjonalt forankret og basert på brede og grundige faglige prosesser, og det er derfor naturlig å se til FAOs definisjoner og rammeverk for bærekraft, sier Olsen.

SAFA - et helhetlig internasjonalt rammeverk

SAFA står for Sustainability Assessment of Food and Agriculture Systems, og inkluderer alle de fire bærekraftdimensjonene. SAFA er ett av veldig få rammeverk som forsøker å fange alle de tre ordinære dimensjonene (miljø, økonomi, sosial) og i tillegg omfatter styringsmessig bærekraft. Det  gjør antakeligvis SAFA unikt. Rammeverket er basert på internasjonal litteratur, konvensjoner og ekspertise.

I rammeverket er det lagt stor vekt på at løsninger må bygge på stedlige forutsetninger, dagens tilstand og ressursgrunnlaget for framtidig produksjon i endret klima. Derfor gir det lite mening å snakke om et enhetlig globalt matsystem. «Systemet» består i virkeligheten av mange og svært ulike regionale og lokale matsystemer, med store forskjeller mellom land og regioner.

Bruk av rammeverket

─ Siden det er en felles oppfatning innen FN-institusjoner, EU-kommisjonen og frittstående faglige institusjoner at det er et nærmest akutt behov for økt tempo i utviklingen mot en mer bærekraftig tilstand, så er det litt forunderlig at et verktøy som dette ikke er tatt i bruk i større grad enn det er, sier Olsen. 

Rammeverket kan tilpasses norske forhold, og hvis vi ønsker det kan vi lage system som gjør at vi får oversikt over et produkt eller en bedrift, og kan gjøre målingene sammenlignbare.

─ Det finnes mye informasjon om produksjoner i Norge, og det er lett å få tak i den eller etablere systemer som fanger opp den informasjonen som vi må ha.

Veien videre mot et bærekraftig matsystem

Har vi et slikt system vil det være lett å innføre merkeordninger, slik at både produsenter og forbrukere kan gjøre bevisste og bærekraftige valg.

─ Dyrevelferd og klimagassutslipp er deler av bærekraften, men slik som det er nå er det den som grønnvasker seg mest gjennom reklame eller roper høyest som blir lagt merke til, uten at det nødvendigvis er det mest bærekraftige i et helhetlig bærekraftperspektiv, sier Olsen.

Hun mener at veien videre er å se på om det kan etableres et tilpasset SAFA-rammeverk for bærekraft sånn at vi får den bredere tilnærmingen til bærekraft, som jo ligger i bærekraftbegrepet.

─ Det er ikke en enkel, men heller ikke en umulig oppgave. Skal vi komme til enighet om bærekraft i matproduksjonen, så må bærekraften vi diskuterer være helhetlig og sammenlignbar, ellers kommer vi ikke videre, avslutter Olsen.